Det totalitære vender tilbake

AFP PHOTO / BARBARA SAX

Den minutiøse, nærmest pedantiske, detaljstyringen av alle mennesker, fra vugge til grav, vi ser i islam, som blant annet inkluderer sharia, er kun mulig med et tystesystem, helst en i hver familie. Underkastelse var jo ikke underkastelse hvis ikke man lot seg kue til å bestemmes over selv for de mest banale forhold i livet, men ikke minst også de mest skjebnesvangre forhold i livet. Tystingen har nære søsken: løgnen – for hvem vil ikke alltid befinne seg i løgnens naboskap overfor sharias urimelige og ofte umulige krav? – og straffen – for hvem vil ikke måtte straffes hvis tystingen skal beholde sin funksjon?

Sharia har aldri hatt noen egentlig plass i Europa. Men vi sanner (bevitner må være sant) at vi har hatt våre egne pedanter. For eksempel har politiske og totalitære ideologier som kommunismen og nazismen flere likhetstrekk med sharia og islam hva angår den systematiske og kyniske krenkelsen av menneskets frihet og integritet. Disse ideologisystemer opererte også med tystere, til og med hvor barn tystet på sine foreldre. Sharia, kommunisme og nazisme, for bare å nevne et par allment kjente eksempler på det totalitære, kunne ikke fungere uten systematisk tysting. Tysting er det totalitæres selve hjerte, dets sine qua non, dvs. det uten hvilket det ikke kunne eksistere. Uten systematisk tysting, ingen hverken sharia, nazisme eller kommunisme. Det totalitære krever undertrykkelse, tvang og vold. Tysteren forteller det totalitære nettopp hvor undertrykkelsen, tvangen og volden skal settes inn. Og løgneren forsøker bare å beskytte seg selv.

I Vesten ser vi det totalitæres spøkelse i et stadig mer ideologisk EU – og i den tilsynelatende uforståelige importen av den vel mest ekstreme varianten av det totalitære: islam.

I filosofien lærer vi at hvert menneske har en egenverdi, kort fortalt at mennesket aldri bør reduseres til et middel for å oppnå et mål. Uansett hvor høyverdig målet måtte være. Vi lærer også at slike ting som moral og etikk, men også kunnskap (epistemologi) og sannhet (ontologi, vitenskap), essensielt lever av hvert enkelt menneskes frivillige bidrag. For eksempel understreket John Stuart Mill viktigheten av et reelt meningsmangfold for, ikke «bare» demokratiet, men for selveste sannheten. For sannhetens selve mulighet, dens eneste mulige komme og bibeholdelse. Uten friheten og integriteten aktualisert hos hver samfunnsborger, påminnet han oss, ville alt hva vi holdt kjært med sannhet, godhet og skjønnhet stivne i dogmer. Usannheten vil da trenge seg frem.

Når du tenker etter, når du tenker nøye nok i gjennom dette, erkjenner du at slikt mangfold er selve forsvarsverket mot enhver tendens til korrumpering av alt hva vi forbinder med filosofiens tre største søyler: sannhet, godhet og skjønnhet. Der hvor tystingen er det totalitæres sine qua non, der er mangfoldet tilsvarende et sine qua non for alt hva vi kjenner som politikk, etikk, moral, estetikk, epistemologi, ontologi, osv. Nærmere bestemt: ikke hva vi ‘kjenner’ som slik, men hva disse virkelighetsområdene nødvendigvis må være for å kunne kalles ved disse navn, disse begreper.

Og når du nå tenker etter – og gi deg selv et par dager med refleksjon – ser du at vi slett ikke er kvitt detaljstyring eller det totalitære. Vi ser alle at tendensen mot det totalitære er voksende. For hundre år siden vokste totalitarismene frem. Vi fikk verdenskrig og kald krig. De mistet sin makt over menneskesinnene et sted mellom 1945 og 1989. Nå rører monsteret igjen på seg. Men hverken kommunisme eller nazisme nyter bred anseelse i dag. Derfor må begjæret etter det totalitære finne andre passende uttrykksformer, andre måter å artikulere det på, andre måter å gjøre det spiselig på, andre måter å snakke om det på.

