Lenge leve AKP-ml! Fem små påpekelser om AKP-ml

Foto: NTB / SCANPIX

Tenk deg at du er 16 år i 1947, bor i Roswell, New Mexico og er ute og går om kvelden 4. juli 1947. Noen værballonger faller ned noen meter fra deg. Du ser på vrakgodset og finner ut at det hele er uinteressant, og går videre. Hvis du da bor i Roswell mange tiår senere og ser hvordan den samme hendelsen har utviklet seg til en industri, ja da må du virkelig undre deg over menneskehetens iboende trang til å lure seg selv, illusjonens tiltrekkende glød.
På samme vis undrer jeg meg nå mange tiår etter 1970-tallet og opplevelsen av AKP-ml på nært hold, hvordan en sånn politisk ubetydelighet, blir overfortolket som noe av det mest skumle som har truffet planeten Norge.

Jeg var tilstede på 1970-tallet og så ting på nært hold. Jeg var (og er) det ml`erne kalte en “høyreavviker”. En anarkist. Og den boken er nødt til å komme ut en dag, den boken som heter “Vi som IKKE var AKP-ml`ere på 1970-tallet”. I ettertid tror visstnok de påfølgende generasjonene at det aller mest nærværende politiske fenomenet på 1970-tallet var AKP-ml.

De tar feil. Det er i dag at AKP-ml har sin storhetstid. Det er i dag at AKP-ml har blitt institusjonalisert som et begrep. Men dog kanskje ikke på den måten som bevegelsen ledere selv hadde tenkt det i sin tid.  Dette kan jeg si vel vitende om at det forlengst har blitt en rituell øvelse i vår tid for journalister, historikere, sosiologer og andre  å skrive den obligatoriske dokumentarboken om AKP-ml, en bok som alltid vil ligge på et nivå mellom Se-og-Hør journalistikk og spekulativ sladder, med ord og uttrykk som, selvfølgelig understreket med et synlig og/eller usynlig utropstegn, “avsløring!” og “hyllet diktatorer!” og “hemmelige møter!” med den politiske journalistikk som medfølger hos folk som aldri har kommet over guttebok-nivået når det gjelder å se det dramatiske i alle ting.
Åh så skummelt det må ha vært!

Fortellingen om AKP-ml, slik den presenteres i dag, har mange likheter med måten man i dag presenterer Roswell-hendelsen. Ut av et uskyldig faktum som at noen vårballonger kræsjet ned i Roswell, New Mexico i 1947, har man fått en enorm UFO-litteratur med de mest ekstreme påstander om besøk av utenomjordiske, om hemmeligkremmeri fra regjeringshold, om overgrep fra millitær etterretning, osv. En hel konspirasjonsteoretisk industri har vokst ut av Roswell-hendelsen: bøker, filmer, museer, m.m. Slik har også AKP-ml bevegelsen blitt overfortolket. Her er noen innfallsvinkler, i en artikkel som ikke forsøker å være en korrekt politisk eller historisk analyse, men som er kun et tilbakeskuende perspektiv basert på egne erfaringer og minner.

1.
Var AKP-ml bevegelsen en politisk bevegelse? Kanskje utad. Innad var det nok litt annerledes. For de fleste ml`erne var det politiske engasjementet bare en trend. Var Sigurd Allern bare en hipster på 1970-tallet? Neppe, men en del av tilhengerne hans var nok det. Det som oftest nevnes er medlemstallene til AKP-ml, men man nevner aldri hvor stor gjennomtrekk organisasjonen hadde. Mange hoppet av etter bare noen måneder eller år. Spesielt tok sjølproletariseringen hardt på. Det var ikke greit for middelklassebarna fra forstaden å i sin bedrestilte hverdag måtte gå ned på fabrikkgølvet og jobbe i svette, støy og skitt fra 7-15. Spesielt hvis du var med bare for å være med. Da var nok hybelen på Sogn Studentby og lange kvelder på Studentkroa mer forlokkende. Derfor var det mange fly-by-night tilfeller i AKP-ml bevegelsen.Grunnene til å bli med i AKP-ml var nok flere enn bare det politiske.  Jeg vil hevde at 95 prosent av de som var med i AKP-ml bevegelsen var bløffmakere. Mange av deltagerne i denne bevegelsen var fullstendige kunnskapsløse om politikk og var lite beleste på det som burde vært deres eget fagfelt. Jeg husker at når man diskuterte med dem så nådde man til slutt et nivå hvor ml-folkene bare ble tause. Naiv som jeg var da, så trodde jeg at de handlet ut fra en gruppetilhørighet hvor intern taushet om visse temaer var sverget på et hemmelig møte.
I ettertid når jeg ser hva noen av ml-folkene har blitt til,  deres enorme høyreavvik, så skjønner jeg at deres taushet var deres kunnskapsløshet. De visste bare ikke hva de skulle svare når det kom opp et tema som de ikke har blitt indoktrinert inn i på en studiesirkel.
I ettertid har endel av de knallharde ml`erne blitt kristne, muslimer, forretningsfolk, markedsliberalister, og ikke minst den største gruppen av ml`ere in flight er de som har konvertert til å bli velmenende sosialdemokrater. For de politiske hangarounds var ml-tiden bare en politisk krampe, et sett med rykninger og anfall som ikke kunne vare så lenge. Så intense som noen av dem var,  brølende, skrikende, nærmest fysisk agiterende,  så var det hele nok mer psykopatologisk enn politisk.

