Den liberale kraftløsheten – på Kløfta

Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

Utviklingen er uunngåelig. Vi går mot det liberale globaliserte Nirvana, okke som. De som mener noe annet er håpløse nostalgikere, slike som biloppretter Hans Erling på Kløfta.

Ketil Raknes har publisert en kronikk i Minerva om «Nostalgiens kraft». En interessant analyse av reaksjonen mot 68’ernes postmaterialisme. «Mange eldre og tradisjonelt orienterte mennesker mislikte det postmaterielle prosjektet». Og videre skriver han om kraft og motkraft og om framveksten av den høyrepopulistiske motreaksjonen.

Altså, en interessant, og også innsiktsfull analyse. Men det er ikke dette kronikken egentlig handler om. Det er om høyrepopulismens karakter og særtrekk, som er et «kraftfelt og samlingssted for frykten for moderniseringsprosesser i samfunnet» og om de lavt utdannede og lavtlønte massene som misliker forandringer. Altså nostalgikere.

Rakens konkluderer med at «høyrepopulistene har skjønt at evig eies kun det tapte» og viser til Ibsens Brand. I mangel av noe bedre siterer han også Magnus Marsdal(!) sin bok «Frp-koden» der vi møter biloppretter Hans Erling Willersrud som bor sammen med sin pensjonerte mor på Kløfta.

68-ernes klassekamp har gått over i en kulturkamp. By mot land. Høyt utdannede mot lavt utdannede. Kvinner og minoriteter mot hvite menn. Og dessuten har økt innvandring fra spesielt muslimske land aktivert store velgergrupper med autoritære tendenser.

Oppslutningen om høyrepopulisme, høyreradikale og høyreekstreme i Europa har steget fra 2 % i 1970 til 14 % i 2015. Videre nevnes store omveltninger som bl.a. Trump og Brexit. Ettersom det i begge disse tilfellene endte med et demokratisk flertall mot den liberale globaliseringen, har altså mer enn halvparten stemt slik. Og ettersom «høyrepopulistiske, høyreradikale og høyreekstreme» kun utgjør 14 % er minst 35 %, av de som setter ned foten mot den galopperende liberale stormvinden, ikke høyrepopulister eller det som verre er.

For egen del er jeg hverken høyreekstremist, høyreradikal eller høyrepopulist. Ikke er jeg for Trump, er skeptisk til Brexit og er hverken autoritær eller biloppretter.

Altså er jeg i liket med de aller fleste, også de på Kløfta, utypisk for Raknes sin stereotyp om liberalismens motkrefter. Jo da, vi forstår at han prøver å beskrive høyrepopulister og deres mer rabiate slektninger, men ettersom han kopler dette til hele den økende motkraften, som er så sterk at «partisystemene i mange europeiske land kollapser», må han mene flere enn de fjorten prosentene som han vier oppmerksomhet. Slik ender vi alle som forhutlede nostalgikere.

At «nostalgikerne» er blitt mange og har fått makt, mener Raknes er fordi de liberales utvikling har gått litt fort. Altså en bitte liten innrømmelse av at det kan være behov for en justering av kursen. Men ettersom nostalgi er en irrasjonell dragning mot det tapte, er en slik bakstreversk motstand hverken fornuftig eller bærekraftig.

Her kan det være betimelig å prøve en annen hypotese, den om pendelsvingninger og loven om kraft og motkraft. I så fall kan det være at den høyt udannede og høyt gasjerte liberale globaliseringselitens prosjekt er kommet til en ende, et ytterpunkt. Da vil det uvilkårlig komme en korreksjon, i flg. loven. Og da får det heller stå sin prøve at det er “lavt utdannede og dårlig betalte nostalgikere» som leder an mot det nødvendige og uvilkårlige. Gud hjelpe oss! Jordnærhet må da fortsatt være en gangbar verdi!?

Vi venter stadig på den første analysen fra «eliten», som ikke er nedlatende, om de nye og sterke strømmingene i den vestlige verden. De indignerte protestene mot den liberale elitens selvgodhet og deres totale ignoranse om det som rører seg utenfor deres egne salonger. Når dette er blitt en så stor og stadig voksende kraft, har man beviselig en størrelse som er større enn populasjonen av lavtlønte og lavt utdannede. Vi ser det jo. Motreaksjonen gjør seg gjeldene i alle sosiale lag, også i akademia. Du verden!

Jo da, de liberale har en viss kunnskap om den vederstyggelige motkraften. De har tatt seg en tur ut og studert fenomenet. Og de har lagt all sin akademiske prestisje i å berolige de øvrige sigarrøkerne. «Ta det med ro. Det er forbigående. Det er bare en gjeng forvirrede nostalgikere som driver og bråker litt».

Dette kunne vært en rasjonell analyse, i salongene, hadde det ikke vært for at de også ignorerer en lang rekke forskere, akademikere som dem selv, men med langt større anerkjennelse og tyngde. Dette er en kompetanse som det naturligvis kunne være verd å lytte til.

Slik kan det gå til at de i salongene, med nostalgisk vemod, analyserer seg fram til at evig eies kun det tapte.


Publisert: Sep 3, 2017 @ 6:33 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Arne D. Danielsen

Bedriftsøkonom, markedsutvikling

Latest posts by Arne D. Danielsen (see all)