Miljø-kommissariatet kommer og tar deg!

Måkeegg. Foto: Gorm Kallestad, SCANPIX

Ved å se på tre saker som har rullet i rettsapparatet de siste tre årene, er det mulig å øyne skarpe konturer av et stadig mer taggete miljøbegrep der mennesket snart står igjen som det eneste fredløse – stadig oppe i et «miljø» der naturens ulike bestanddeler og arter har entydig fortrinnsrett. Som følgende eksempler klart viser: Vi aner ikke lenger når og hvor lovens lange arm kan innhente oss for miljøsynder vi slett ikke er/var kjent med!

Død skjære på Elverum

Henry Aaseth fra Elverum drepte ei skjære med en rottefelle i egen jordbæråker. Den døde skjæra skulle han så henge opp til skrekk og advarsel for andre skjærer som stadig forsynte seg fra pensjonistens jordbærplanter. Aktor la ned påstand om 18 000 kroner i forelegg, men i dommen som kom 10. oktober i år ble skjære-boten redusert til 10 000 kroner.

Videre i dommen fra Sør-Østerdal tingrett var det ingen trøst å hente: Loven skiller ikke mellom størrelsen på dyret eller om det er snakk om tamme eller ville dyr. Alle dyr har følgelig krav på samme vern. Med andre ord, hadde Henry drept en elg med rottefella ville dommen vært den samme, skulle vi tro.

Straffeutmåling må en ha et sideblikk på folks rettsoppfatning – i det som kan bli til et nokså komplekst skjæringspunkt i spørsmålet om hva som faktisk er rett og galt. Gjennom de siste tiårene har ordet og begrepet «miljø» vokst til slike gigantiske proporsjoner at det snart fanger inn alt og alle.  Hvor nå enn mennesket måtte befinne seg, inne på eget tun i basketak med hønsehauk på hønsejakt, på egen mark for å sanke inn måkeegg, eller i bestrebelser på å holde skjæra unna jordbæråkrene.  

Miljø-begrepets egenvekt har blitt så stort og svulstig, og samtidig ferdigdefinert med konklusjonene først – at det hele i rettspraksis begynner å leve sitt eget liv, i den grad at avstanden til folk som bor midt inne i miljøet som skal beskyttes – begynner å bli farlig stor. En av konsekvensene kan utmerket godt bli at fremtidige miljøsyndere oversees, eksempelvis av et måkeegg-spisende folk som ikke lenger er med på notene.

Tre års strafferamme for fiskemåke-egg-plukking

I en rekke år har grunneier og bestyrer Ståle Anderssen på den landskjente Klostergården sanket måkeegg på Tautra (Frosta kommune i Nord-Trøndelag), og servert sine gjester.  Uten å la fiskemåkeeggene ligge. Lykkelig uvitende om at den allestedsnærværende fiskemåken hadde havnet på en rødliste over «nær truede arter» i 2012. Bestanden sørpå var på dette tidspunktet redusert, nemlig. Det å se forskjell på egg fra fiskemåker og andre måker er ikke lett. Både trøndere og nordlendinger betrakter nemlig måkeegg som måkeegg, og har høstet denne ressursen ufortrødent og sammenhengende i flere tusen år. Det er uhorvelig mange fiskemåker i Trøndelag. Bestanden er meget stor og slett ikke utryddingstruet.

Da rettssaken mot fiskemåke-egg-plukker Ståle Andersen tok til i Inntrøndelag tingrett i mai i år, risikerte eggplukkeren på den idylliske øya i Trondheimsfjorden 3 – tre – års fengsel! Intet mindre. Dette åpner gjeldende lovverk for.

Aktor la så i tingretten opp til at synderen Ståle Anderssen måtte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 8 måneder, hvorav 120 dager skulle gjøres betinget, med en prøvetid på 2 år. Hadde denne dommen blitt stående, vil det ha gitt 4 måneders fysisk soning sammen med andre kriminelle.

Videre ble det først lagt ned påstand om at tiltalte eggeplukker måtte dømmes til å tåle inndragning av utbytte(!) – i den grad slikt fantes – med et beløp oppad begrenset til kr. 50.000.-, samt idømmes sakskostnader etter rettens skjønn. Men da støynivået ute blant folk økte kraftig på, og retten fikk drøftet og roet det hele ned en stund, ble den høydramatiske straffeutmålingen dempet noe. En kom til at 45 dagers betinget fengsel, 20 000 kroner i bot, samt inndragning av 5000 kroner og betaling av saksomkostninger på 2000 kroner. Uten at en med dette blir kvitt fornemmelsen av at en fiskemåke-egg plukker stadig skal straffes usedvanlig hardt, til overmål i et distrikt der det er veldig mange fiskemåker. Men fredningsbestemmelsene kom altså etter at det på et tidspunkt ble registrert reduksjon i bestanden sørpå.

