Valget 2017: langsom eller rask død? 

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Valget 2017: langsom eller rask død?  

Hva om det moderne partidemokratiet er knyttet til et fossilt energisystem, som nå går mot slutten? Det er finale og teppefall – ikke fordi det ikke er ressurser igjen, men på grunn av kostnadene forbundet med økt kompleksitet og ulikhet. Den såkalte fornybare energien vil bare forverre problemene forbundet med fallende energieffektivitet.

Etter krigen inntok en ny generasjon sosialøkonomer statsadministrasjonene i en rekke vestlige land. Også i Norge introduserte de nye planleggingsverktøy for å styre produksjonen og sikre veksten. Både sosialdemokratiske og borgerlige partier justerte sin økonomiske politikk etter den fagkunnskapen sosialøkonomene forvaltet.

Finanskrisen i 2008 avslørte imidlertid alvorlige svakheter i styringspolitikkens viktigste støttevitenskap, selv om økonomer benekter at faget er i krise.[1] Etter mitt syn går økonomifagets selvransakelse ikke dypt nok. Det er ikke bare slik at de fleste økonomer ikke forutså finanskrisen. Økonomene har en for kort tidshorisont til å fange opp de forutsetninger deres eget fag hviler på.

Økonomenes teorier om økonomisk vekst ble formulert i en enestående, og sannsynligvis ikke- repeterbar, periode av historien med tilgang til billige og lett utvinnbare lagerressurser av kull, olje og gass. I økonomenes standardteorier (Solow – Swans vekstmodell, Cobb Douglas funksjonen) blir det postulert at det er kombinasjonen av kapital, arbeid og teknologisk fremskritt som skaper produksjon og økonomisk vekst. Energi er bare en allmenn vareinput i produktfunksjonen, fult ut utskiftbar med designerklær, øreringer eller sushi.[2]

Også Karl Marx tok energiforsyningen av steinkull i kapitalismens første fase for gitt. Og i etterkrigsperioden, da veksten i BNP pr. capita nådde en all time high på gjennomsnittlig over 4 prosent i året, var tilsynelatende Johan Maynard Keynes disipler for opptatt av å ta æren for den eventyrlige veksten til å oppdage det åpenbare: at suksessen hang sammen med tilsvarende høye vekstrater i energiforbruket.[3]

OPECs firedobling av råoljeprisene i 1973/74 bidro til å sende verdensøkonomien inn i stagflasjon. Produksjonsveksten stoppet opp, samtidig som prisene steg. I tiårene som fulgte utfordret nyliberalismen keynesianismens hegemoni i den økonomiske politikken. De høye vekstratene fra de to første etterkrigstiårene, da økonomien hadde tilgang på billig fossil energi, lot seg imidlertid ikke gjenskape.

Produktivitetsveksten i den vestlige verden har stagnert. I de siste årtiene har veksten falt mot null.[4]  Storstilt deregulering, privatisering og globalisering har ikke kunnet hindret stagnasjonen, heller ikke den betydelige teknologiske utviklingen har kunnet bremse tilbakegangen. Vekst i verdensøkonomien avhenger av en vekst i energiforbruket, og i dag er veksten i energiforbruket pr hode svakt negativt.[5] Hvor viktig billige energistrømmer er for økonomien viste utviklingen etter at Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Takket være billig kinesisk kull økte verdens totale energiproduksjon, og den globale økonomien fikk en kortvarig vekstimpuls.

Økt global integrasjon har samtidig ført til en verdiglidning mot altruisme og ulike former for kosmopolitiske holdninger, som skarpt fordømmer enhver distinksjon som setter grupper opp mot hverandre. Denne kulturelle omskoleringen lærer de ulike statusgruppene, som deltar på de globale markedene, å være åpne og å gi markedsadgang og like muligheter til alle, og ikke diskriminere mot noen, uansett kjønn, nasjonalitet, seksuell legning og kulturell bakgrunn. I bestrebelsene etter å overskride det som foraktfullt kalles velferdsstatsnasjonalisme – der sosiale rettigheter er knyttet til statsborgerskapet – angripes paradoksalt nok det liberale grunnlaget for velferdsstaten. Når suverene borgere blir brukt som rene midler for å tilfredsstille behovene til verdens fattige og forfulgte, ser vi konturene av et nytt enevelde ikledd gevantene til en postnasjonal menneskerettighetsjuss.

