Mangelfull analyse av Nord-Korea

Picture provided by KCNA in Pyongyang on August 25, 2017. KCNA via Reuters

Last updated on September 2nd, 2017 at 08:26 am

Henrik S. Werenskiold har en interessant artikkel den 29. august hos Resett, som er verd å lese, men som også reiser en del spørsmål som jeg finner ubesvarte.

Under overskriften «Nord-Koreas kapasitet vokser – hva nå?» fanges vi av bildet som viser selvdrevet artilleri på vei. Vet en ikke bedre kan en forledes til å tro at dette artilleriet tilhører Nord-Korea og at Nord-Korea dermed er i stand til å mønstre moderne artilleristøtte i tilfelle en krig med USA. Dette bildet forsterkes lett når en leser lengre ned i artikkelen at i tilfelle krig vil antagelig så mange som 100 000 mennesker i Seoul omkomme som følge av at Nord-Korea har tusenvis av artilleri nord for Seoul. I tillegg hevdes det i artikkelen at USA og deres allierte, noe vi kan tolke som Sør-Korea i første omgang, kanskje også Japan, vil tape opptil 300 000 soldater, drepte og sårede, i krigens tre første måneder.

Jeg beklager Henrik, men dette tror jeg ikke noe på. Årsaken til dette er ganske enkel. Hvis et land som blir angrepet bruker artilleriet på å bombardere sivile mål fremfor å skyte på angrepsstyrken så taper de, og det svært fort. Disse to påstandene som fremsettes kan ikke begge oppfylles. Nord-Koreas forsvar vil få nok med å overleve et angrep fra totalt overlegne luftstyrker enten de er amerikanske eller sørkoreanske.  Artilleri som måtte driste seg til å skyte mot Seoul vil røpe sin posisjon med en gang og de vil bli tatt ut nesten øyeblikkelig.

Med en slik militær overlegenhet, i konvensjonelle våpen, som selv Sør-Korea har over
Nord-Korea, er det heller ingenting som tyder på at en konflikt vil vare mer enn tre måneder, slik Henrik fremsetter påstand om.  Tre uker er antagelig mer realistisk, ikke minst hvis en klarer å få tatt Kim Young Un, og han vil være et høyt prioritert mål.

Hovedårsaken til at krigen vil bli kortvarig er den enkle grunn at Kim Young Un har prioritert atomvåpenprogrammet fremfor en modernisering av de konvensjonelle styrkene.  Nord-Korea har begrensede ressurser selv om forsvaret skulle få den største potten av statsbudsjettet.  Nord-Koreas BNP er ikke større en Sør-Koreas overskudd på handelsbalansen. Dette sier alt og gir overskriften et annet perspektiv enn kun en overskrift som «Nord-Korea og USA».

Konsekvensen av Nord-Koreas atomsatsing har gitt vind i seilene for amerikansk våpenindustri.  THAAD-raketten som hevdes å kunne treffe innkommende atomstridshoder i atmosfærens ytre lag med et kinetisk sammenstøt, har fått vind i seilene. USA har utplassert et batteri i utkanten av Seoul, på en mark som er eid av Lotte, et av Sør-Koreas store Chaboler, et konsern nært knyttet til landets maktelite. Kina har presset Lotte til å trekke tilbake denne lovnad til USA ved å boikotte Lotte i Kina. Det har kostet Lotte dyrt, men de har ikke gått fra sitt ord.

De amerikanske rakettene var ment å beskytte Wolverine-landleiren utenfor Seoul mot nettopp et atomangrep, nå vil Sør-Korea også ha THAAD-raketter, og Japan har også vært inne på tanken om å anskaffe disse. Med den siste rakettoppskytingen over Hokkaido er det stor sannsynlighet for at Japan kommer til å bestille flere THAAD-batterier i tilfelle, tilfelle.

I tillegg til dette kommer salget av fly som F-35 til både Sør-Korea og Japan. Ja, F-15 og F-16  som begge disse landene også har, vil antagelig gjennomgå betydelige oppgraderinger for å kunne håndtere mengden av potensielle mål i tilfelle av en væpnet konflikt med Nord-Korea.

Sør-Korea og Japan moderniserer også flåtene sine, men det er mer med tanke på den sterke oppbygging av Kinas marine enn Nord-Koreas,  selv om den også er i kikkerten.
Daevo-skipsverftet i Ulsan bygger ni ubåter for Sør-Koreas marine. De er type 212, produsert på lisens fra Tyskland.  De bygger også seks lignende ubåter for Indonesias marine, og grunnen til dette er ikke Nord-Korea, men Kinas krav på et stort havområde i Sør-Kina-havet.

Det pågår altså en voldsom opprusting i det fjerne Østen, noe som faktisk gagner USA på kort sikt.  For det amerikanske militærindustrielle kompleks er nettopp Kim Young Un en «drømmefiende».  Han har bare én ubåt med kun én ballistisk rakett ombord, og den ubåten er gammeldags og kan lett spores. Hans ballistiske raketter som han vil skyte mot Guam er få og har ikke mer enn ett stridshode, så THAAD-rakettene på Guam vil ikke ha noen som helst problem med å skyte ned de som måtte komme.

Kim Young Un vet altså at han ikke vil kunne ødelegge Guam, og resultatet vil bli et voldsomt motangrep med krysserraketter og flyangrep både i fra Sør-Korea, Japan, de to amerikanske hangarskipene i området og Guam. Det vil bli så voldsomt at Nord-koreanerne vil ha mer enn nok med å gjemme seg, så dette vil nok ikke unge Kim risikere.

USA vil nok heller også søke å tjene mest mulig på krisen, selge nye fly og oppgradere de gamle samt selge raketter. Kinas uberegnelige oppførsel vil nok legge et lokk på muligheten for et første angrep fra USA, selv om de skulle anse risikoen for et Nord-koreansk angrep som stor.  De vil nok heller tjene det de kan på førstegenerasjon av THAAD og så fortsette forbedring av systemet til å være klart når Nord-Korea får en større strategisk kjernefysisk slagkraft.

Det blir nok ikke krig ennå, hvis ikke Kina vil det, men deres tilbaketrekking i fra Doklam i Butan viser det nå, så alt tyder på at Staus quo vil holde et par år, til så lenge dagens ledelse har makten i Beijing.  Hva som skjer hvis den skiftes ut, som følge av Doklam-nederlaget, er ikke godt å si, men en ny ledelse vil kunne være mer på linje med Pyong Yang, og da kan alt skje.

 


Publisert: Sep 2, 2017 @ 8:26 am


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

William Steffensen

Medlem i Bergen FrP

Latest posts by William Steffensen (see all)