Hver tid har sin egen totalitære tilbøyelighet. Et eksempel: jødehatet er artikulert langs ulike diskursive akser i ulike tider. Jødehat 1.0 var formulert langs den tidens religiøst korrekte idéer. Når den religiøse diskursen mistet sin makt, måtte derfor jødehatet finne nye diskursive muligheter. Jødehat 2.0 fant snart sitt uttrykk i vitenskapelige termer. Når vitenskapen ikke lenger kunne aksle jødehatet, måtte derfor igjen jødehatet finne nye diskursive muligheter. Jødehatet 3.0, som opererer i dag, er artikulert langs juss og menneskerettigheter. Hat mot befolkning er alltid et grimt skue. Derfor må det da også finne uttrykk som i samtiden anses for verdige. Slik også med det totalitære, som jo er et bredt anlagt hat mot alt og alle som tenker og handler annerledes. Kommunismen så ikke blidt på de som ikke mente å kunne se saliggjørelsen i kommunismen. Nazismen så ikke blidt på de som ikke mente å kunne se saliggjørelsen i den tyske nasjonalistiske sosialismen. Islam så ikke blidt på de som ikke mente å kunne se saliggjørelsen i islam. At de to første springer ut av den politiske filosofi og den siste av religionen er ikke vesentlig. Det vesentlige er driften mot å ville styre det hele, alt og alle, totaliteten av livet. Hvordan dette kles inn med ord, er selvsagt også viktig å vite noe om, men viktigst er at vi erkjenner at begjæret etter det totale igjen truer.

Hvem har ikke undret seg over de stadig mer totalitære tildragelser som marer den Europeiske Union? Klarte vi ikke den gang mellom 45 og 98 å stagge det totalitære likevel? Parallelt med avviklingen av kommunismen og nazismens anseelse har vi nemlig måttet bevitne at hva som startet som en god idé – å bygge og utvikle det økonomiske samarbeidet – har fått klare totalitære anslag. Dette ses i EUs stadige angrep på og undermineringer av nasjonalstatene og nasjonaldemokratiene. Det ses i en union som ikke lenger er tilfreds med «bare» økonomiske avtaler, men som også krever en totaliserende overstyring på alle politiske, sosiale og kulturelle områder. EU synes å ville inkludere det hele. Vi ser det i en byråkratisk og juridisk jungel som bare blir tettere og tettere. I dag vokser fangarmene ned til de minste detaljer. Det meste er, såkalt, regulert. Alt skal, såkalt, godkjennes.

Er det underlig at akkurat EU insisterer på å invitere akkurat islam? Mange i vår samtid har store vansker med å forstå hvorfor EU også prakker på oss islam. Islam som så åpenbart er i direkte konflikt med alt hva vi europeere har kjært. Alt. Ikke bare inviteres islam og dens subjekter, dens underkastede, men det hele presenteres i et positivt lys. For liksom å helgardere seg mot enhver tenkelig kritikk har man i EU konstruert et resonnement hvor islamiseringen av Europa og historisk store migrasjonsstrømmer ikke bare påstås å være nødvendig. Man påstår at dette er både nødvendig og et gode. Vi får liksom i pose og sekk. Synes EU-borgeren dette kanskje ikke er av det gode, overtales han til å erkjenne at det er «nødvendig.» Skulle han mene dette slett ikke er nødvendig, får han høre at det er god moral – og dessuten at han er et usselt, lavt menneske.

Men det er ikke underlig. Slett ikke. EU søker en ideologisk religiøs make, en overbygning den kan speile seg i. En overbygning som kan gi dens totalitære stygge tryne et strøk av opphøydhet, av verdighet. En slags udiskutabel godkjennelse fra det guddommelige hinsidige. Dette ser vi ikke minst i bestrebelsene på å liksom blande kristendom, jødedom og islam. De påstår at de tre i det vesentlige er det samme. At vi like godt kan slå dem sammen.

