Det privilegerte Arbeiderparti

Last updated on September 1st, 2017 at 01:44 pm

Det norske velferdssamfunnet er i sin helhet en braksuksess. Arbeiderbevegelsens revolusjonære ideologi ble i Norden omvandlet i en revisjonistisk og pragmatisk retning. Ideen om en sentralstyrt planøkonomi der alle produksjonsmidler eies av det offentlige ble gradvis erstattet av en idé om at kapitalismen kunne temmes, og at markedskreftene kunne brukes for å tjene folk flest. I Norge er det i dag en bred konsensus om at dette har vært positivt. Arbeiderpartiet har selvfølgelig spilt en viktig rolle i byggingen av samfunnsmodellen så mange av oss er så glade i, men er det rimelig at representanter for dagens Arbeiderparti ses som de fremste forsvarerne for den norske modellen?

Arbeiderpartiet selger seg selv som forsvarer for menigmann. For de svake, de trengende. De som sitter nederst ved bordet. Da er det påfallende hvordan et parti som hevder å representere vanlige arbeidsfolk har toppolitikere med mye penger og privilegier. Det er velkjent at Jonas Gahr Støre er rik. Han er imidlertid ikke alene om dette i Arbeiderpartiet. Espen Barth Eide, Trond Giske, ja til og med joviale Jan Bøhler har en god formue på ca. 4 millioner hver seg. Landsmoder Gro har også en solid formue, som Kapital forsiktig estimerte til 33 millioner kroner.

På hvilken måte kan disse menneskene med sine midler og sine frynsegoder, relatere til vanlige folks problemer og bekymringer?
Om man tar en kikk på hvem som sitter i Arbeiderpartiets sentralstyre er det ikke mange snekkere eller bygningsarbeidere å finne. En del er akademikere som nok i svært liten grad har utført manuelt arbeid i løpet av sin karriere. Mange som tidligere følte seg hjemme i Arbeiderpartiet gjør det ikke lenger. Noen tenker nok nostalgisk tilbake på etterkrigstidens sosialdemokrati, som prioriterte borgerne i nasjonalstaten og deres velferd først. Mange kjenner seg ikke igjen i verdensbildet til den nye akademiske venstresiden. Venstresiden har i de senere år kommet til å bli stadig mer synonymt med eliten. En elite som ønsker å oppdra folket, bestemme hva som er best for oss og hva som er akseptabelt å mene.

Den politiske venstresiden i vestlige land ser ut til å ha gått bort fra tidligere folkehjemsidealer. De har glemt at velferdsstaten bygger på en solid nasjonal forankring og de har glemt sitt opprinnelige formål; å se til vanlige borgeres ve og vel. Når politikerne på venstresiden glemmer at deres viktigste formål er å sørge for de nasjonale borgernes trygghet og velferd, fremfor å prioritere internasjonale konvensjoner og forpliktelser, er det vanskelig å se hva som er poenget med hele nasjonalstaten.
En kan late som om det er ubegrenset med midler i det rike Norge, men det er på ingen måte slik at vi er garantert å ha råd til både en generøs velferd for norske borgere og en omfattende internasjonal solidaritet i fremtiden. Oljeinntektene minker, de enkle jobbene forsvinner, pensjonsforpliktelsene vokser og norsk økonomi står foran en vanskelig omstilling. Vi må bli mer innovative, mer oppfinnsomme og kreative. Hvis man er opptatt av internasjonal solidaritet er det derfor viktig å analysere hvordan vi kan hjelpe flest mulig, billigst mulig.

Arbeiderpartiet kritiserer flittig regjeringen og deres 22 milliarder kroner i skattelette. De får det nærmest til å høres ut som om høyresidens skattekutt raserer velferdsstaten, selv om vi har et statsbudsjett med en total utgiftsramme på om lag 1300 milliard i år 2017. Det handler om hvordan pengene som kunne ha gått til skolen, til eldreomsorgen eller til sykehusene i stedet går rett i lommene til noen av landets rikeste. Derimot ser en sjelden eller aldri at Arbeiderpartiet eller noen andre på venstresiden gjør noen innrømmelser på hva den masseinnvandringspolitikk de, blant andre, har vært med på å føre gjennom mange år og hvor mye dette har kostet velferdsstaten og hva det kommer til å koste i fremtiden.

For noen ser det ut til at Arbeiderpartiet, som så mange andre aktører på den vestlige venstresiden, er en gjeng med opportunister som ønsker å sementere sin egen maktposisjon. Rikfolk og akademikere som skyver en slags kollektiv vestlig skyldfølelse for alt som er ondt i verden foran seg for å kunne importere mennesker som i stor grad stemmer på dem selv. Her har de svært mange imot seg, også blant sine gamle kjernevelgere. Motstanden mot masseinnvandringen er ikke ubetydelig på grasrota blant venstresidens velgere. Hvis ikke venstresidens politikere makter å komme med et troverdig svar på disse menneskenes bekymringer, bør det ikke overraske dem når flere etterhvert vender dem ryggen til fordel for de som tar bekymringene på alvor og som sier klart og tydelig at de vil gjøre noe med det.


Publisert: Sep 1, 2017 @ 1:44 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.