Immigrasjonsstrømmene til de vestlige metropolene gir bedrifter innenfor varehandel, service og tjenesteyting tilgang til en global ressurspool av billig og lavt organiserte arbeidskraft. Innvandringen fra ikke-vestlige kulturer er imidlertid en del av et større energi- og ressursbildet, som kan beskrives ved formelen `stigende kostnader og avtagende utbytte`: Ikke vestlige innvandre har lavere yrkesdeltakelse og belaster de offentlige budsjetter mer enn vestlige arbeidsinnvandrere. Norge, og ande skandinaviske land, er blant de meste moderne samfunn i verden – her er kunnskap den kulturelle kapitalen, moderne teknologi har så godt som avskaffet arbeidsmarkedet for ufaglærte, vi omfavner likestilling. Derfor er Skandinavia kanskje det området som er minst egnet for innvandrere fra tradisjonelle, muslimske æreskulturer. Innvandringen fra fremmede kulturer har derfor en betydelig økonomisk, sosial og kulturell merkostnad. Ved å flytte millioner av mennesker fra områder med et lite økologisk fotavtrykk til områder der de blir med på et stort økologiske fotavtrykk, vil dessuten det samlede presset mot naturgrunnlaget bli større.

I dag eksisterer det et nesten groteskt misforhold mellom den avtagende energi- og produktivitetsveksten og den høytravende menneskerettighetsetikken. På samme måte som innvandringen fra fremmede æreskulturer er dyr og lite lønnsom, er utnyttelsen av energi- og naturressursene forbundet med økte kostnader og avtakende utbytte, fordi de lavthengende fruktene allerede er plukket. Det kreves mer dyrt kapitalutstyr for å arbeide seg rundt den reduserte kvaliteten og kvantiteten til naturressurser som mat og vann, metaller og mineraler. Det trengs avsaltingsanlegg, grunnvannsboring, dypere miner, og irrigasjon av mer jordbruksareal.

Til oljeboring på store havdyp og i sårbare naturområder kreves mer avansert og dyr teknologi. I perioden 2005 – 2015 økte produksjonskostnadene for oljeindustrien med over 10 prosent i året, fordi verdens billige, konvensjonelle oljereserver minker.[6] Forsøket på å kutte kostnader går ikke bare ut over arbeidsmiljø og sikkerhet, men presser også leverandørindustriens marginer og lønninger. Resultatet er også større ulikhet ettersom mer av inntekten går til å innfri selskapenes økte gjeldsforpliktelser, og til å betale høyere lønninger både til ledere og til nøkkelpersonell med høyere utdanning.

Uttømmingen av billige og lett tilgjengelige energi- og naturressurser er for alvorlig og for nært til at politikerne ønsker å snakke om det. Selv om dette er et mer akutt problem enn global oppvarming, får klimaspørsmålet nesten all oppmerksomhet i valgkampen. Anslagene for den globale temperaturøkningen fra IPCC (FNs klimapanel) er imidlertid basert på en helt urealistisk forventning om hvilke mengder fossil energi som vil bli utvunnet.

En omstilling til såkalt fornybar energi, som sol – og vindkraft, vil bare forsterke energiproblemet.  Heller ikke optimistiske talspersoner for fornybar energi, som energi- og miljøjournalisten Richard Heinberg, ser for seg at det er mulig å opprettholde det nåværende nivået på den globale energiproduksjonen under det grønne energiskiftet. Langt mindre at det skulle være mulig å øke energiproduksjonen for å drive frem fortsatt økonomisk vekst.[7]

Miljøpartiet de Grønne (MDG) gir inntrykk av å ha en politikk som respekterer økologiske grenser. De vil derfor ha slutt på forbruksveksten. Dette skal skje ved at veksten i arbeidsproduktiviteten tas ut i mer fritid, ikke mer lønn.[8] Det er imidlertid illusorisk å tro på en vekst i arbeidsproduktiviteten, da fallet i energieffektiviteten tilsynelatende utgjør en historisk jernlov.[9] Det vil derfor kunne bli en slutt på forbruksveksten, men på en annen og mer dramatisk måte enn MDG forestiller seg. Og nedgangen vil bare forsterkes ved en overgang til fornybar energi med en lavere energieffektivitet enn den fossile.

Troen på evig økonomisk vekst – grønn og fornybar med mer fritid og økt livskvalitet for MDGs vedkommende – ser ut til å være en forutsetning for å stille til valg. Det er en nesten 100 prosent konsensus om at verdensøkonomien vil vokse i det uendelige. Denne enigheten ligger bak pensjonsplaner og regjeringens perspektivmeldinger om fremtidens bruttonasjonalprodukt. Vekstdogmet er en forutsetning for å få publisert i etablerte medier eller i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter.

