OSLO mai 2008 Ung mann foran dør. Innbruddstyv. Forbryter. Tyv. Ungdomskriminell. Kriminell. Ungdom på skråplanet. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX NB1 Modellklarert
annonse

Kriminalitet lar seg ikke nødvendigvis fange opp av statistikk. At kriminaliteten skulle være nedadgående strider mot det inntrykk politifolk selv sitter inne med. Svært mye av de lovbruddene som nå skjer, blir aldri anmeldt og derfor ikke registrert. Det gjelder vold mot lærere, narkotikasalg, masseslagsmål hvor aktørene løper i alle retninger, trygdesvindel og arbeidslivskriminalitet.

SSBs analyse av Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre gir inntrykk av at forskjellen i kriminalitet mellom innvandrere og etniske nordmenn har gått ned siden forrige undersøkelse i 2001, men det kan finnes store mørketall på nettopp dette. Det er vanskelig å få et slikt «positivt» bilde bekreftet når man snakker med polititjenestemenn selv. De peker snarere på høyere terskel for å nøste i sakene, lavere oppdagelsesrisiko og kriminalitet som i økende grad begås mot (velferds)staten, og hvor det derfor ikke finnes noen som anmelder med mindre det blir aktivt etterforsket.

Men det er likevel tydelig selv i den statistikken som er tilgjengelig, at lovbrudd variere mellom innvandrere og etniske nordmenn, og i enda større grad innvandrergruppene imellom. Justert for alder er det fortsatt over dobbelt så mange lovbrudd som begås av de mest kriminelle innvandrermiljøene som for resten av befolkningen. Som kontinent troner Afrika høyt, mens Tyrkia, Afghanistan, Irak og Iran er høyt opp blant de asiatiske landene. For Europas del, skiller Kosovo seg ut som utgangspunkt for mye kriminell atferd. Det er også påfallende høy kriminalitet blant norskfødte med innvandrerforeldre fra Sør- og Mellom-Amerika.

annonse

Studier som skiller ut innvandrere i særlig kategorier knyttet til skadelig, belastende og kostbar atferd er alltid hårfine balanseøvelser for offentlige myndigheter og etablissementet, som i mange tiår har forsøkt å overbevise befolkningen om at innvandring er lønnsomt, nødvendig eller for øvrig berikende. Derfor brukes det mye spalteplass hos SSB på å justere tallene mest mulig for ikke-kulturelle og ikke-politiske faktorer som kjønn, alder og sosioøkonomiske forhold. Men man unngår altså ikke å gjenstå med en «rest» av høyere kriminalitetsforekomst, som forblir ubesvart av de tradisjonelle forklaringsfaktorene.

Hva kjennetegner så de landene som ligger høyt på kriminalitetsskalaen?

Det er ikke til å komme bort fra at de fleste av opprinnelseslandene for høyest kriminalitetsforekomster, er islamske stater. Og det er liten tvil om at islam fører til utenforskap i Norge – en faktor SSB peker på. Med den polariseringen som skjer rundt islamske særkrav og krenkelsesattityde, vil den muslimske distanseringen fra stat, samfunn og ikke-muslimske innbyggere øke. Ved at offermentalitet samtidig dyrkes, gis det grobunn for antisosial atferd.

Men hadde det bare vært slik at islam var det eneste problemet. For kulturelle forskjeller kan være mer omfattende enn mange tror. I tillegg til islam, vil det nok også spille inn at disse opprinnelseslandene har korrupte regimer hvor staten og rettsvesenet ikke er noen særlig positiv faktor i folks liv. Derfor har kulturene deres – som de også til dels tar med seg til Norge – vært preget av mye større grad av tradisjonelle, familiebaserte beskyttelsesformer. Det omtales gjerne som klankultur. I en slik kultur støtter man seg på klanen, og blir man utsatt for fornærmelser, er det en selv og klanen som hevner seg.

Norsk kultur, identitet og «lovlydighet»

Norge har derimot oppnådd en myk (feminisert) kultur som vektlegger innordning, bredt samarbeid og dialog mellom likemenn. Man skal i liten grad ta saken i egne hender. Dette er muliggjort av en tiltro til staten som har bygget seg opp over tid. Vi har høy grad av sosial kapital og tillit til hverandre, folk henger sammen i nettverk og det har sosiale kostnader å bli tatt for lovbrudd. I et slikt tillitsbasert samfunn trenger man ikke å «byråkratisere» relasjonene mellom folk i samme grad som et samfunn uten gjensidig tillit og identifisering mellom folk. Politi og rettsvesen er en slik byråkratisering. Christian Anton Smedshaug beskriver dette på en innsiktsfull måte i et intervju som Resett nylig gjorde med ham.

annonse
annonse

Et ytterligere element som gjør at vi må utvide forklaringshorisonten utover islam, og for så vidt også utover klankulturen, er den høye forekomsten av kriminalitet blant andregenerasjon fra Sør- og Mellom-Amerika. Ser vi til disse landene, er også kriminaliteten svært høy i hjemlandene, og de har en macho-kultur. Ja, selve ordet «macho» er jo spansk i sin opprinnelse.

Og det patriarkalske, mannsdominerte aspektet er noe som både islamske og latinamerikanske kulturer har til felles. Og vi vet nokså klart at graden av maskulinitet er noe som har betydning for kriminalitetsforekomsten generelt. 83 % av den registrerte kriminaliteten i Norge foretas av menn, mens bare 17 % utføres av kvinner. I tillegg er unge menn overrepresentert, de med mest testosteron.

Klan- og machokulturen som en gang rådet i Norge er blitt tøylet av det Smedshaug mener var en sterk fyrstestat i Danmark-Norge. Men den kulturen som mange ikke-vestlige innvandrere tar med seg, er fortsatt både maskulin og stats-fiendtlig.  Slik kultur og atferd var en overlevelsesmessig nødvendighet i en «jungel», men den er å regne som kriminell i en rettsstat. At det albanske og overveiende muslimske Kosovo, med sine klantradisjoner, nettopp skårer unikt høyt blant europeiske kulturer når det gjelder opprinnelsesland for belastede innvandrergrupper, er derfor neppe tilfeldig.

I fravær av en tvangsmakt og sterk stat, har deres kulturer utviklet en æres- og hevnkodeks hvor individet og grupper av individer beskytter seg selv – de tar «loven» i egne hender. De føler heller ingen overordnet lojalitet til verken staten eller samfunnet som helhet, men snarere til sine egen gruppe. For å finne løsninger på problemene må vi forstå at de norske verdiene og samhandlingsmønstrene er historisk betinget. De institusjonaliseres ikke bare etter vedtak i en verdikommisjon.  

Trolig er det bare en sterkere kuing av innvandrerkulturene gjennom tvangsmaktens straff og sanksjoner som over tid kan forandre insentivene – i første omgang – og deretter verdiene – i andre omgang. Innvandrerkulturene må «tvinges» til å forholde seg til staten, og over tid til samfunnet. For norsk politi er det en utfordring fordi de er vant til en befolkning som i større grad aksepterer staten som legitim.

annonse

Som sluttpunkt må innvandrerne bli mindre macho og mer feminiserte – i likhet med oss. Om det er realistisk, er en annen sak.

 

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon