Foto: AFP PHOTO / Natalie Behring

Jeg har undergått en markant forandring i måten jeg ser og tolker verden på,  og hvordan jeg ser min plass i den. I et forsøk på å forstå mitt skiftende perspektiv, har jeg erfart at å notere mine tanker har hjulpet meg med å sette dem i et slags system. Dette er et forsøk på å fortsette med det og muligens utvikle essensiell lektyre i prosessen. Jeg vet at noen av mine venner, og spesielt min far, har undret seg over hvorfor jeg har begynt å bli så kritisk til venstresiden, min ideologiske krybbe, så jeg ønsker å klargjøre den indre striden jeg har gjennomgått i håp om å nå andres forseglede ekkokamre.

Jeg ser et økende antall såkalte liberale personer lovprise sensur og forsvare vold som en respons på fri tale.

Jeg bevitner mennesker som ved første øyekast virker rasjonelle, men som ønsker død og fordervelse over andre, og som ler av eskalerende selvmords- og rusavhengighetsrater i vår unge middelklasse. Jeg ser liberale artikler skrevet i opposisjon mot å uttrykke empati eller utvise folkeskikk i interaksjoner med de vi er uenige med. Jeg ser over 60 millioner Donald Trump-supportere avskrevet som nazister, som det er helt greit å bruke fysisk vold mot. Jeg ser Sylvi Listhaug stigmatisert som en ”Jævla rasistkjærring” av anerkjente politikere. Jeg ser konsepter som likestilling og rettferdighet radikaliseres og bli brukt som en maske for hatsk, aggressivt sinne.

Det mest destruktive aspektet ved denne utviklingen av venstresiden er hvordan den ser ut til å  forandre mennesker. Jeg har dvelt ved dette Nietzsche-sitatet i en tid nå, ”Han som slåss mot monstre, burde være varsom slik at han ei blir et monster. Og om du stirrer lenge inn i avgrunnen, vil avgrunnen stirre tilbake i deg.” Hvor enkelt er det for ordinære mennesker å begå barbariske handlinger? Historien lærer oss at det er temmelig enkelt hvis du er blendet av ditt eget hykleri. Når du ikler deg en moralsk overlegenhet ved å dehumanisere de som har andre meninger enn deg selv, kan du rettferdiggjøre nesten alt.

I en spesielt vokal del av venstresiden så har rettferdiggjøringen av voldshandlinger mot høyresiden nådd et klimaks.

Denne gruppen omtales ved ulike navn: ”Det regressive venstre”, “Sosiale Rettferdighetskjempere”, ”Alt-Venstre”, eller ”Antifa”. Ideologien deres er postmodernistisk kulturell marxisme, og den opererer som en sekulær religion. Brorparten er indoktrinert gjennom våre liberale universiteter, dog indoktrineres mange også på internett. Ideologien har sine egne dogmer og sjargong, ment til å få deg til å føle deg som en fantastisk person, og brukt til å irettesette andres “synder”. ”Mansplaining”, ”Manspreading”, ”Hvitt privilegium”, alle begrepene har i sin tid vært brukbar terminologi, men har over tid mistet all mening. I disse dager ser jeg at de i stor grad bli misbrukt som Ad hominem-angrep på ulike personers rigide identitetsmarkeringer. En enkel måte å unngå argumenter på, samtidig som en gjør krav på moralsk overlegenhet i en diskusjon.

Jeg har forundret meg over hvorfor ikke flere på venstresiden snakker ut mot bruk av vold, til fordel for fri utveksling av idéer og dialog, til fordel for medlidenhet og empati. Men jeg forstår i skrivende stund hvorfor. Jeg var i kulten. En del av årsaken er at du er en sann ”troende”. En annen del er frykten for å bli sett på som frafallen, og å bli stemplet som en sexistisk, rasistisk, homofobisk, transfobisk, islamofobisk, xenofobisk, fascistisk, hvit-makts nazist.

I min nærmeste vennekrets har flere kamerater privat erkjent for meg at de tror på fri tale og idéutveksling, men noen av dem jobber i underholdningsbransjen, som meg, så de frykter å uttrykke noe som kan medføre arbeidsledighet. For meg som har gjennomgått og fortsatt undergår en forandring i mine underliggende trossystemer, så kan jeg dele dette: når du endelig overkommer frykten, så er det så frigjørende. Etter mye selvrefleksjon har jeg endelig kommet fram til en konklusjon om at dersom jeg mister jobb eller venner fordi jeg forsøker å prate åpent om og finne sannheter i situasjoner i de dagligdagse skyttergravene i min voksne hverdag,  og om jeg gjør det på en måte som reflekterer min tro på medlidenhet, så var kanskje ikke det  jobb eller venner som var spesielt sunne for min vekst som menneske.

Etter å ha kastet lenkene fra min tidligere ideologi har jeg en ny-funnet lidenskap for litteratur og lesing. Jeg har fått en sterk interesse for filosofi, psykologi, historie og spiritualitet. I stedet for å forsøke å fikse andre så vil jeg heller prøve å forbedre meg selv. Det er mer vanskelig enn antatt, dog en mer meningsfull oppgave, og jeg irettesetter meg selv daglig. Jeg har begynt å meditere, men innrømmer at jeg er temmelig bedriten på det for øyeblikket. Jeg observerer min emosjonelle respons på stimuli, og forsøker å la det passere for så å praktisere empati i mine uenigheter med andre. Jeg feiler jevnlig, men det blir enklere med tiden, selv om det nok aldri blir enkelt.

Jeg tror at jeg endelig forstår sitatet ”Vær forandringen du ønsker å se i verden.” Det er ikke tilstrekkelig å preke om troen på likestilling, rettferdighet, frihet, toleranse, og kjærlighet hvis du samtidig med dine handlinger illustrerer det motsatte ved å dehumanisere andre mennesker, forlange dem satt i gapestokk,  eller ved å rettferdiggjøre bruk av fysisk vold mot dem.

Handlingene dine vil alltid overdøve ordene dine.

Hva slags eksempler setter vi for andre med måten vi agerer på i verden? Jeg tenker på Daryl Davis, musikeren som får mennesker til å forlate KKK ved å gjøre dem til sine venner. For en utviklet karakter han må ha. For en væremåte å aspirere til å ha, til å sette sin kurs mot. Jeg tror på å ta på meg oppgaven med å ærlig gripe tak i og forsøke å forbedre karakteren min,  forsvare prinsipper innen likestilling, rettferdighet, fri tale, frihet, fred og kjærlighet på en måte som støtter disse prinsippene, istedenfor å bidra til harmen, hatet og det morderiske sinnet. Det er måten å forandre verden på. Om det gjør meg til en dustete, naiv, privilegert, sexistisk, fanatiker, en kjetter i din ideologi, så får det være.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]