Det grønne skiftet kan imidlertid bare skje ved hjelp av maskiner som forbrenner dyr fossil energi, og det må stimuleres ved subsidier fra en fallende inntektsstrøm fra olje- og gassproduksjonen.  De som håper at en fornybar revolusjon kan forandre selve den internasjonale politikken, vil fort oppdage at undergangen til det fossilbaserte amerikanske imperiet, og kollapsen til dets allierte blant Midtøstens oljediktaturer, kommer til å utløse folkevandringer i en størrelsesorden, som vil få tallet på dagens såkalte klimaflyktninger til å blekne. Et forsert grønt skifte vil derfor gi MDG, og andre selverklærte miljøpartier som ønsker å føre en mer liberal innvandringspolitikk, anledning til å åpne grensene og bli konfrontert med konsekvensene av egen politikk.

Ønsker du et raskere sammenbrudd, stem MDG. Ønsker du at nedgangen skal strekkes litt ut i tid, stem Høyre eller Arbeiderpartiet med tilhørende partnere. Vi som frykter at det ikke bare er slutt på mer vekst, men at mer vekst dessuten vil bety slutten, vi har ikke et parti å stemme på.

 

 

Kilder:

[1] Steinar Holden, «Krise i økonomifaget?».

[2] Nate Hagens, «Twenty (Important) Concepts I Wasn’t Taught in Business School – Part I”.

[3] Gail Tverberg, «Economic growth: How it works; how it fails; why wealth disparity occurs.» 

[4] Eric Nævdal, «Langvarig stagnasjon står for døren».

[5] Gail Tverberg, «The Next Financial Crisis Is Not Far Away». Slide 14.

[6] Richard Heinberg, «Our Renewable Future – Book, Introduction».

[7] Richard Heinberg, « Why Climate Change Isn’t Our Biggest Environmental Problem, and Why Technology Won’t Save Us».

[8] Per Espen Stoknes og Eivind Hoff-Elimari, «Oppskrift på utslippskutt». Dagens Næringsliv, 25.08.17.

[9]   Victor Court og Florian Fizaine, «Long-Term Estimates of the Energy-Return-on-Investment (EROI) of Coal, Oil, and Gas Global Productions»


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Sven Røgeberg

Lektor og skribent, tidligere journalist i Deutsche Welle, og gartner, murer og olivenbonde i Italia.

Latest posts by Sven Røgeberg (see all)

  • ARVEVOLDEN

    Herlig-
    å lese det samme her,som hos Pål Steigan.
    De gamle sentrum høyre/venstre besvergelser og-bevegelser får motbør.Kartell -partiet,eller Krigspartiet har ikke lenger hegemoni.
    Og de Alternativløse må ty til ytterlighetene for å bevare makta.Gatas parlament-AFA-sammen med De Grønne ,står for sosialdemokratenes flanke,mot nasjonalisme .
    Og nyslåtte EU-motstandere av Anti -Jihad og lignende står for stemmesankingen til det gamle indre høyre.
    Ingen av dem kan eller vil innse,at den vekst de ønsker -enten redusert eller bibeholdt-er forbi.
    Som symptomer er disse riddere –av internasjonal solidaritet ,eller nasjonal soldaritet,uten kontakt med virkeligheten utenom egne rekker.Ekkokammere.

    På Tirsdag morgen er stemmene opptalt.Kanskje vi da aner konturene av-ikke svenske,men danske tilstander.:Storbyer med framstormende rød/grønne.Og utkant med økende oppslutning om Senterpartiet =Dansk Folkeparti.Mens regjeringen ,uansett sammensetning og støttepartier-får fumle seg fram og tilbake.Til den vanlige borger,skattebetaler og velger evt.finner et alternativ-til de 4 friheter.EUs indre marked har vært en katastrofe.Hele konstruksjonen må nedmonteres,slik at nasjonenene kan gjennvinne suverenitet overfor de globale utjevningsstrukturers gjeldsoppbygging.Før krasjet kommer.

    • O.M. Hadland

      Ta det heller helt kuli, det går jo ad undas likevel.

  • William Steffensen

    Veldig godt skrevet Sven! Vi mennesker rår over en teknologi som vil kunne senke energiprisene igjen, men for tiden våger vi ikke å ta debatten om å satse på denne teknologien. Jeg håper jeg kan skrive et innlegg om dette om ikke lenge! 🙂

  • O.M. Hadland

    Siden alt er håpløst og bare et spørsmål om tid,synes jeg at du skal gjøre en ende på det. Selv vil jeg kutte ut all innsats og bare nyte frukten av mitt plommetre.
    Jeg har aldri før lest noe så negativt som Røgebergs yttring.