Om norske menns opphav i Sentral-Asia

Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

Del 3 (av 3)

Selv om det er behov for mer forskning om emnet, ser det altså ut til at det klassesamfunnet som våre indoeuropeiske forfedre innførte i Norge og Europa i stor grad er bevart – fra bronsealderen, gjennom vikingtiden og helt opp til våre dager som en rød tråd. Smak gjerne litt på den tanken og konsekvensene av denne. Den samme tendensen ser vi som nevnt også i India. Og hvis vi går videre med dette, betyr det at strukturer i samfunnet vårt er mye mer dyptgående enn mange har forestilt seg, og er ny kunnskap som verken Max Weber, Karl Marx eller Friedrich Engels hadde da de skrev sine verker. Dette gjelder for en større del av Europa og bryter tvert med 68-er generasjonens nyere ideologisk styrte søken etter forklaringer innenfor sine marxistiske rammer, og såvel politisk korrekte forestillinger om våre røtter. Jeg som er av husmannsslekt burde vært programmert til å være motstander av klassesamfunnet og store forskjeller på fattig og rik. Jeg har sogar vært indoktrinert til det i oppveksten. Men når jeg ser hvor langt tilbake klasseskillene går og hvor dypt strukturene er rotet, så er det for meg en mye bedre løsning å være en del av det enn å kjempe imot det. Følelser av urettferdighet og selvjustifisering bør forsvinne for enhver i en sådan ligning.

Den interessante boken The Son also Rises av Gregory Clark (Princeton University Press, 2014) viser at sosial mobilitet har vært forbausende liten i land som Sverige og England, hvor svært velstående familier har innehatt nøkkelposisjoner i samfunnet i svært lang tid, og fattige i stor grad har forblitt fattige. Dette forsterkes for Norges del i utgivelsen Elite og klasse i et egalitært samfunn, av Korsnes, Hansen og Hjellbrekke (Universitetsforlaget, 2014). De i Norge som tilhører overklassen er representert over tre ganger mer på parti- og regjeringsnivå enn i resten av befolkningen (som er rundt 7%, s. 152). I undersøkelsen er det også en “sterk sammenheng mellom familiebakgrunn, spesielt foreldrenes formue, og egen rikdom” (s. 120). Det konkluderes med at betydningen av arv som vei til høy formue har økt over tid i det norske samfunnet, og at likheten med Sverige er stor hvor undersøkelser viser at kapitalistiske familiedynastier lever i beste velgående, i det likhetsorienterte svenske samfunnet (s. 125). Sunnmøringen Jon Hustad kalte dem megetsigende for de tusen akademiske familier i Norge , de norske familiedynastiene hvor all makt var og fortsatt i stor grad er samlet. Nå viser altså forskning at Hustads betegnelse på overklassen i Norge er mer treffende enn mange muligens vil like å tenke på.

Hva kan dette bety for oss idag? Hvis du sitter og er irritert over at forskjellen på at rik og fattig er stor. Hvis du ikke er enig i at noen skal sitte på kontrollen over det hele og inneha det meste av rikdommen, mens mange, mange flere må finne seg i å være i den nedre delen av maktpyramiden, uten å være velstående eller å ha særlig håp om å oppnå økonomisk rikdom. Hvis du er utålmodig og vil ha endring, “Take the power back” som det så fint synges. Nei. Det er sånn det skal være, fordi det er sånn det alltid har vært for oss. Det har vært sånn i tusenvis av år, og du kan være så revolusjonær som du bare vil, men du vil egentlig bare bli stående til knes i motstrøm, med åpen munn til ingen nytte.

Siden rundt år 1800 har vi i Europa fått grunnlover, menneskerettigheter, avskaffing av slaveri, demokrati, allmenn stemmerett, universal skolegang, likestilling, sosialisme, arbeiderbevegelse, klassekamp og mye mer som har formet Europa og folk av europeisk avstamning. Men ingenting av dette har endret nevneverdig på klassesamfunnet. Strukturene sitter rett og slett for dypt. Sitter du og ønsker revolusjon, er lærdommen fra Sovjet mer relevant enn noen gang. Selv hos russerne med hele sin voldsomme historie, med enorme deportasjoner, revolusjonen, borgerkrig, kulakknedkjemping, bolsjeviker og kommunisme sitter strukturene fortsatt fast. De rike familiene består i stor grad fortsatt av velstående arvinger, og de gamle adels- og aristokratfamiliene er i større grad koblet til vårt indoeuropeiske opphav enn hos oss andre. Med denne kunnskapen er det kanskje ingen vits i å være så veldig misfornøyd med klassesamfunnet, eller med kapitalisme og de store forskjellene mellom fattige og rike. For dette er ikke noe nytt, men er faktiske strukturer som ble etablert for flere tusen år siden over hele Europa. Og siden det tross alt er bedre nå enn før, er det ikke bedre å innordne seg? Akseptere hver vår plass i historien og heller gjøre det beste ut av situasjonen? Verden og hverdagen ville blitt så mye bedre.

