Nordmennene

Foto: Jan Greve / NTB scanpix

Vi vil kanskje aldri vite om det fantes små grupper av homo sapiens som streifet omkring og livberget seg av storviltjakt i Norge før den siste store istiden. Det er funnet mammutknokler og støttenner i Gudbrandsdalen og Mjøstraktene som viser at disse områdene var isfrie for 30 – 40 000 år siden.[1] Den tykke isen har utslettet de fleste spor og naturligvis fordrevet eller drept de som eventuelt bodde der før isen vokste. Den demografiske historien om «nordmennene» begynner derfor først etter den siste istiden.

Det er beheftet med noe usikkerhet om hvilken rute de første homo sapiens tok til Europa. De første kjente spor er ca. 45 000 år gamle, altså om lag 20 – 35 000 år etter at utvandringen fra Afrika trolig hadde startet. Mest sannsynlig fulgte de kysten av Anatolia – i dagens Tyrkia. Noen dro videre langs Middelhavet og fulgte kysten av Atlanteren videre nord langs det som i dag er Portugal, Spania og Frankrike. Andre tok seg inn til Svartehavet og deretter opp langs Donau og inn i Sentral-Europa og dagens Tyskland.[2] Da homo sapiens kom, ble neandertalerne nokså umiddelbart borte. Sannsynligvis utkonkurrert og fordrevet med makt.

For bare få år siden ble det anslått at ca. 80 % av det moderne genetiske arvematerialet i Europa stammet fra de første jegerne og sankerne som kom til Europa. Man trodde at etterkommere etter de første ur-europeerne på eget initiativ, ved å se og lære av sine naboer i Midtøsten, begynte å dyrke jorden og holde husdyr. Nyere studier basert på DNA-analyser ser ut til å endre dette bildet.

Et stort team ledet av genetikerne David Reich og Iosif Lazaridis ved Harvard Medical School i Boston og Wolfgang Haak ved universitetet i Adelaide i Australia klarte i 2015 å anrike DNA fra til sammen 69 ulike levninger av mennesker som levde i Europa for mellom 8 000 – 5 000 år siden.[3] Deres forskning viser at for 8 000 – 7 000 år siden dukket det opp genetisk nært beslektede grupper av jordbrukere over et vidt område av Europa. Funn ble gjort fra både Tyskland, Ungarn og Spania. Disse jordbrukerne var genetisk forskjellige fra jegerne og sankerne som hadde bodd på kontinentet siden før istiden.

Den seneste forskningen tyder på at jordbruksteknologien spredte seg fordi mennesker migrerte ut fra Midtøsten og inn i Europa. De brakte ideer og teknologi med seg. I Europa eksisterte det derfor en periode to distinkte befolkninger. En opprinnelig urbefolkning, som livberget seg på jakt og sankning, og en genetisk distinkt befolkning som livberget seg i større grad ved å rydde jord, dyrke vekster og holde husdyr.

De arkeologiske sporene gir ikke noe entydig svar på hvordan møtet mellom urfolk og innvandrende jordbrukere foregikk. Analysene fra Haak et.al viser imidlertid at de innvandrede jordbrukerne begynte å blande seg biologisk med urbefolkningen. For 6 000 – 5 000 år siden hadde jordbrukerne over et variert område av Europa et større innslag av europeiske urfolksgener enn ved jordbrukets tidlige introduksjon. Det tyder på at noen av urfolkene over tid ble assimilert med de innvandrende jordbrukerne fra Midtøsten.

I løpet av noen tusen år smeltet det som hadde vært klart distinkte befolkninger sammen og skapte nye genetiske hybrider. Tidsspennet var så langt at mange nye, lokale forskjeller innad i Europa vil ha oppstått. Langt mot nord og høyt i fjelldalene vil trolig den opprinnelige jeger og sankerbefolkningen ha holdt stand og beholdt både sitt genetiske og kulturelle særpreg nokså lenge. For eksempel i Skandinavia var jordbruket isolert til kystnære strøk helt frem til for fire tusen år siden.

