Oslo 20140124. Illustrasjonsbilde av en globus. Kart. Norge. Europa. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

Del 1 (av 3)

Det er et paradoks at norske historikere strides sånn om å fortelle historien om Norge. Først har vi de historikerne som har fått råde her til lands de siste 30-40 årene, ikke minst i historiebøkene i den norske skolen som Kaj Skagen så glimrende har pekt på. Disse historikerne er sakte utdøende, men de følger fortsatt 68’ernes marxistiske oppskrift hvor historieforskningen er ideologisk styrt og skal bygges opp nedenfra, hvor husmenn er viktigere enn vikinger fordi sistnevnte er elitisme, og forskning på handel, økonomi og kapitalisme er fy fy. Så har vi alle oss andre historikerne som ikke er redd for nye sannheter, etterhvert som ny forskning, ny teknologi og nye perspektiver gir oss ny innsikt om hvem vi er og hvor vi kommer fra.

De førstnevnte historikerne innehar dessverre de mange viktige posisjonene på universitetene våre og er med på å sørge for at vi har et av de seigeste, mest byråkratiske universitetssystemene i verden. For eksempel har jeg selv opplevd at det rett og slett ikke går å bo i Norge og samarbeide om spennende prosjekter med verdens ledende DNA-laboratorium på Harvard-universitetet i USA. I praksis er det ikke mulig å få nødvendig finansiering til å gjennomføre slike samarbeidsprosjekter i Norge med norske forskere. Det sier seg selv at dette er svært bakvendt, og sånn har det vært en stund her til lands. Slikk ræv og bli som oss, eller bli fryst ut.

Men jeg spør: Når ny forskning gjør at politisk korrekte sannheter må vike og historiebøkene må skrives om, hva skal da i stedet stå i bøkene våre? I arbeidet mitt som historiker har jeg mang en gang de siste årene sett tegn på at vi står overfor store endringer om oppfattelsen av vår egen historie. Og nå er vi endelig ved et veiskille: De siste par årene har DNA-forskningen spesielt gitt oss en enorm ny innsikt om hvem vi europeere er, hvor vi kommer fra, om innvandringens historie, og hvor langt tilbake våre røtter går. Bevisene er klarere og tydeligere enn noen gang før, og de bør få mange av oss til å revurdere hva det er vi egentlig har lært om vår egen historie, for eksempel i skolene våre eller på statskanalen. Jeg skal beskrive noe av det her, og hvis dette er øyeåpnende og nytt, håper jeg at det kan føre til selvransakelse og kanskje noen nye perspektiver.

For Norges del: Over 50% av alle norske menn stammer i rett farslinje fra Sentral-Asia, etter de menneskene som kalles for indoeuropeerne og er våre felles europeiske forfedre. Og denne prosentandelen er større i Norge enn i de andre nordiske landene. Nær 90% av alle opprinnelig norske menn hører til en av tre befolkningsgrupper som først kom til Norden i tidlig bronsealder og som sammen med kvinnene bidro til å forme Europas befolkning slik vi i stor grad kjenner den frem til vår tid. Gjennom en voldsom sammenblanding for mange, mange år siden og gjennom en kraftig samfunnsendring ble vi de første europeerne.

De av våre forfedre som kom hit fra Sentral-Asia, altså de av indoeuropeisk opphav, tok ikke bare med seg språket hit, men også religion, en klan- og krigerkultur og et klassesamfunn som fortsatt gjennomsyrer samfunnet vårt den dag i dag. De er viktig del av de mange usynlige linjene og røttene som vi alle går rundt med i dagliglivet, limet som binder oss nordmenn sammen, enten vi vil eller ikke. Dette første store skiftet i europeisk historie, som først nå får tre ordentlig ut i dagens lys gjennom DNA-forskningen, er virkelig en sentral del av vår felles europeiske kulturarv. En arv som har utviklet seg i tusenvis av variasjoner gjennom de siste tusen år med nasjons- og identitetsbygging over hele Europa, til forveksling lik det treet som lingvistene har malt opp over våre indoeuropeiske språk. De store skiftene merkes på språket, men kan nå forklares tydeligere og bedre med ny DNA-teknologi. Og det er flere sannheter som venter på å komme ut!

Dette blir muligens en torn i øyet for mange av de forfatterne som har fylt våre skolebøker med så mange feil de senere årene, om de da ikke er forunt med selvransakelsens begavelse. Og fortsatt i flere år fremover vil det bli lært bort mye feil til våre barn og unge om våre røtter og vår egen forhistorie. For eksempel om innvandringens historie og hva vår lokale, regionale og europeiske kulturarv består av. Jeg ser at mange yngre mennesker bruker slik falsk kunnskap blindt videre til å fremme en bestemt ideologi eller politiske syn i offentlige debatter. Men hva bør derimot gjøres når nye sannheter kommer så klart og tydelig frem som nå? Vi kan ikke ignorere dem, og hva vi kan lære av dette er etter mitt skjønn utelukkende positivt.

Fortsetter i del 2

Se også del 3

Annonser

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]