På mine mange forskningsreiser i østerled til land som Kasakhstan har jeg ydmykt fått lære mer om min egen historieforståelse, som er svært farget av å ha vokst opp i Norge på 70-, 80- og 90-tallet. Jeg har fått åpnet øynene mine og fått nye, utvidede perspektiver, for eksempel om tid og avstand. Det er ikke langt fra Sentral-Asia til Norge, i alle fall ikke om vi tar i betraktning de historiske handelsrutene og hvor viktig handel har vært i årtusener. Og tidsforståelsen åpner stadig vekk for nye perspektiver. Når røde tråder knytter oss nærmere fortiden, kan vi kjenne mer på våre røtter da? Kanskje for noen, og kanskje ikke for andre. Men om vi slutter å regne tiden fra år null til 2017 og heller ser tiden bakover som mange nå gjør på engelsk, Before Present, så er ikke bronsealderen og jernalderen langt unna. Oppdelinger i tid og perioder kan være hemmende når det er mer hensiktsmessig å se på gjennomgående prosesser og sammenhenger. Det samme gjelder alle de som har tankesettet sitt låst innenfor nasjonale landegrenser, en muligens uheldig konsekvens av nasjonsbygging og innbyrdes europeiske stridigheter gjennom århundrer. Det er rett og slett litt trangsynt. Kanskje er det nå på høy tid å fokusere mer på vår felles forhistorie, og spesielt på bronsealderen og jernalderen med nye øyne. Det vil være samlende i en klassisk europeisk tradisjon.

De siste tre tiårene har jeg på god avstand observert 68’erne og deres arvtakere når de har kjempet innbitt som motstandere av nasjonsstaten, nasjonsbygging, fri historieforskning og nær sagt alt som har med patriotisme å gjøre. De har stått på og indoktrinert et enormt stort antall mennesker på helt feil grunnlag, og de holder fortsatt på. Bare les om Gro Harlem Brundtlands stortingsmelding nr. 74 fra 1979, “Om innvandrere i Norge“. Det er nesten så man ikke tror hva man leser, om hva vi systematisk er blitt utsatt for. Det er ikke godt å si hvor mange yngre mennesker som er blitt formet eller låst i ett tankesett av dette, nær sagt uten en fri vilje for de som ikke har greid å ta en Chaffey eller latt sunn fornuft få råde over tid. Men at det er et stort tall i norsk sammenheng, det må være hevet over enhver tvil. Jeg er også en av dem, og jeg observerer at propagandamaskineriet fortsetter å virke mot mine barn. Det kunne ha vært fristende å avfeie mange av disse yngre arvtakerne til 68’erne som idealistiske globaliseringsentusiaster fra 90-tallet, men så innehar de samtidig disse posisjonene i samfunnet vårt, posisjoner som bidrar til å opprettholde usannheter, som driver politiske korrekte forestillinger fremover og som tviholder på ideologi. Det er naivt og rent ut dumt. Og det fører til økende polarisering, og det trenger vi ikke mer av nå. Tvert imot.

Nå står vi ved et veiskille. Det er ikke mulig å ignorere fakta lenger. Nasjonene våre ble ikke konstruert på 1800-tallet i en eneste lang nasjonalistrus. Vi har i stedet enormt mye felles å lene oss på som går langt, langt tilbake i tid, i likhet med alle som slekter på de første europeerne. Dette er våre røtter.

ANNONSE:

I Norge har vi en felles norsk kulturarv. Vi har en felles skandinavisk kulturarv. Og vi har en felles europeisk kulturarv, og alt henger sammen med alle de viktige nyvinningene som er kommet de siste 200 årene. De viktigste er kanskje våre verdier og idealer, som frihet, likhet, likestilling, nestekjærlighet, og mye mer. Og utviklingen fortsetter i riktig retning, så det er egentlig ingen vits i å være så utålmodig som enkelte blant oss er.

Poenget med historikere må være å la oss alle lære av historien slik at vi kan ha bruk for den når vi går fremover sammen, mot et bedre samfunn. Altfor mange mennesker lever snevert fra dag til dag når det kommer til tid og historie, innsnevret, desinformert og historieløst. Og resultatet er sjeldent godt. Vi har godt av å få åpnet øynene våre, og kanskje akseptere et mer åpent sinn. Resultatet kan riktignok bli sterkere følelser for fortiden, men er det så farlig? Fortiden er definitivt ikke lenger hva den har vært.

Fortsettelse av del 2

Se også del 1

 


Publisert: sep 19, 2017 @ 11:30 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Sturla Ellingvåg

Historiker, lærer og leder av forskningsstiftelsen Explico

Latest posts by Sturla Ellingvåg (see all)