Godhetskappløp i evolusjonspsykologisk lys

Da_Vinci_Vitruve_Luc_Viatour

Last updated on August 28th, 2017 at 08:21 pm

Med hyppige mellomrom dukker det opp diskusjonstråder her og der om “rasisme kontra medmenneskelighet”, for eksempel i debatter om flyktninger og migrasjon. La meg peke på et forskningsfelt i rivende utvikling, som jeg mener har betydning for dette: evolusjonspsykologien. Den går i korthet ut på å anvende Darwins forklaringsmåte ikke bare på våre organer fra halsen og ned, slik disse har utvikla seg, men også på hjernen vår: hvilke innebygde mentale tilbøyeligheter var gunstige for å få etterkommere som overlevde og igjen kunne få etterkommere?

En liten omvei før jeg kommer til hovedpoenget: De fleste aksepterer at for eksempel vårt stereoskopiske syn (øyne som han bedømme avstand, gunstig for jakt) og vårt fordøyelsessystem (vi kan fordøye både kjøtt og planteføde) er evolusjonært utvikla. Men få har tenkt over at også vår hjerne er programmert fra naturens side med egenskaper som er raffinert fram gjennom titusener av generasjoner. Det aller meste av fortiden som jegere og sankere i små flokker. Jeg sikter til egenskaper som økte sannsynligheten for å få etterkommere som kunne forplante seg videre i neste runde. Et par eksempler: Vi synes avføring eller lik “lukter vondt”. Dette er en medfødt psykologisk tilbøyelighet, og den er gunstig med tanke på overlevelse (“hold deg unna”). Og har leseren vært forelska eller sjalu noen gang? Ekstremt sterke følelser, som åpenbart ikke er tillærte. De som hadde slike følelser i svakere grad, fikk i gjennomsnitt færre etterkommere.

Vi har altså medfødte, evolusjonært utviklede mentale tilbøyeligheter. La oss drøfte noen flere slike. Først, de “gode” menneskelige egenskaper: Empati, lojalitet, offervilje, omsorg for barn, nysgjerrighet, samarbeidsevne, og at vi er “sosiale dyr”. Personer som hadde mye av slikt, fikk etterkommere som brakte slike tilbøyeligheter videre gjennom sitt arvemateriale.

Men så er det en del egenskaper som vi ikke liker å tenke på, men som også er bragt videre gjennom evolusjonen: Aggressivitet, egoisme, sjølopptatthet (vi ønsker å bli lagt merke til), griskhet, flokkmentalitet, klatre-strategier (smisk med dem som er over deg, rakk ned på dem under), intrigemakeri, fiendtlighet til slike som ikke tilhører egen gruppe, mistenksomhet (ingen liker å bli lurt), forsvar av territorium og eiendom. Disse egenskapene var (dessverre kan man si) også gunstige for å få etterkommere. Og de er med i vår innebygde psykologiske bagasje i dag. Sjølsagt i mer eller mindre grad, individer er forskjellige og jeg snakker hele tida om gjennomsnittsforhold. Det er det som teller her.

La oss nå betrakte “fiendtlighet til slike som ikke tilhører egen gruppe mistenksomhet”. De som ikke var skeptiske nok til “de andre”, eller noe for tillitsfulle, fikk i steinalderen av forståelige årsaker litt for ofte ikke anledning til å føre sitt arvemateriale videre.  Vi har også fram-avlet en mental tilbøyelighet til å snyte og lure andre hvis vi kan slippe unna med det. Den kunsten var også gunstig å beherske for å lykkes i en steinaldersetting. Og når naturgitt mistenksomhet på den ene sida konfronteres med falskspill fra den andre sida, så uteblir idyllen. I stedet for å moralisere over slike lite smigrende mentale tilbøyeligheter, bør man erkjenne at slike egenskaper er naturlige og er der i større eller mindre grad. Bare da kan man begrense skadelige utslag av dem.

Som om dette ikke er nok, er vi som nevnt også utrusta med en mental tilbøyelighet til å søke oppmerksomhet og anerkjennelse (det var også gunstig for videreføring av egne gener hvis man lyktes). Moderne samfunn består av at et utall grupper, og hver av oss har gjerne tilhørighet til mange forskjellige slike. I visse toneangivende grupper (ikke minst slike som inneholder folk fra utdanningsmiddelklassen med medie-adgang og -innflytelse) kan man klatre i anerkjennelseshierarkiet ved å framstå “kompromissløst hjertegod”. Denne type oppførsel blir av de som har annen gruppetilhørighet, for eksempel arbeiderklassen, som i større grad berøres negativt av masseinnvandring og hvor den evolusjonært utvikla mistenksomheten også (som hos alle) er til stede, betrakta som posering, som en slags sjølgod vifting med påfuglfjær. Men fristelsen er umåtelig for skravleklassen med sin rikelige medie-adgang. De er, som oss alle, steinaldermennesker med en hinne av sivilisasjon. Og de ønsker å framstå som generøse i den moderne “flokken”.

I tillegg kommer følgende nye og viktige faktor: Før sosiale mediers tid kunne man bare oppnå positiv oppmerksomhet ved å gjøre noe for andre, eventuelt ved å holde en klok tale eller preken i ny og ne, da for et begrensa publikum. Men i dag gir Facebook en uovertruffen anledning for den enkelte til å demonstrere sin hjertegodhet for titusener, kostnadsfritt. Belønninga for å vise seg fram som “god” er hundredobla, mens innsatsen er for de flestes vedkommende minimal. En uimotståelig fristelse for mange. Gjennom dette har vi fått en tallrik brigade av “godhetsposører”.

Oppsummeringsvis: Diskutér “rasisme” og fremmedskepsis (“fremmedfrykt” som det misvisende kalles) med mindre moralistisk hyperventilering, og med mer forståelse for betydninga av våre innebygde mentale tilbøyeligheter. Med økt innsikt i slikt, vil vi paradoksalt nok kunne oppføre oss bedre mot “de andre”.


Publisert: Aug 28, 2017 @ 8:21 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Trond Andresen

Amanuensis i kybernetikk

Latest posts by Trond Andresen (see all)