Jul i Flagdum – julekalender 7. desember

FOTO : Jon Eeg

En av Flagdums store sønner var Torarinn Enradsvoll. Han hadde vært en kunstner av et stort kaliber.

Under krigen hadde han flyktet ut til gutta på skauen og i løpet av krigsårene hadde han skåret ut en flott julekrybbe. Julekrybben hadde Torarinn donert til Flagdums kommune etter krigen.

Krybben sto utstilt i Flagdums gamle middelalderkirke og var litt av en turistattraksjon.

På 1800-tallet ble det oppdaget en brønn inne i kirken, den ble gravd frem og fungerte nå som en hellig kilde. Med brønnen og krybben kom det god økonomi til kirken.

Leiulf følte at han soknet til denne kirken. Her hadde han blitt både døpt og konfirmert.

Her følte også Sjurarinn, Torarinns enbårne sønn, at han hørte til.

Sjurarinn ble ingen kunstner, men han ble musiker. Han komponerte mye bra og mye rar musikk.

Sjurarinn hadde vært en dirigent av internasjonalt format, men hadde slått seg ned i Flagdum igjen, på prakteiendommen Lerkely, som familien hans hadde eid i generasjoner.

I år hadde Sjurarinn komponert noen muntre juleviser under samletittelen: «Snømannen Krølle synger julen inn!»

Siden forestillingen var myntet på barn kunne gammel-presten godta at forestillingen ble fremført i kirken, eller var han konservativ på dette punktet.

Reiulf hadde hovedrollen som snømannen.

Siden han hadde avløser på gården var han i kirken og øvde på rollen sin.

Sjurarinn fulgte med fra første benk.

Reiulf var flink til å synge og Sjurarinn lukket øynene og nøt Reiulfs stemme.

Leiulf smøg seg inn i kirken og satte seg ned ved siden av Sjurarinn.

«God ettermiddag, Leiulf.»

«Ja, god ettermiddag, Sjurarinn,» svarte Leiulf, «jeg er på vei hjem fra et viktig møte, men jeg ville stikke innom her før jeg gikk hjem.»

Reiulf avsluttet sangen og forslo at de skulle ta seg en tur til Pierres Bistro og ta seg en matbit.

Både Sjurarinn og Leiulf mente dette var en god ide.

På veien til Bistroen traff de på Florentina, hun ble invitert med og takket ja til dette tilbudet.

De fire vennene fant seg et bord og bestilte seg både mat og drikke.

«Her er det jammen en stund siden jeg har vært, men så har jeg vært så travel i det siste at det er lenge siden jeg har vært noe som helst sted,» sa Sjurarinn.

«Ja, du er en travel mann,» sukket Florentina henført og sendte Sjurarinn et beundrende blikk.

«Vi er vel alle travle mennesker,» brøt Leiulf inn, litt sjalu. Reiulf oppfattet Leiulfs sjalusi og skjulte et smil.

Sjurarinn skravlet friskt om en konsert han skrev på og som han skulle sette opp til påske.

På en eller annen måte dreide samtalen inn på det radioprogrammet Dan Kriserud og presten Hans Bråterud hadde hatt.

«Jeg synes det er merkelig om vi skulle ha en kuletyv her i bygda. Hvem er det som går omkring og stjeler kuler liksom?» Sjurarinn himlet med øynene.

«Nei, hvem skulle det liksom være,» sa Leiulf raskt.

«Ja, meg er det ikke,» lo Reiulf.

Florentina sa ingenting. Hun konsentrerte seg om maten.

«Vel, dere vet at Kriserud ikke alltid er like frisk i toppetasjen og Bråterud er litt tvilsom, han også,» sa Leiulf.

«Det har du helt rett i, Leiulf,» skjøt Florentina inn.

«Hvordan blir julekonserten?» sporet Leiulf av og fikk samtalen inn på et lettere tema.

Leiulf tenkte på menighetshusets tre kuler.

Han kom til å tenke på at det var usikkert når Lompa kom hjem og at det var best han tok saken i egne hender, men skulle han lage en kopi av den borddekorasjonen og forsøke å bytte den ut, eller skulle han regelrett stjele den?

Hvis han dirket opp døren, snek seg inn og stjal kulene, ble det mindre arbeid, men det fulgte en viss fare med at presten oppdaget tyveriet og begynte å bable om at det fantes en julekule-tyv i Flagdum.

