A South Korean worker shouts anti-government slogans at a protest near the national assembly in Seoul August 28, 2003. Workers from South Korea 's top two trade union groups staged a demonstration on Thursday to protest against government plans to revise a labour bill, which workers believe will result in worse working conditions and cut pay. Ruling and opposition parties will hold a plenary session on Friday to handle the labour bill. About 2,500 workers participated in the protest, according to police. NO RIGHTS CLEARANCES OR PERMISSIONS ARE REQUIRED FOR THIS IMAGE REUTERS/Lee Jae-Won LJW/FA

«Jeg har rett, hør på meg, og ikke kom med noen innvendinger! Dere som mener noe annet er noen idioter som ikke vet deres eget beste, eller enda verre, dere er hjerteløse egoister!»

Alle har vært borte i situasjonen. Klasserommets bølle eller bedreviter, vennegjengens bølle, arbeidsplassens bølle, politikkens bølle, universitetets bølle, eller generelt den offentlige debattens bølles høylytte skriking om den eneste sannheten, og nedrakkingen av de(n) som ikke er enig. I tilnærmet alle situasjoner er det alltid en som er skråsikker på at han/hun sitter med den endelige sannheten, og at alle andre er mindre begavet, uansett hvor lite faktabasert deres mening er.

I små forsamlinger evner som oftest folk med faktabasert kunnskap å bringe fram reell sannhet i diskusjonen, men problemet blir verre når bøllene slår seg sammen, og skaffer seg ropert (mediene), hvor de sammen kan enes om å være de eneste som forstår, og stemple alle andre som lavt utdannede, uvitende idioter som ikke vet sitt eget beste. 

Daglig publiseres utallige nyheter og artikler som konkluderer bastant, med basis i manglende eller i beste fall tynt grunnlag. Hvordan kan mediene og andre bedrevitere være så sikker på at de har rett, når de har så lite fakta og logikk å hekte «sannheten» sin på?  Egne, eller adopterte ukvalifiserte ideologiske meninger skrikes ut som om det var fakta, mens reell fakta sables ned hvis det ikke stemmer med kartet til bøllene. Den offentlige debatten lider og fordummes.

Dunning-Kruger

Kategorien «Bedreviter og moralsk overlegen på sviktende grunnlag» kan beskrives med Dunning-Kruger effekten, navngitt etter professorene David Dunning og Justin Krugers forskningsstudie fra Cornell University i USA.

Dunning-Kruger effekten fremtrer når personer ikke evner presist å vurdere sin egen kompetanse, eller mer spesifikt, sine begrensninger. Disse personene tror feilaktig at de er mye mer kompetent enn andre. Og ironisk nok er det nettopp deres manglende evner som gjør dem ute av stand til å evaluere seg selv realistisk.

Lavt kompetente personer er også mindre i stand til å ta imot tilbakemeldinger og ny info, som igjen kan forklare hvorfor fakta ikke biter på noen. Summa summarum, medfører effekten en signifikant overvurdering av egne evner, ytelser og sannhetsgehalt, og er et bidrag til å forstå hvorfor bedreviterne og de moralsk overlegne, er så sikker i sin sak.

Dunning & Kruger formulerer dette meget bra: “This overestimation occurs, in part, because people who are unskilled in these domains suffer a dual burden: Not only do these people reach erroneous conclusions and make unfortunate choices, but their incompetence robs them of the metacognitive ability to realize it.”(1)

Utgangspunktet for studien var at Dunning og Kruger ønsket å undersøke hvorfor dyktige folk undervurderte egne evner, og hvorfor mindre dyktige folk derimot, overvurderte sine evner. Basert på en rekke forsøk på psykologistudenter ved Cornell University, fant de at studenter med lav kompetanse gjennomgående overvurderte sine egne ferdigheter og ytelse, mens studentene med høy kompetanse og bra resultat på testene, gjennomgående undervurderte egne evner og resultat.

De høykompetente studentene trodde også at andre fant testene like lett som dem selv. Dette kan også være bakgrunnen til at flere gode faktabaserte artikler ikke får samme gehør som simple, følelsesbaserte artikler. De mest kompetente er dårlige til i det minste en ting, de overvurderer sitt publikum. 

Spørsmålet blir da: Hvordan kan vi forandre debatten fra fordummende til opplysende? Hvordan kan vi få flere opplyste hoder til å delta, få bedre journalistikk, et minimum av kildekritikk, evne til å analysere situasjoner og formidle dem, konsekvensanalyser, og positive og negative vinklinger på saker for å få et fullstendig bilde?

Det jeg vet, er at det er på tide å ta den offentlige debatten vekk fra de som skriker høyest, uten grunn, og gi stafettpinnen videre til personer som begrunner sine uttalelser i fakta, og som har substans og logikk å tilføre i en ellers fordummende offentlig debatt.

“Real knowledge is to know the extent of one’s ignorance” – Confucius

Kilde:

(1)Unskilled and unaware of it: how difficulties in recognizing one’s own incompetence lead to inflated self-assessments – Kruger J1, Dunning D.

 

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.