  1. oktober i år ble imidlertid den nesten fredløse fiskemåkeegg-plukker Ståle Anderssen på Tautra helt frifunnet i lagmannsretten for sin synd! Ståle har nemlig forholdt seg til verneforskriften på Tautra, som jo gir adgang til å sanke egg av fiskemåke i en tidsperiode. Nå begynner det å bli vanskelig. Men i 2012 ble fiskemåken som art fjernet fra jakttidsforskriften. Den ble definert som «nær truet» art. En forskrift som helt samtidig regulerer adgangen til å sanke egg. Akkurat det poenget er det slett ikke mange av kystbefolkningen som har fått med seg. Om dette stadig virker komplisert, så er det helt korrekt. Det virker også tullete, i det intetanende måkeeggplukkere stadig risikerer lange fengselsstraffer. Oppløpet bikker uavlatelig i miljøsynderens favør, fra starten av. Vi blir ikke kloke av å lese lagmannsrettens videre resonnement i saken:

«Det er ikke sikkert at Ståle Anderssen har gjort noe ulovlig, dersom verneforskriften har forrang. Retten tar imidlertid ikke stilling til dette, da det sentrale spørsmålet er hvorvidt Anderssen burde skjønt at det han drev med var ulovlig eller ikke, og ikke hvilke av de to forskriftene som har forrang.»

Kamp om høns og hauk i Lierne!

Politiførstebetjent Joar Kløvjan, til daglig lovens håndhever og ellers en snill innbygger i Lierne i Nord-Trøndelag, kom i 2012 over en hønsehauk som brutalt gikk til angrep på hans egne høner i hagen rett utenfor egen bolig. Nå handlet hønseeieren forøvrig i tråd med en ånd og kultur som tilsier at trøndere har innbitt forsvart sin budskap mot rovdyr i uminnelige tider, med de redskap som er og var tilgjengelige. Kløvjan tok et haglegevær og skjøt den aggressive hønsehauken. Og mente at han på en enkel måte hadde løst et akutt problem. Slik ble det ikke. Problemet skulle vokse seg kjempestort, selv med en stein død hønsehauk som utgangspunkt. Politimannen ble til stor miljøsynder i fargerike avisoverskrifter og i leserinnlegg. Og burde en slik mann få lov til å være lovens håndhever? Med andre ord, miljøaktivister mente han burde bli arbeidsledig etter ugjerningen.

I februar 2013 ble politimann og hauke-drapsmannen i Lierne idømt en bot på 12.000 kroner – for å ha skutt en fredet hønsehauk hjemme hos seg selv i september året før. På linje med skjæresaken og måkeegg-saken på Tautra kom det til ramaskrik også da hønsehauk-saken havnet i media, først med skarp retorisk brodd mot skytteren. Her var forbrytelsen nemlig åpenbar, all den tid hønsehauken er fredet i ethvert henseende. Om en så hakker ut øynene på oss, må vi tro. Som denne saken viser: Vi er som mennesker like lite fredet som hønene våre, nemlig.

Hva skjedde videre? I mars 2014 ble hønsehauk-skytteren blankt frikjent i Høyesterett! Da hadde spetakkelet i saken ute blant ildfulle trøndere gitt et betydelig støynivå – som gav ekko inn i rettsapparatet. Miljøvernere fikk kraftig motstand. Papirbunken med saksdokumenter om den døde hønsehauken hadde i løpet av to lange år vokst til svimlende høyder, og hva det hele kostet i saksomkostninger/skattekroner på vei til Høyesterett, vet veldig få. Det vi vet er at folkets reaksjoner til slutt synes å ha fått rettssystemet på andre tanker, altså slik at Høyesterett til slutt frikjente hønsehaukskytteren.

Loven den samme for store og små dyr

Han som drepte en eneste skjære med rottefelle på Elverum fikk følgende melding i Sør-Østerdal tingrett: Loven skiller ikke mellom størrelsen på dyret eller om det er snakk om tamme eller ville dyr. Alle dyr har dermed har samme vern. Med andre ord, hadde Henry Aaseth drept en elg eller bjørn med en slegge eller rottefelle ville dommen vært den samme, om vi har forstått lovtolkningen riktig.

