In this photo taken on Friday, April 28, 2017, Anzor, a gay man who spoke to the Associated Press on condition that he not be further identified out of fear for his safety and that of his family. He is from Chechnya, the predominantly Muslim region in southern Russia where some 100 men suspected of being gay were detained and tortured, and at least three of them were killed. (AP Photo/Nataliya Vasilyeva)

Homofili forekommer hos alle folkegrupper, og i alle kulturer. Religion og fordommer har ofte vært et hinder som har gjort det vanskelig eller umulig for homofile å leve ut sin legning. I Norge var homofili straffbart helt frem til 1972. I dag kan homofile par vies i kirken og Norge er et av de mest tolerante landene hva gjelder seksuelle minoriteter.

I de senere år har islam kommet under kritikk for mangel på aksept og toleranse, samt manglende oppgjør mot undertrykkelse i form av straff og stigma. I mange land der flertallet er muslimer er homofili strengt forbudt og i en del land er det også dødsstraff for slike lovbrudd. Hvordan er det så med homofile muslimer i det tolerante Norge? Opplever de at familiene deres er like tolerante som det øvrige norske familier oftest er eller lever de en tilværelse preget av stigmatisering og hemmelighetskremmerier?

Har slitt psykisk

Resett har snakket med en homofil muslim, født i Norge og bosatt på Vestlandet. Han har i et brev skrevet om hvem han egentlig er og om hvordan han frykter at hans foreldre vil lide om han er åpen om sin legning. Han har av forståelige grunner ønsket å være anonym.

– Mine foreldre kjenner ikke til at jeg er homofil. I brevet omtaler jeg hvordan jeg har slitt psykisk og hvordan mine foreldre har forsøkt å hjelpe meg med det. Foreldrene mine kjenner altså ikke til den egentlige årsaken til problemet, sier han til Resett.

Han fortsetter:

– Samtidig som homofili blir mer og mer normalisert i samfunnet for øvrig, er det ikke noe mine foreldre godtar. Det er ikke sånn at når de ser homofile så jager de dem eller noe slikt. Men holdningen er at mens det for den øvrige befolkningen er lettere å få aksept for homofili, så er dette noe som ikke gjelder for oss.

På spørsmål om hvor lenge han har visst om sin legning og hvordan det har vært å vokse opp under slike forhold svarer han slik:

– Jeg har visst om at jeg er homofil siden jeg var liten. Men ettersom jeg har vokst opp med at dette er noe skittent, har jeg dyttet vekk de følelsene, som i sin tur har gjort at jeg har slitt psykisk. Etter at jeg kom ut for mine venner har jeg kunnet slappe av på en måte jeg aldri har slappet av på før. For første gang har jeg akseptert meg selv som den jeg er.

 Lite aksept blant muslimer

Han slår fast at det er lite aksept for homofili blant muslimer og at toleranse overfor et homofilt barn kan medføre store sosiale konsekvenser for en familie.

– Som regel er det ingen aksept for homofili i muslimske miljøer. Om det skulle gå så langt at mine foreldre aksepterer min legning, vil det få store konsekvenser for dem. De vil bli utestengt fra sosiale arenaer og vil bli stigmatisert av andre i miljøet, sier han.

Brevet har han ønsket å offentliggjøre for å nå ut til andre som ham og påvirke muslimske foreldre som har homofile barn til å tenke seg om.

 Vil få foreldre til å tenke seg om

– Familien er viktig, også for meg. Jeg vil ikke at det at jeg er den jeg er skal føre til ulykke for mine foreldre. Etter at jeg hadde kommet ut for mine venner var det som å gå på en sky, en stund hadde jeg det veldig bra, men så innså jeg hva mine foreldre må betale om jeg skal leve mitt liv slik jeg ønsker. Det er mange andre som er i min situasjon, som har det mye verre enn jeg, noen bor til og med på hemmelig adresse. Jeg håper at muslimske foreldre leser brevet og tenker seg om før de reagerer slik de ofte gjør. Derfor skrev jeg brevet, forteller mannen.

Han understreker at det ikke bare er i muslimske miljøer dette forekommer.

– Det er jo ikke bare blant muslimer at det er et problem, jeg kjenner også til tilfeller fra bedehusmiljøer der homofile er blitt kastet ut hjemmefra av sine egne foreldre, sier han.

Han avslutter med å si at det er de potensielle konsekvensene for hans familie som gjør at han ikke har våget å si noe, ikke konsekvenser for ham som person.

– Jeg tør nok ikke å sende brevet til foreldrene mine, men det var godt å skrive det ned. Jeg har innsett at det vil ta lang tid før jeg våger å si noe. Hadde det bare gått utover meg hadde det ikke vært noe problem, da hadde jeg sagt det. Men sånn er det ikke. På en måte så føles det som at man bærer hele familiens skjebne på ryggen.

Annonser

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]