Radikalisert

REUTERS/Issei Kato

Og Gud velsignet dem og sa til dem:

Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under dere,

og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen

og over hvert dyr som rører seg på jorden.

 

Men hva nå?

Jeg gikk til fots og så rett fram og ned, skrått ned, slik at jeg kunne manøvrere. Jeg hadde lagt mine hender på ryggen hvor de passet utmerket. En ullen eim av transformerte gasser fløt mot meg fra alle bilene og bussene som passerte meg i et mønster som var bare altfor velkjent: Menneskene var på vei. Uten anelse for hva som drev dem, var de på vei. De var i aktivitet. Mellom seg var de forventningsfulle og klar over at de andre var omlag som dem selv. De visste hva som var akseptabelt. Når de var usikre, lot de som regel være. De unnlot å snakke sant. De unnlot å si noe nytt. De turde ikke. De kunne ikke la seg utstilles for betraktning. Det kunne være uakseptabelt, radikalt, ekstremt. Kanskje var de til og med rasister. Mange visste at de bar på ryggesløse holdninger og anså seg selv i praksis for å tilhøre en gruppe, som ofte var en gruppe med genetisk samsvar og korrelerte verdier for hudfarge, hårfarge og fysiognomi. Det var alltid noe som var ok. Rasisme var ingen slik isme. Vi stammet fra to mennesker, bare to, omlag seks tusen generasjoner tilbake i tid. Den voldsomme trangen til å forplante seg har utvisket alle forskjeller. Våre forfedre voldtok, de ranet kvinner fra andre stammer, de tok dem som koner. De var menn, mennesker. Jeg ser meg i speilet og ser en neger, selvsagt. Hvorfor skulle det ikke være slik? Jeg har bekjente som er homoseksuelle. Kanskje kjenner jeg også noen som ligger med hunder, griser og kyr, eller bare fantaserer om det. Det seksuelle begjær er sterkt. Det tyter fram i alle mulige former. Det gjennomsyrer alle relasjoner, alle systemer, alle konflikter, all symbiose, all kunst, all handel og alle selvdrevne klimaforandringer. Seksualiteten er alt.

En felles nevner, et minste felles multiplum, en skodde av akseptabilitet er det vi har til rådighet i den offentlige sfære som er tilgjengelig, som er trygg, som ikke utsetter oss for de blikk som ingen sosiale arter lar seg motstå. Det felles er sjelden oppdatert på nyansene, på det som påstås i nisjene. Man finner mennesker som hevder at Vesten er et falleferdig imperium hvor troen på sin egen kraft og moralske overlegenhet er lite annet enn subjektiv, selvvalgt blindhet. I noen av disse nisjene skriver de om oss som om vi skulle være selvdestruktive maur som bevisst har økt andre kulturers evne til å trenge seg inn på våre enemerker og derigjennom fjerne det monopol vi har hatt på å forbruke knappe ressurser og blåse avgasser ut i atmosfæren. Disse menneskene hevder utviklingshjelp er et onde. De ønsker at fattige mennesker skal forbli fattige, slik at de bare har råd til å gå på sine egne ben når de er på farten. De ønsker ikke at de andre skal gjødsle jorden, ha strøm i huset eller andre redskaper som bidrar til global oppvarming. Jeg vet ikke hva disse menneskene egentlig vil, men det plager meg. Det plager meg at det sies ting som ikke er akseptabelt. Det gjør det ulidelig vanskelig å hekte seg inn i den diskurs som er forventet. Alternativer er bare forstyrrende, det skaper dissonans.

