Arbeiderpartiets forklaringsproblem

Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Noe som er det mest absurde i etterkant av dette valget er hvordan kommentariatet, de såkalte eksperter, de politisk korrekte og alle AP folk selv forklarer valgnederlaget. Støre og ledelsen var bare ikke gode nok til å få frem sitt fortryllende budskap. Norge er blitt kaldere (les: velgerne dummere som ikke stemmer på AP). Det tys i kjent stil til ulike typer idiotforklaring av velgermassen – som at mange velgere misforstår, eller ikke har forstått politikken til AP korrekt. Det er hva de forsøker å fortelle oss.

Hele premisset de tufter sin virkelighetsforståelse på er egentlig dysfunksjonelt. Premisset om at deres politikk nærmest er den eneste farbare vei, og noe velgerne derfor helt automatisk higer etter. Hovedgrunnen til at dette fremstår som så virkelighetsfjernt er at AP ikke ser ut til å tilpasse eller justere sin politikk etter det faktiske landskapet vi lever i per 2017. De brygger først den medisinen de selv ønsker å bruke i valgkampen av x antall grunner (eksempelvis fastlåst ideologi og gamle mer velbrukte slagord), uten først å tenke på hvilke symptomer de faktisk skal behandle. Det burde være omvendt rekkefølge.

Man må ganske enkelt tilpasse seg det terrenget man skal gå når man forsøker legge opp en suksessfull rute. Når så medisinen de i sin edle tro har satset alt på ikke fungerte som forventet jmf det historisk svake valgresultatet, så etterlates ledelsen, partifeller og støttespillere i total forvirring. Man får assosiasjoner til en sjokkartet tilstand: Hvordan kan det være mulig at befolkningen ikke ønsker vår brilliante politikk?

Slik fungerer altså det grandiose oppblåste selvbildet til denne bastionen. Antagelig ligger nøklene gjemt på helt andre områder, men for å finne dem må AP greie å utvide sin refleksjonsradius betraktelig. Hva med å stille enkle men effektive spørsmål som dette: Kanskje vil majoriteten simpelthen ikke ha vår politikk lenger? Kanskje er vår politikk simpelthen utdatert og passer ikke til terrenget lenger anno 2017? Kanskje har samfunnet helt andre utfordringer i 2017 enn på 1980-tallet? Kanskje trykker skoen helt andre steder? Kanskje er det ikke like lett å hjernevaske store velgergrupper i dagens samfunn som det var for 30 år siden?

Det synes ganske klart for undertegnede at dagens AP har store problemer med å lytte til folkedypet på en konstruktiv måte, ta pulsen på helt sentrale strømninger i samfunnet – for så å stake ut kursen deretter. AP er fastlåst i 50-sonen, mens velgerne vil ha en annen tilnærming og cruiser på motorveien i 120. Derfor blir partiet også så overrumplet av valgresultatet fordi de synes å leve i sin egen boble, hvor ingen sentrale personer evner å fange opp hva som skjer her og nå. Dynamiske tilpasninger og fornyelse glimrer med sitt fravær. Likheten med valgseieren til Trump i USA, og hvordan den hendelsen slo ned som en bombe hos svært mange er slående.

Venstresiden som helhet – men kanskje spesielt “gubbeveldet” i AP virker å ha grodd fast i fortiden og surfer med autopilot på gammel storhet. Det som ligger mellom linjene er at partiet nærmest kan lene seg tilbake. De har monopol på å være dinosauren i norsk politikk med dertil hørende relevans i evig tid. Grunnet sin fordums storhet trenger partiet egentlig ikke jobbe for å utvikle seg inn i fremtiden. Dette har vært en krystallklar trend over mange år, og antagelig er det nettopp denne gjennomsyrende arrogansen og det oppblåste selvbildet som hindrer partiet i å utvikle seg konstruktivt videre i tråd med dagens politiske landskap.


Publisert: sep 15, 2017 @ 2:36 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Christian Bache

Samfunnsdebattant

Latest posts by Christian Bache (see all)