OSLO 20090320: Biskop Ole Christian Kvarme (tv) sammen med lederen i Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, under Kvarmes besøk på "Det islamske fellesskap Bosnia og Hercegovina" i Oslo fredag. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

På en måte har forkjemperne for religionsdialog rett. La det først være sagt, at det åpenbart er flere konflikter og større problemer med integreringen av innvandrere fra muslimske enn ikke-muslimske land, både i Norge og ellers i Vest-Europa. Når det er sagt, er det også åpenbart at vår felles religiøse arv gir felles referansepunkter og syn på verden. Det er ingenting galt med islamkritikk, men det kan være problematisk hvis islamkritikken blir så sveipende og generell at den ikke samtidig fanger opp det vi faktisk står sammen om.

La meg fortsette ad en omvei. Maaloula er en by nord for den syriske hovedstaden Damaskus. Dette er en av byene der Jesu språk, arameisk, fortsatt er i bruk, og har blitt holdt i live, blant annet, som et resultat av en fransk innsats for et språksenter i byen, som ble etablert før borgerkrigen i 2011. Byen er også kjent for sine mange klostre og kristne helligdommer og på denne måten et vitnesbyrd om at landet har en før-islamsk historie.

Mer overraskende for mange lesere er det kanskje at muslimer valfartet hit, til de kristne helligdommene. Det er heller ikke et uvanlig fenomen. Da jeg for eksempel møtte en munk i et historisk kloster i Irak, like ved frontlinjene mot Islamsk Stat, i 2015, fortalte han at det var helt vanlig før krigen at også muslimer kom hit for å be og oppsøke helbredelse.

Det er lett å avfeie slike eksempler som ubetydelige, i en region og del av verden som bokstavelig talt har blitt herjet av krig og fanatisme de siste tiårene. Men eksemplene peker i retning av at det finnes et felles muslimsk-kristent grunnlag for samforståelse og dialog som har blitt borte på veien til Europa. Et av historiens store paradoks er at vår tid er preget av konflikt mellom islam og kristen-europeiske verdier, samtidig som disse kultursentrene og religionene historisk er tettere sammenvevd enn noen andre.

I Vesten har religion og gudstro blitt en blind flekk. Europeere tror for det meste at Gud er død, mens man i Midtøsten lever med Guds allmektige eksistens som en realitet og selvfølge. Når vi ikke forstår hvor dypt det preger de menneskene som kommer hit fra muslimske land, så går vi både glipp av muligheter for dialog, samt at vi risikerer at problemer går under radaren.

De som tidligst forstod dette var prester og teologer, ikke uventet. Det var faktisk slik det nå omstridte Islamsk Råd oppstod, som et produkt av at liberale prester etablerte kontakt med de større norsk-pakistanske trossamfunnene.

I 2015 leverte KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, sin evaluering av norsk religionsdialog (Brottveit, Gresaker, Hoel), som Vårt Land skrev om i forbindelse med et intervju avisen gjorde med meg i fjor. Den fastslår at IRN er et produkt av de tidlige dialog­initiativene. Disse oppstod av ildsjelers engasjement, og som svar på dramatiske hendelser og «debattklimaet» om flerkultur, blant annet striden rundt utgivelsen av Salman Rushdies «Sataniske vers».

De første velmenende dialogprestene fant fram til dem som så mest «muslimske» ut, altså de mest konservative og tradisjonelle. Det er et paradoks at liberale prester endte opp med å gi en slags legitimitet til dem. Myndighetene plukket opp tråden fra prestene, og gjorde IRN til en slags offisiell representant for norske muslimer. I store deler av sin eksistens har IRN vært dominert av mørkemenn med et helt annet menneskesyn enn de universelle verdiene i Norge.

Men utgangspunktet, tanken og instinktet, om at troende kristne hadde andre og kanskje bedre forutsetninger for å møte muslimske innvandrere, var ikke galt. Selv om kanskje også norske prester på begynnelsen av 90-tallet nok generelt ofte hadde en noe mer akademisk anlagt gudstro enn det vanlige er i Midtøsten, hadde man den samme felles referanserammen som når muslimer besøker kristne helligdommer – troen. Selv om dialogprosessen ikke fikk de ønskede resultatene, var ikke prinsippet om dialog galt.

Dette perspektivet har dessverre en tendens til å havne i bakgrunnen hos mennesker som av forståelige grunner reagerer på konservative og bokstavtro muslimer som er uvillige til å tilpasse seg norske verdier og levemåte. Vi har lett for å glemme at det også finnes andre former for islamsk tro og praksis.

Byen Maaloula havnet i verdenspressen da Al-Qaida-soldater inntok området og drev ut den hovedsakelig kristne befolkningen i 2013, før den igjen ble gjeninntatt av syriske regjeringsstyrker. I Egypt har Islamsk Stat i vinter og vår stått bak en rekke målrettede massakre og likvidasjoner av kristne, på bakgrunn av deres tro. I begge land ser man dessverre at mange muslimer har negative holdninger til annerledes-troende og det er et utbredt syn at kristne ikke kan anses som likeverdige.

Når det er sagt, er de radikale islamistenes forsøk på å rense regionen for annerledes-troende også fremmed for de fleste i denne regionen. Man er vant til å ha kristne naboer, og selv om forholdene av og til har vært mindre gemyttlige har det ikke før i senere tid oppstått en eksistensiell frykt for kristendommens fremtid i denne regionen. I deler av Midtøsten er det allerede for sent, de kristne vil forsvinne. I Europa har vi fortsatt et annet grunnlag for religionsdialog, så lenge premissene er riktige. Vi må bare passe på hvem vi strekker ut hånden til.

 

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.