De menneskene som trådde frem i den europeiske historien som grekere, romere, keltere, teutoner, slavere, vikinger, osv. og senere som tyskere, russere, nordmenn og franskmenn vokste imidlertid ikke frem utelukkende fra sammensmeltingen av urfolk og den første bølgen av jordbrukere med utspring i Midtøsten. Europas befolkning slik den eksisterte frem til masseinnvandringen etter andre verdenskrig var ikke en kombinasjon av to, men snarere av tre atskilte hovedmigrasjoner.

Forskningen til Haak et.al viser at henholdsvis de vestlige og østlige delene av Europa kom i genetisk kontakt for om lag 4 500 år siden. Funn fra fire levninger fra den såkalte snorkeramikk-kulturen, som fantes i dagens Tyskland og Polen, viser at ca. 75 % av DNAet deres nedstammet fra et folk som opprinnelig bodde på steppene i dagens Ukraina. At disse DNA-variantene nokså plutselig oppsto i så stort monn langt fra utgangspunktet, kan nesten bare forklares med det forskerne beskriver som en «massiv migrasjon til kjernen av Europa fra kontinentets østlige periferi.»[4] Og det innvandrede avtrykket består i ettertid. Som Haak et.al. sier: «Steppeavstamningen består i alle evaluerte sentral-europeere inntil i det minste for 3 000 år siden, og er [også] utbredt i dagens europeere.»[5]

Det kom i hovedsak bare små innslag av ny innvandring til Norge etter indoeuropeernes tilsynekomst for ca. 4000 år siden. Under den europeiske folkevandringstiden fra 300 -600 e.Kr. forflyttet en del germanske stammer seg med nokså mange mennesker, men de forflyttet seg blant mennesker som allerede var av nokså likt genetisk opphav. Noen gotiske stammer vandret inn mot Sverige og kan i noen antall også ha nådd Norge omkring 450 – 600 e.Kr. De mange bygdeborgene fra denne tiden vitner om uro og bevegelser av mennesker.

Norge og nordmennene oppsto fra en kompleks serie migrasjoner. Den norske nasjonalstaten hadde sitt forløp i de betydelige bevegelsene av mennesker som foregikk i tusenårene fra istidens slutt og frem til for ca. 3 500 år siden. Åpenbart har disse bevegelsene av mennesker, og møtene mellom dem, satt spor for ettertiden. Noen av de fortsatt eksisterende kulturelle avtrykk i form av språk, fakter, holdninger til hierarki og dominans, kjønnsroller etc. kan trolig trekkes tusenvis av år tilbake i tid. Lenge før Harald Hårfagre ble sagt å ha «samlet» Norge på 800-tallet e.Kr.

 

[1] Helle, Knut (red.) (1994). Aschehougs Norgeshistorie. Bind 1. Oslo, Aschehoug. s. 17.

[2] Oppenheimer, Stephen (2003). Out of Eden. The Peopling of the World. London. Constable. s. 131-141.

[3] Wolfgang Haak, Iosif Lazaridis, Nick Patterson, Nadin Rohland, Swapan Mallick, Bastien Llamas, Guido Brandt, Susanne Nordenfelt, Eadaoin Harney, Kristin Stewardson, Qiaomei Fu, Alissa Mittnik, Eszter Bénffy, Christos Economou, Michael Francken, Susanne Friederich, Rafael Garrido Pena, Fredrik Hallgren, Valery Khartanovich, Aleksandr Khokhlov, Michael Kunst, Pavel Kuznetsov, Harald Meller, Oleg Mochalov, Vayacheslav Moiseyev, Nicole Nicklisch, Sandra L. Pichler, Roberto Risch, Manuel A. Rojo Guerra, Christina Roth, Anna Szécsényi-Nagy, Joachim Wahl, Matthias Meyer, Johannes Krause, Dorcas Brown, David Anthony, Alan Cooper, Kurt Werner Alt, and David E. Reich. “Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe.” Nature 522:7555 (June 11, 2015): pages 207-211. First published online on March 2, 2015.

[4] Ibid.

[5]Ibid.


Publisert: Aug 28, 2017 @ 5:52 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.
Redaktør

Latest posts by Helge Lurås (see all)