Jeg la bare merke til noen ting, der jeg gikk på fortauet med en klar bakenforliggende idé i hodet. Jeg merket meg enkelte ting. Jeg hadde en vag anelse om at det fantes andre, andre ting å merke seg. Jeg antok andre merket seg andre ting. Dette siste merket jeg meg også. Et fint komponert, nesten antikvarisk skilt fortalte meg at jeg var framme. Jeg lukket paraplyen som beskyttet meg mot regnet som nesten hadde vart uavbrutt siden klokken 14. Som vanlig var jeg den første som kom, jeg kom presist, gjerne to minutter på forhånd. Det plaget meg aldri. Jeg kunne vente. De tendenser som virket gjennom dialogens spesifikke fravær var bare synlig nokså langsomt og tok først form som en følelse, alltid av uro eller ubehag for den som ikke heller ville framstå som svært synlig, en anomali. Det var heldigvis få som stilte krav til prinsippene, til reglene for det språkspill hvor seksualdriften markerte sitt nådeløse hierarki. Skjønt heldigvis. Det var klart at menneskenes manglende evne til å inkorporere kompleksitet, biologi og hensynsløshet i sin ellers nominelle tro på dialogens demokratiske karakter måtte få konsekvenser. Spesielt siden verden – det totale omfang relasjoner mellom mennesker og mellom mennesker og dyr, planter og livløs materie – var kompleks. Mer kompleks enn noensinne.

Jeg åpnet døren og gikk inn. En kvinne med orientalske trekk undret hva jeg behaget. Hun foreslo deretter at jeg roet meg ned, eller bare ventet, ved å tre inn til venstre, hvor det var en liten bar som tjente som avlastning for det skuespill som foregikk i restauranten, dit jeg egentlig skulle. Jeg gikk inn og så at det var mange som hadde rødt hår, i tillegg var stolene røde, og også lampelyset og vinkartet. Jenta i baren hadde en attråvekkende rumpe. Jeg smilte, men hun så ikke i min retning. Hun var opptatt. Omsider stilte hun seg foran meg og forlangte en bestilling.

Jeg bad om å få servert en røktykk, enkeltfatet maltwhisky som het Laphroaig.

Ansiktet hennes var rundt og vakkert og ungt. Da jeg satte meg ned på krakken og innledet en samtale om blusen hennes, ble hun veldig mye mindre ivrig, noe jeg lett kunne forstå.

Jeg smilte.

«Et menneske som trodde seg være en fisk, ville man si var gal, men ikke en fisk derimot. Er det ikke så?» spurte jeg langsomt.

Hun hadde tydeligvis jobbet her lenge og derfor blitt utsatt for en rekke menn som meg selv: Patetiske, middelaldrende menn som ikke for sin beste evne kunne unngå å føle tiltrekning til så å si alle jenter mellom 15 og 29 år som hadde et minimum av den estetikk som pekte i retning av fruktbarhet, sunnhet og heteroseksuelle tilbøyeligheter.

Så hun lot seg ikke bli forfjamset eller sint eller avvisende.

«Kan du gjenta det?» spurte hun simpelthen.

Så jeg gjentok det.

Hun sa deretter at en fisk neppe trodde seg være en fisk, men bare var. Bare menneskene, sa hun, hadde bevissthet og kunne tro noe som helst om seg selv. Naturlig nok benektet jeg dette, men innrømmet at fiskene muligvis var i grenseland når det gjaldt evnen til, eller kanskje forbannelsen, å kunne observere sin egne tanker.

Samtalen hadde små muligheter til å utvikle seg dialektisk siden vi begge trodde, langt mer enn vi visste, og siden vi attpåtil trodde ulike ting. Det var ingenting å bygge en felles, revolusjonær bevegelse på, men hun var så vakker at jeg gjerne ville ha henne framfor meg en liten stund lenger. Jeg hadde også lyst til å gjøre varig inntrykk på henne, eller kanskje bare si noe uvanlig slik at hun følte at denne kvelden sto ut fra de andre normale, forventede tilstandene av upretensiøs, alminnelig tilgjengelig symbolikk. Jeg hadde ingen illusjoner om at vi senere ville møtes i heftig omfavnelse i hennes studentleilighet, eller ute i skogen ved et tjern hvor vi kunne grille pølser og bade nakne i lunkent myrvann. Det var bare et ønske fra min side om å være tydelig, å stå ut i fra den massen av individer som jeg ikke kunne skjelnes fra, ikke engang av meg selv.

Jo, jeg hadde et kraftig ubehag med kulturen.


Publisert: Sep 16, 2017 @ 6:21 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Umennesket

Latest posts by Umennesket (see all)