Vi vet ikke hva som ville skje om noen skulle finne på å bruke rottefelle på fiskemåkeegg i stedet for gråmåkeegg; men det ligger i lufta at fengselsstraffen ville være like om hjørnet. Altså om en ikke samtidig passer på å vekke opp folks rettsfølelse slik at straffeutmålere og et tilhørende miljø-kommissariat må jekke seg ned. Mot alle odds. Troll tåler som kjent ikke så mye lys. Det er en strime av håp i dette bildet, i og med frikjennelsene.

Miljø-begrepet har vokst seg så stort i lovverket, med tilsvarende lave terskler for rettshåndheving, at det hele nå snart favner arvesynden. Med andre ord, en mer eller mindre fredløs og underdanig nordmann som stadig tar seg den frihet å leve og bo oppe i ett eller annet miljø, risikerer snart å måtte sone for sine forfedres miljøsynder – om han eller hun ikke må sone for sine egne – i møte med et altoverskyggende og ikke helt lesbart miljøbegrep med svært store klør; som ikke bare favner, men som også fanger de fleste.

Har du ikke miljøsyndet, og fortsatt går løs midt i et miljø, så kan det være et tidsspørsmål for kommissariatet innhenter deg. At dette i sin konsekvens fører til at folk får begrepet «miljøvern» i halsen, og gir blaffen, se det blir til et poeng å ta med seg videre. Spørsmålet er om man nå har kommet til et modenhetsnivå på det politiske plan, i møte med oppblåste «miljø»-begrepet der lovverket revideres blir slik at det også blir plass til mennesker, helst før de fleste av oss – mer eller mindre intetanende – fanges inn som miljøsyndere


Publisert: Nov 12, 2017 @ 6:47 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Roy Vega

Cand.philol. og samfunnsdebattant

Latest posts by Roy Vega (see all)

  • DrD .

    Politiets prioriteringer fører kun til forakt for både politi og lover.

  • Murvegg

    Tyrannisiden av anarkotyranni.

  • Leif Stople

    Ikke rart at politiet og rettsvesenet har store bunker med henlagte,uløste saker når de tvinges til å prioritere store, alvorlige saker som dette! Fremtidens borgerverngrupper kommer trolig til å ta seg av uoppklarte forbrytelser mot menigmann………….

  • John Sperre

    En av de største miljøskandalene som nå foregår i Norge hvert år, er det myndighetene selv som står for: Bruk av brøytestikker laget av plast. Millioner av disse ubrukelige dingsene plasseres med vilje ut i den norske naturen hvert år, og ca 10% av dem blir igjen der. De tåler ikke minusgrader (!), de blir sprø, brekker og splintres når brøytebilene passerer i stor fart. (Folk som bor i byer ser selvsagt ikke dette problemet.)
    Norge må snarest mulig destruere det som finnes av slike, og gå tilbake til brøytestikker laget av bambus. De tåler frost, og de som knekker råtner og går tilbake til naturen helt av seg selv. Da kan politikerne også skryte av økt handel med U-land som leverer slike nyttige varer.

    Dette er ment som et tips til forfatteren her (Roy Vega), som skriver godt og kanskje kan lage en artikkel om denne saken?

  • Rothbard offered those with a scientific bent a thought experiment: “We may test the hypothesis that the State is largely interested in protecting itself rather than its subjects by asking: which category of crimes does the State pursue and punish most intensely—those against private citizens or those against itself?” (Murray N. Rothbard, amerikansk økonom og filosof 1926-1995)

  • Syringav

    Mennesket har vel generelt langt flere rettigheter enn dyr?

  • Skvatt

    Gildt og sælt å lesa. Lova er den same for store og små dyr, so tenk på det neste gong du ynskjer å smikka ei floge eller spa upp makk i hagen. Slikt noko er nemlegen grove brot på dyrs rettleiker og beint fram heilt miljøskadeleg au. Miljøkommisariatet lyt nok taka ut tiltale neste gong nokon gjer slike illskapar, og syta for høge bøter og fleire år i fengsel for slike miljøskadelege brot på dyrerettleikane, sann. Jau!

  • heimevernet

    En del norske og svenske jenter blir beriket med (gjeng)voldtekt. Som følge av dette tar enkelte av dem livet av seg. Mens livet forlater dem lurer jeg på hva de tenker om at samfunnet rundt dem etterlater et inntrykk av at de var mindre verdt enn et måkeegg. Kanskje dette er rimelig. Men hva vet vel jeg? Jeg har bare min sunne fornuft å støtte meg på, og ikke slik uendelig visdom som våre kjære folkevalgte.