2.
Noen har i ettertid hevdet at ml-bevegelsen praktiserte hemmelig våpentrening, som en forberedelse til den blodige revolusjonen som skulle komme. Dette er en absurd påstand. Mange i medlemsmassen var stort sett frustrert vestkantungdom, middelklassefolk fra forstadene, sønner og døtre av bedrestilte samfunnsborgere høyt på strå.

Disse ungdommene hadde levd et beskyttet liv i etterkrigstidens velmaktsdager i et velfungerende sosialdemokrati. Hvis ml-bevegelsen, som stort sett bare besto av overbeskyttede små frø, luksusopprørerere fra studentbyene, skulle praktisert illegal våpentrening, ville 3/4 av bevegelsen utslettet seg selv. Dette var folk som havnet på legevakten bare de skulle åpne en leverposteiboks, så man kunne langt mindre gi dem en maskinpistol og en håndgranat i hendene. Disse påstandene blir aldri dokumentert skikkelig, bevisførselen  er bestandig enten fraværende eller “dokumentert” gjennom anonyme kilder.
Det er melodramatisk tøys, som så mye av det som har blitt skrevet i ettertid om den åh-så-farlige ml-bevegelsen. Mange av disse ryktene kom nok fra folk internt i bevegelsen.
Husk at dette var i sin samtid en forhånet bevegelse, det var ikke like morsomt å bli hengt ut som en romantisk student som fabulerer om blodig revolusjon fra studentbyen.
Ml-bevegelsen var også et drama på gutterommet, hvor noen skulle fremstå som tøffere enn det de var. Jeg synes selv å huske fra 1970-tallet at noen ml-folk var store i kjeften og nevnte våpentrening.

3.
Men man må ikke glemme at endel medlemmer i ml-bevegelsen mente alvor med sitt politiske engasjement og var ekte engasjerte. Mange av dem sjølproletariserte seg, gikk inn i fagforeningene og gjorde en aldeles utmerket jobb der. De arbeidsplassene hvor jeg har vært på hvor det har vært ml-folk i fagforeningen, har vært de beste og de mest ryddige arbeidsplassene å jobbe på. Ml`erne var dyktige fagforeningsfolk og gjorde mye bra der.

Hvorfor får vi ikke en bok snart med akkurat det perspektivet, hvor man påpeker det gode arbeidet ml`erne gjorde i fagforeningene, med intervjuer av gamle fagforeningsfolk fra ml-bevegelsen, av konsistente kommunister som i flere tiår gjorde en ypperlig jobb?
Det passer neppe inn i det store humanistiske paradigmet av i dag om den slemme ml-bevegelsen, som antageligvis er like doktrinært og kvelertak-aktig som en hvilken som helst marxist-junta sine doktriner.
4.
Man må også huske at en politisk bevegelse så blottet for humor og selvironi som ml-bevegelsen, skapte mye munterhet i sin tid. Den beste humoren er ofte den ufrivillige.
De publiseringskåte ml-folkene pøste ut pamfletter, hefter, avisartikler, bøker og det beste av alt: skjønnlitteraturen. I dag er mange av de fortidige ml-forfatterne så beskjemmet av det hele at de utelater de verste bøkene sine fra bibliografiene sine. De politiske diktsamlingene til Tor Obrestad fra 1970-tallet er ting som ofte tas opp på vorspiel og fester, til høytlesing med påfølgende lattersalver. Boken “Historiens Kraftlinjer” av Espen Haavardsholm er en annen klassiker. Felles for alle ml-forfatterne er deres utrolige hjelpesløshet når de tar skjønnlitteraturen inn i politikken. Hvis det var meningen at de skulle skrive for arbeiderklassen så er bøkene deres en solid nedvurdering av den. En som forsto det var Dag Solstad, hvis klassiker “Gymnaslærer Pedersen” er skrevet i en humoristisk stil.
Solstad er såpass intelligent at han visste at hvis han skulle skrive om noe så tragisk og alvorlig som ml-bevegelsen så måtte denne tragedien og dette alvoret gjenfortelles med humor. Og det er jo det man flirer av hos 1970-tallets ml-forfattere: deres gravalvor, deres innestengte “dypsindighet”, deres kommunistiske bedehusmentalitet som fikk dem til å skrive salmer i stedet for skjønnlitteratur.