Vi ser det også hos Europas underlig mange barnløse ledere. De har allerede bestemt seg. Onde hendelser som terror, drap, vold, voldtekter og annen grov kriminalitet kan aldri på noen måte kobles til islam. Islam er fred, messer de. Slik fortsetter EU og islam bare å vokse. Og det går raskt nå. Demografien tar ikke smålige hensyn. Om to-tre generasjoner, hvis ikke situasjonen endres, er muslimer og ikke-muslimer omtrent like store grupper i EU. Deretter blir ikke-muslimene raskt mindretall. Og for å være helt klar i mælet: mennesker som allerede bekjenner seg og sverger til åndelig totalitarisme er langt mer forstående også overfor politisk totalitarisme. De er allerede styrt. Som vi vet har da også islam allerede inkorporert herredømme for alle aspekter i menneskelivet, og sannelig ikke bare de åndelige. Når EU ikke vekker eufori hos europeerne bytter de altså bare ut befolkningen.

Vi bør være redde nå. For ingen av de store totalitarismer jeg har nevnt har noen gang gitt seg uten kamp til døden. Vi vet hva islams underkastede historisk er kapable til, ja, egentlig overalt hvor islam har oppslukt andre nasjoner, kulturer og folk. Og EU arbeider iherdig med å finalisere føderasjonen. På det tidspunkt har oligarkiet, som så alt for ofte har slektsbånd tilbake til de gamle adelige familiene i Europa, selvsagt ingen grunn til å renonsere på noe som helst.

Nettet blir bare mer og mer finmasket. Detaljstyring på stadig flere områder, og på måter som ikke står tilbake for noen sharia. Forbud, påbud, reglementer, lover, konvensjoner. Nasjonaldemokratiske partier, hvis ledere uansett kun har en rådgivende funksjon for oligarkiet, abdiserer. Når de ikke lenger kan agere politikk agerer de etisk og moralsk liksom på vegne av folket. Slik ødelegger de politikken. Men slik ødelegger de også etikken og moralen. Men dette er hva oligarkiet har å tilby våre ny-religiøse post-politikere. Byråkratene er nå vel så nysgjerrige på deg som en hvilken som helst sharia.

Så snart den økonomiske unionen var på plass inngikk oligarkiet avtaler om det sorte gullet. Hvor tilfeldigvis islam og sharia i regelen gjelder. De gjorde oss avhengige av den arabiske sorte oljen. Selve våre økonomiske maskinerier ble avhengig av velvilje fra arabiske stater, ayatollaher, imamer og sheiker. De korrumperte den grunnleggende og opprinnelige handelsunionen. De slavebandt oss til islamske land. Og de er nå i gang med å skifte ut alle Europas folk. 70 år tok det dem å oppbygge vårt plagede kontinent med enda et totalitært monster. Denne gangen både politisk og religiøs.

 


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Robin Haug

Filosof

Latest posts by Robin Haug (see all)

  • Elisabeth Hoen

    Hei! Jeg skrev en kommentar til ditt første innlegg…ble den borte?