«Vel, det finnes en julekule-tyv i Flagdum …» kniste Leiulf plutselig.

Leiulf vurderte også muligheten for å spørre menighetsforstanderen om å få disse julekulene. Florentina var nok inne på noe.

Leiulf veide for og imot, men så kastet han et raskt blikk på klokka. Det var enda ikke så sent at han ikke kunne ringe. Han grep telefonen.

«God kveld, fru Wildenbakk, det er ordføreren som ringer,» begynte Leiulf før han dro en skrøne om at Florentina hadde blitt grepet av nostalgi da hun så borddekorasjonens kuler, for det var nettopp slike julekuler hun hadde hatt i barneårene. Så nå ville Leiulf gjerne gi Florentina disse kulene i gave.

«Dette var da merkelig, for jeg kjøpte faktisk alle kulene fra Florentina i høst,» sa Eunike Wildenbakk.

«Det var et feiltak av Florentina at hun solgte akkurat de kulene,» sa Leiulf og krysset fingrene i håp om at Eunike skulle bite på.

«Jeg må tenke på dette, du får komme innom menighetshuset på lørdag. Vi holder basar da, så kom du, da skal jeg gi deg et svar,» sa Eunike.

Leiulf avsluttet samtalen så fort det lot seg gjøre.

«Hva i helvete er det med folk? Hvorfor er ingen gavmilde i julestria?» Leiulf stønnet og klasket seg i panna.

Han skiftet klær og smøg seg bort til menighetshuset.

Leiulf dirket, dirket og dirket, men det var umulig å få opp døren.

«Helvete!» Leiulf freste. Nei, han fikk heller forsøke kjellerdøra.

Så viste det seg at kjellerdøra heller ikke lot seg dirke opp. Leiulf ble forbannet.

Nå bestemte han seg for at han skulle få opp en av de fordømte dørene, men problemet var hvordan?

Leiulf satte seg ned på trappen og tenkte. Skulle han hente et kubein og bryte opp kjellerdøra? Til mer han tenkte på dette, til mer tiltalende ble tanken.

«Har jeg et kubein?» Leiulf ble usikker. Florentina hadde et kubein, det visste han. Han fikk gå til henne og låne hennes.

«Leiulf, jeg tror du har blitt aldeles forrykt, jeg. Du kan da ikke gjøre innbrudd på menighetshuset? De kulene har gått til hjernen på deg! Stopp mens leke er god!» Florentina var morsk i stemmen.

«Jeg har ikke noe valg, Florentina,» sa Leiulf ynkelig.

«Alle har et valg,» påpekte Florentina.

«Jeg tror du tar feil på dette punktet,» svarte Leiulf.

«Jeg tror ikke jeg tar feil, nei,» sa Florentina spisst.

Leiulf fortalte Florentina om sin telefon til Eunike Wildenbakk. Florentina ristet oppgitt på hodet og foreslo at hun skulle ta en prat med Eunike.

«Ja, gjør det, så får vi se om du får et bedre resultat enn meg,» sukket Leiulf.

Florentina inngikk et veddemål med Leiulf. Fikk hun julekulene skulle Leiulf spandere en bedre middag på henne og fikk hun dem ikke skulle Florentina stryke Leiulfs skjorter i hele 2018.

De ga hverandre hånden på det og så gikk Leiulf hjem.

«Jeg er virkelig ikke sikker på at Florentinas strategi virker,» sukket Leiulf og trakk dyna godt oppover ørene. «Huff så kaldt det er.»

Leiulf drømte om bingoballer som forvandlet seg til julekuler og trillet etter han ned en skibakke. Han forsøkte å løpe med truger, men han sank ned i snøen for hvert skritt og bak han trillet kulene fortere og fortere.

Det ble ingen god natt for Leiulf.

Vil Florentinas strategi virke?

Vil virkelig Eunike Wildenbakk gi henne kulene?

Får Leiulf fatt i alle kulene?

Blir Leiulf fakket?

Mye er på gang. Følg med!

(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)

1. desember


Publisert: Dec 7, 2017 @ 11:35 am


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Nomi Anita Skoglund

Forfatter av Julekalenderen, Jul i Flagdum - en spinnvill julehistorie

Latest posts by Nomi Anita Skoglund (see all)