5.
Hvorfor gis det ut så mange bøker om AKP-ml bevegelsen? Man tar det så langt man kan.
Det har visstnok kommet ut en bok med intervjuer med barna til ml-folk, om hvordan det var å vokse opp i en ml-familie. Sitronen skal presses til siste dråpe, sur som den er.
Snart kommer det vel ut en bok hvor man sporer opp naboer til folk som hadde ml`ere i boligblokken sin, “Vi som hadde ml`ere som naboer og hvordan det var”.
Kanskje greier man også å spore opp tremenningene til noen tilfeldige ml`ere, gjøre intervjuer dem og så vips! En ny bok om den evige ml-bevegelsen.

“Ja, julefeiringen ble jo veldig rar da vi i slekta fikk besøk av Tore og Hanne på 1. juledag, de som nettopp hadde blitt ml`ere og sa at julaften var bare kapitalistisk vås.”
En slik utgivelse er sikkert like rundt hjørnet. Sett med politiske øyne så fikk ml-bevegelsen ikke til noe. I løpet av deres storhetstid på 1970- og 80-tallet greide de ikke å skape en revolusjon, ei heller kom det en revolusjon som de kunne kuppe. De ble ikke en politisk massebevegelse og fikk ikke noen reell politisk makt, ingen fra bevegelsen endte opp i Storting og/eller regjering. Partiet deres, RV, forble et mikroparti.

Folket, arbeiderklassen, ble ikke med på ferden deres og skipet deres grunnstøtte da også etter en stund. Men her ligger forklaringen: så mye støy og ingen resultater.

Hvorfor skrive en uendelighet av bøker om en liten politisk sekt hvis største bedrift var å skrike litt omkring i korridorene? Svaret er: AKP-ml har blitt det de alltid foraktet, det marxistiske begrepet de hånlig delte ut: overbygning. De har blitt fiksjon, skjønnlitteratur, spekulasjon, myter, legender, folklore, sladder, komedie og tragedie. Alle kan lese hva de vil ut av fortellingen om AKP-ml, dette buldrende brølet som medførte midlertidig døvhet en kort stund. Alle bøkene publisert i ettertid om dette fenomenet handler ikke om hva AKP-ml fikk til politisk for de fikk jo ikke til noe som helst politisk på et strukturelt nivå, men er fortellingen om noe rart, noe forkvaklet, noe merkelig, noe komisk, noe tragisk, en sosiologisk novelty act som vel aldri mer kan overgås i norsk politisk historie.

Ml-bevegelsen er Norges svar på Roswell-hendelsen, en ubetydelighet overfortolket opp i det ufattelige, et avsluttet kapittel hvor bare få var involvert og hvor mange i ettertid har gjort opp sine meninger om hva som skjedde. Mest sannsynligvis skjedde det ingenting.
Er vi heldige så får vi samme tilstander som i Roswell: vi kan få en AKP-ml suvenirbutikk hvor man f.eks. kan få kjøpt ml-litteratur til en billig penge, vi kan få et AKP-ml-museum hvor man bl.a. utstiller Sigurd Allerns millitære Albania-uniform og desslike.

Mulighetene er mange fordi originalkilden er så ufattelig sped, at her kan vi bare lesse på.


Publisert: Sep 3, 2017 @ 4:20 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Geir Levi Nilsen

Religionshistoriker ( cand.philol.)

Latest posts by Geir Levi Nilsen (see all)