  • geparden

    For en gnistrende innsiktsfull og velformulert artikkel! Fundamentet for de vestlige demokratier; mest mulig frihet til flest mulig, er i sannhet under sterkt press nok en gang. Vi har en Europeisk Union, styrt av en kommisjon som ikke er demokratisk valgt, men utpekt. Bare dette alene burde fått alarmklokkene til å ringe for lenge siden. Når vi ser på konsekvensene av den faktiske politikken som føres, der titalls millioner mennesker i land etter land innad i unionen styrtes ned i fattigdom, ikke bare i Spania og Hellas, men også i fanebæreren Tyskland der over 11 millioner lever under fattigdomsgrensen, bl.a. i det tidligere så rike industribeltet Ruhr-området, er der grunn til alarm. At mennesker uten penger får innskrenket sin frihet drastisk hersker der ingen tvil om. Er denne politikken villet eller uintensjonell? Bak konstruksjon “Den Europeiske Unionen” lurer et annet monster. Bilderberg, en oligarkisk konstruksjon av den vestlige verdens bankierer, milliardærer, industrimagnater og kongelige, som sto bak unnfangelsen av EU i 1954, uten at befolkningene i de vestlige demokratier visste noe som helst. Dette er de gamle alliansene som hersket diktatorisk over de europeiske landene og befolkningene før de totalitære ideologiene, nazismen og kommunismen brøt frem. At disse gruppene vil ha sin uinnskrenkede makt og rikdom tilbake på bekostning av den vanlige kvinne og mann, må en nesten være historiker eller filosof for å forstå, så langt tilbake i tiden deres tyrrani en gang i tiden lå. Vi ser hvordan milliardærene tilraner seg mer og mer av samfunnets overskudd, mens vanlige mennesker forsmås og blir fattigere og fattigere.Dette skjer parallelt også i USA.. Hvem tjener på EØS-avtalen her i landet. Det er de rike. de henter inn billig arbeidskraft gjennom innvandring, og øker fortjenesten sin betraktelig gjennom salg i det såkalte indre marked, hvor de såkalte fire friheter er opphøyd til noe hellig og ukrenkelig. Men disse frihetene blir snart et tyrrani for de personer som blir skviset lønnsmessig eller presset ut av arbeidsmarkedet av importert billig arbeidskraft under dekke av de fire friheter i EU. Vi risikerer at de fire friheter blir til de fire tyranner for vår egen befolkning, om vi ikke tar grep snart.

    • Robin Haug

      Takk. Jeg mener vi nå er mange som kan beskrive situasjonen riktig. Jeg ville, derfor, høre hva man mener kan og bør gjøres med denne situasjonen.

      Geparden, hva er ditt bud?

  • Mogens

    Gratulerer med å bruke det som kunne vært en interessant analyse med utgangspunkt i ditt fagfelt til ikke bare å være gjennomgående spekulativ og pretensiøs, men også lefle med konspirasjonsteorier.

    Et varemerke til de totalitære ideologiene – hvor jeg tror ingen er uenig i at radikal islam hører hjemme – er å legge intensjoner til grupper eller organisasjoner (jødene/kapitalistene/stater) og hevde at det meste som er galt springer ut fra dette. Dette innlegget scorer høyt på dette.

    Spenningen i EU ligger i hvilke virkemidler vi vil tillate oss å bruke mot individer, all den tid vi anser Europa som en liberal rettsstat, og – høyst relatert – hvilke virkemidler/lover/forordninger vi vil tillate andre stater å ta i bruk, om enn det er snakk om selvstendige land med demokratisk valgt ledelse.

  • Tim Hansen

    London får en muslimsk ordfører samtidig med at etniske briter ikke lenger utgjør majoriteten i byen, i likhet med Rotterdam og Frankfurt. I Norge kan antall stemmeberettigete muslimer komme til å vippe valget i Støres favør. Krekar og andre shariatilhengere oppfordrer muslimene til å stemme sosialistisk. Neppe fordi de selv er særlig sosialistisk anlagt. Islam vinner innflytelse i form av antall alene, fordi systemet tillater flertallsdiktatur.

    Ettersom den ene innfødte befolkningen i den europeiske storbyen etter den andre blir en minoritet, sier det seg selv at selv med en demokratisk katastrofe hengende over seg er det ingenting som blir gjort. Bortsett fra å stemme på partier som kanskje kan forsinke utviklingen, er folket fratatt all makt. Om det var mulig å snu utviklingen ved å gå ut på gata, ville jeg forsøkt dette. Men jeg vet at jeg hadde snakket for døve ører. Når organisasjoner og andre som allerede er offentlige figurer og faktisk får pressedekning ikke klarer det, er det lite sannsynlig at ukjente enkeltindivider greier det. Og hvis det ble startet en folkebevegelse og man protesterte i gatene, eller man sende inn millioner klager til Stortinget, ville politikerne på venstresiden fortsette å ignorere folket de i utgangspunktet er satt til å tjene. EØS, EU og FN m.m. ville fortsette å frata europeiske land deres selvråderett over egen nasjon med trusler om represalier om de skulle finne på å protestere. Det sier seg selv at vanlige dødelige blir i villrede over hva som egentlig nytter.

