Del 2 av Resetts reportasjereise til Kasakhstan – Syria-samtaler

Hotell Rixos i Astana, Kasakhstan, under fredsforhandlingene i slutten av oktober 2017. AFP PHOTO / Stanislav FILIPPOV

Last updated on November 11th, 2017 at 05:22 pm

Det er en spesiell følelse å være langt inne i Sentral-Asia. Her er vi omtrent så langt fra hav som det er mulig å komme på jorden og det merkes. Solen ligger lavt over steppene og skaper en dis som gjør at folk går rundt mysende som i svime. Det er lett å kjenne på tidløshet her, akkurat som på havet. Jeg har vært i Kasakhstan noen ganger. For meg er det lummert her, på en god måte, det er tidløst og spesielt som få andre steder. Det er etterlengtende.

På luksushotellet Rixos har de en irsk pub. Der sitter jeg mens pressekorpset i lobbyen står nærmest i giv akt og venter på en uttalelse fra toppmøtet her på hotellet. Det er det syvende toppmøtet om Syria. Russland, Iran og Tyrkia deltar, representanter fra FN og USA også selvfølgelig, og ledere for både regjeringspartiet og opposisjonen. Om litt kommer lederen for opposisjonsgruppene for å gi sin uttalelse. Det er det alle venter på.

Det er unektelig en smule pikant å sitte her med mitt mens journalister fra nær alle verdens regioner går rundt i høyspenning overalt ellers. De venter på nyheter. BBC News viser torturvideoer og grusomme reportasjeklipp fra krigsjournalister på en storskjerm rett bak meg. Partene har møttes seks ganger før her i Astana. Kan vi håpe på et gjennombrudd? Det tar sin tid for dem å komme ut, og det er kanskje bra?

Fire timer senere venter vi fortsatt. Nå er stemningen mer laber. Samtalene pågår fortsatt og vi er loset som pressefolk alle som en inn i en sal hvor det er trangt, urolig og etterhvert en smule lummert. Her er det en helt annen spenning. Det er kanskje naturlig når en mengde mennesker har sittet i langt over ti timer og diskutert krig, liv og død, på den andre dagen. Vi kommer inn når de fleste har reist seg. Samtalene fortsetter spredt og i foajen. Det går enda en time. Jeg kommer inn i en heller interessant samtale med en eldre FN-representant fra Serbia som åpenbart har vært med på mye.

Samtalen og tankene mine svinner hen til 1999 da Norge bestemte seg for fysisk å gå til angrep på en annen nasjon for første gang på nær 800 år, da vi på 1200-tallet feilet så grassat i et angrep på Skottland. Samtalepartneren min nikker, men unnskylder oss samtidig, fordi «det var NATO det der». Han forsikrer meg at alle serbere fortsatt har gode tanker om nordmenn på grunn av den gode behandlingen de fikk av våre norske forfedre i den andre verdenskrigen. Uansett er det noe med denne erfarne FN-diplomaten. Hans stoiske ro gir ikke meg ro. Tvert imot gir den meg noe uro. Fredssamtaler kommer og går, men konflikter består, forteller hans ansikt meg.

Lang marsj mot fred

Endelig marsjeres det inn. Deltakerne tar plass. Erklæringen skal lese opp. Det virker som om dialogsporet som er fremhevet fra kasakhstansk hold har vunnet frem. Vi får lest opp seks punkter som de har kommet til enighet om. De skal bruke FN mer, dialogsporet blir prioritert, i flere andre møter skal de snakke videre sammen, savnede og døde personer skal overleveres motpartene, med identifikasjonslapper. Meningen er at det skal lette samarbeidsklimaet og hjelpe til at våpenhvilen blir opprettholdt. Det samme skal effekten av mer nødhjelp gi. Og mens våpenhvilen går skal utvalgte terrorgrupper kjeppjages som bare det, slik det gjøres i krig. Og de planlegger et nytt møte i Astana i andre halvdel av desember 2017. Se det.

Er det nok? Det virker sånn dersom vi kun forholder oss til erklæringen. Men fra andre journalister her får jeg høre at russerne dominerer forhandlingene, og at det kanskje ikke er et dårlig tegn på dette tidspunktet. Lederen for opposisjonsgruppene er diplomatisk i sine uttalelser, visstnok fordi de er splittet og ikke sitter med gode forhandlingskort. Jeg får også vite at russerne har invitert 33 syriske opposisjonsgrupper til Sochi for videre samtaler denne måneden. Det er ikke rart at de er splittet. Representanten for den syriske regjeringen forteller i plenum etterpå at samtalene har vært produktive som alltid. Han virker fornøyd, men lar det skinne igjennom at han ikke er det. Det er mye som gjenstår. Krig er krig.

Noen timer senere sitter vi alle med flere timers jetlag på den irske puben og hører på rockemusikk. Det diskuteres fortsatt, men stemningen er betraktelig lettere. Det er blitt natt. Og i morgen er det en ny dag.

 

Les også:

Del 1 – En politisk rundreise i Astana

Del 3 – Presidentpalasset

Del 4 – Kampen mot ekstremisme


Publisert: Nov 11, 2017 @ 5:22 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Sturla Ellingsvåg

Historiker, lærer og leder av forskningsstiftelsen Explico
  • invernes

    USA ut av Syria problem løst, så enkelt kan man ordne opp, Russland burde stå alene i Syria og ordne opp der.