På senvinteren 2017 så det ut som regjeringsskifte ville komme. Ap lå på 32% og den rødgrønne blokken lå an til solid flertall på Stortinget. Hadde det holdt seg, ville embetsverkspartiet, som nå rives av maktkamper, sittet i regjeringskontorene med SV, Sp og kanskje med MDG til støtte.
Men ettersom valget nærmet seg, fikk flere her i landet bange anelser. Blir det ikke for ansvarsløst? Orker vi mer av dette sentralstyrte selvbedraget om at folk egentlig vil jobbe, men at de bare blir diskriminert; at asylsøkerne som over grense etter grense er «flyktninger» snarere enn migranter; at velferdsstaten er en rettighet som «gud» nok sørger for å fylle med godis som kan deles ut; at vi skal gjøre et «grønt skifte» fordi noen som virker like troverdige som svovelpredikanter sier det er lurt; at Ap tiltrekker seg folk som vil ditt (snarere enn i all hovedsak sitt eget) beste? Nei, konkluderte mange (nok).
Så en god del mennesker stemte taktisk, noe som hjalp Trine Skei-Grande. Og det fører til at 2018 blir et underlig år for regjeringen med Frp og Venstre som hund og katt. Så da blir det vel høyrepolitikk i midten, hva nå det enn er.
Det er ingen idealsituasjon vi står i. Befolkningen er splittet, vi klarer ikke å absorbere masseinnvandringen, oljealderen går mot slutten, boligprisene er en boble, skoleverket og sosialiseringsprosessene våre er tilpasset en ikke-eksisterende «drømmetilstand» hvor folk er snille og greie.
Men det kunne vært verre. Vi kunne hatt AP-SV-MDG i regjering. Og i realismens og oppriktighetens navn, hadde det vært ille. Riktig ille.
Vinden blåser i riktig retning. Første steg er opplysning og realitetsorientering – vekk med politisk korrekthet. Deretter må det komme mer konkrete løsninger på bordet. Det blir vanskelig, men ikke umulig.
Godt nytt år.