    Etniske europeere blir en minoritet. Hvor er avisoverskriftene, den offentlige debatten, protestene og handlekraften? Europa har fremdeles mulighet til å ta i bruk både forsvar og andre organer for å stenge grensene og deportere alle som ikke har noe her å gjøre. Men systemet er lagt opp på en slik måte at de som skal trygge våre land er bundet på hender og føtter inntil de får klarsignal fra myndighetene. Som altså er de som har tillatt utviklingen i utgangspunktet.

    Folket har aldri gitt klarsignal til dette eller deltatt i en avstemning. Selvsagt finnes det enkelte forvirrede sjeler der ut som blir rasende over at noen kan ønske å stenge grensene, men disse synes å lide av en merkelig virkelighetsoppfatning. Akkurat som kvinner i Iran en gang protesterte mot hijab, er det nå mange kvinner som kjemper for å beholde den. Selv om det er lite populært å si, er det faktisk mange som ikke vet sitt eget beste. Å tro at det å motta titalls tusen immigranter hvert år er det samme som å være snill, og derfor enten jobber aktivt for at det skal skje eller samtykker stilltiende, er en livsfarlig illusjon.

    Den eneste løsningen er å velge å bryte med samtlige konvensjoner og internasjonale avtaler som setter samfunnets fremtidige eksistens i fare, da det synes umulig å overtale makthaverne (som skaper mye av urolighetene i verden, og lar Vesten betale prisen) gjennom dialog.

    Med tanke på at det blir stadig flere arbeidsledige i Europa, selv blant erfarne arbeidere med høy utdanning og i enda større grad blant ufaglærte, er påstanden om at vi trenger ikke-vestlig innvandring en løgn. De fleste ikke-vestlige mangler da også kompetanse og er en økende økonomisk belastning for den velferdsstaten venstresiden skremmer velgerne med vil forsvinne uten innvandring. Vi blir oppfordret til å få færre barn, og har omsider fått kontroll med befolkningsveksten. Da blir plutselig argumentet at vi trenger innvandrere for å kompensere for barnefødsler, hvilket ikke er annet enn å helle bensin på bålet. Før masseinnvandringen tok til klarte Norge og Europa seg helt utmerket uten å bli invadert av halve verden. Har aldri hørt om et samfunn som har gått under fordi det man ikke føder tilstrekkelig barn. Synes som om jo mer flerkulturelt et land blir, desto verre står det til med barnefødslene til den innfødte vestlige befolkning. Har myndighetene noen gang foretatt en grundig undersøkelse for å finne årsakene til at vi blir færre, selv om jeg ikke er sikker på at dette i seg selv er den katastrofen de fremstiller det som, og hva som eventuelt kan gjøres med trenden? Det sier seg selv at disse forandringene er utelukkende av kulturell art som følge av endringer i samfunnet. Hvilke endringer det er snakk om og hva som kan gjøres for å bøte på dette er en ikke-eksisterende debatt.
    Korrupsjonen av organisasjoner som i utgangspunktet var ment for noe helt annet enn hva de etter hvert har mutert til oppsummeres godt i sitatene under:

    The “iron law of oligarchy” states that all forms of organization, regardless of how democratic they may be at the start, will eventually and inevitably develop oligarchic tendencies, thus making true democracy practically and theoretically impossible, especially in large groups and complex organizations.
    Med andre ord er størrelsen av avgjørende betydning. Når et land går fra å være en selvstendig nasjon til å bli oppslukt av en større enhet, og dermed ender opp som bare en av mange i samme situasjon, vil landet bli fullstendig overkjørt av den større enheten. Desto verre er det dersom landet selv har gjort seg avhengig av et system det i utgangspunktet klarte seg helt fint foruten.

    The Iron Law of Bureaucracy: “In any bureaucratic organization there will be two kinds of people: those who work to further the actual goals of the organization, and those who work for the organization itself. Examples in education would be teachers who work and sacrifice to teach children, vs. union representatives who work to protect any teacher including the most incompetent. The Iron Law states that in all cases, the second type of person will always gain control of the organization, and will always write the rules under which the organization functions.”