Rupicola rupicola med sin karakteristiske «appelsinskive» på hodet. Foto: Feroze Omardeen (2015)/Wikimedia Commons
annonse

Hva har fugler og mennesker til felles? Begge elsker å pynte seg, og har gjennom evolusjonære prosesser utviklet kroppstrekk som ikke har noen annen funksjon enn å være dekorative. I boken «The Evolution of Beauty» tar Richard O. Prum utgangspunkt i fuglenes verden for å forklare hvordan skjønnhet har oppstått hos mennesker og hvordan det fremdeles styrer hvem av oss som får reprodusere seg. Prums bok avkrefter langt på vei også myten om at skjønnhet er kulturskapt.

Hvorfor finnes det skjønnhet?

Ideer om skjønnhet som kulturelt fenomen og som fundamentalt skille mellom mennesker er ikke nytt. Det fantes hos grekerne for 2.500 år siden, og i norrøne «Rígsþula» het det seg at samfunnet var inndelt i tre klasser, nemlig de vakre (etterkommere av Jarl), de alminnelig utseende (etterkommere av Karl) og de stygge (etterkommere av Þræll). Opplysningstidens tenkere var også opptatt av skjønnhet. For dem var estetikk (det skjønne) del av en transcendental trikotomi som også bestod av vitenskap (det sanne) og moral (det gode).

annonse

Skjønnhet er også tema for Richard O. Prums bok «The Evolution of Beauty» fra 2017. I første kapittel tar Prum for seg vitenskapen om skjønnhet fra England på viktoriatiden til 1970-årenes seksuelle frigjøring. I 1859 gav Charles Darwin ut «On the Origin of Species», og ble dermed far til utviklingslæren: teorien om at dyrearter kontinuerlig tilpasser seg sine omgivelser gjennom naturlig utvalg.

Som kjent var Darwin opphengt i artenes tilpassingsdyktighet: survival of the fittest. Derfor voldte det ham atskillig hodebry at påfuglen hadde så oppsiktsvekkende fjærpryd. Darwin kunne ikke forstå det. Han ble kvalm av det. Fjærpryden gjorde fuglen synlig for rovdyr og skikkelig treg i bevegelsen. Likevel var påfuglen en evolusjonær vinner: damene flokket seg rundt ham, og ofret ikke et blikk på andre beilere.

Derfor kom Darwin i 1871 med den mindre kjente oppfølgeren «The Descent of Man, and Selections in Relation to Sex», hvor han kom frem til at kvinner fra naturens side har seksuell autonomi, herunder evne til å ta egne partnervalg basert på egne observasjoner og smak. Dette ble vanskelig å svelge for Darwins patriarkalske samtid. Det var uhørt at kvinner skulle kunne være en selvstendig evolusjonær aktør ‒ og dermed implisitt ha kontroll over menns reproduksjon ‒ når de knapt hadde egen lønnsinntekt. Kvinner hadde ikke den kognitive kapasiteten og langt mindre konsentrasjonen og tålmodigheten til å fatte slike komplekse avgjørelser, mente man.

Fugleforskeren som ble samfunnsfagets stygge andunge

Det sentrale spørsmålet i «The Evolution of Beauty» er hvorfor skjønnhet overhodet eksisterer. Mange arter har utviklet trekk som utelukkende er dekorative og som strengt tatt ikke er nødvendige for å gjennomføre samleie. Mennesket trenger ingen muskuløs brystkasse, spenstige lår eller tykke øyenbryn for å reprodusere seg. Likevel har vi det.

Richard O. Prum begynte med fugletitting som tiåring. De første studiene konsentrerte seg om kanariburet hjemme, og forflyttet seg snart ut i nabolaget. På universitetet ble Prum enda mer oppmerksom på det evolusjonsbiologiske aspektet ved fugler: hvordan det kan finnes fugler i så talløse fasonger, størrelser og ikke minst farger. Disse spørsmålene skulle senere lede til «The Evolution of Beauty».

annonse
annonse

De største innovasjonene i samfunnsfagene er morsomt nok kommet utenfra: Prum er som sagt fugleforsker, og har overført sine funn til mennesker, mens Edward O. Wilson ‒ en annen kjent størrelse innen såkalt sosialbiologi ‒ er biolog med maur som spesialitet. Nevnes kan også Ronald A. Fisher, som hadde biologi, matematikk og statistikk i fagkretsen.

Ikke uventet har de møtt motbør fra samfunnsfagene, og til tross for at nevnte fag ynder å kalle seg vitenskap, kan mye av kritikken mot Prum, Wilson og andre betegnes som usaklighet og rene skjellsord. Det er ikke rart at den politiske venstresiden går i harnisk. Essensen i sosialbiologi er at mennesker er født forskjellige, og faget serverer også vitenskapelig dekning for påstanden. Dette river nærmest grunnen vekk under alt som sosialismen bygger på. For eksempel formidler Prum ideer som har sterke paralleller i sosialistenes «de rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere», nemlig at de vakre bare blir vakrere. Vi skal se nærmere på dette.

De stygges race to debase

Blant de mange teoriene som Richard O. Prum på en begripelig måte gir leseren innblikk i, finner vi Fishers tofasemodell. Denne går ut på at visse utseendetrekk opprinnelig ble foretrukket fordi man oppfattet dem som tegn på god helse. Men deretter, mener Ronald A. Fisher, valgte vår preferanse for skjønnhet å løsrive seg fra sin helsekorrelerte rolle til å bli en evolusjonær drivkraft i sin egen rett: vi gikk over til å begjære skjønnhet for skjønnhets skyld.

Dermed får vi en slags selvforsterkende ping-pong-effekt (koevolusjonær prosess på fagspråket): vakkert utseende favoriserer genene til den som har slikt utseende, mens avkommets gener favoriserer vakkert utseende. Sagt med andre ord: når en kvinne velger en mann som har smal nese, får hennes barn ikke bare smal nese, men arver også sin farmors preferanse for smale neser.

annonse

Dette har til dels alvorlige implikasjoner. Hvis vi skal ta Prum på alvor, betyr det at den som er vakker, med letthet vil finne seg partner som er vakker og få barn som er vakre: reproduksjonen blir som en lek. Den som er mindre heldig med utseendet, står derimot overfor to valg: å sette inn alle tilgjengelige ressurser for å skaffe seg partner som ser bedre ut enn han selv gjør ‒ eller stirre sin egen utryddelse i hvitøyet. De som er stygge, må kjempe for å skaffe seg partner, og selv om de lykkes med reproduksjon, vil ungene og barnebarnene også slite på kjønnsmarkedet. Det hele blir en nedstigende spiral som før eller senere må nå bunnen.

Gjennom menneskehetens historie er det mange grupper mennesker som er forduftet fra jordens overflate. De er permanent eliminert fordi de hadde trekk som ikke var ettertraktet, og kan aldri bringes tilbake. Hva har dette å si for den som i dag ikke har fordelaktig utseende? Det vet vi ikke. Men om tusen eller ti tusen år er det mulig at de bare kan beskues i lærebøker om utdødde kroppstrekk, slik som vi i dag sitter og studerer rekonstruerte fotos av neandertalere (og tar oss selv i å tenke at det ikke var noe stort tap).

Pynteglade fugler

Gjennom Richard O. Prum får vi stifte bekjentskap med mange forunderlige fuglearter og disses ulike ritualer før og under paring. Vi skal her ta en titt på to av artene, og som vi får se, er skjønnhet ikke begrenset til kroppstrekk, men omfatter også eksterne rekvisitter.

På Sumatra bor fuglen Argusianus grayi: ifølge Prum et av de «estetisk mest ekstreme dyrene på planeten». Hos argusfasanen hersker det total mangel på kjønnslikestilling ‒ i kvinnens favør. Det er hunnen som bygger rede, sanker frukt og insekter og jager vekk inntrengere. Hannen har ikke noe å tilby, og er derfor fullstendig prisgitt hunnens paringsbetingelser. Dette har på sin side skjerpet konkurransen mellom hannene. Men hva slags krav er det hunnen stiller? Jo, ryddighet. Hannens bolig skal være shinet. Rot og uorden blir ikke tolerert. Følgen er at hver hann rydder et skogsområde for røtter, løv og kvister, og deretter bruker vingene til å blåse vekk rusk og rask som eventuelt ligger igjen. Hvis han en dag får damebesøk som synes at leiligheten er velstelt nok, kan det nettopp være han som er så heldig å få pare seg.

annonse

En mer urban variant finnes hos gartnerfugler og manakiner. Der forventer kvinnen ikke bare ryddige omgivelser: hun krever også shoppingfølelse. I noe som kan likne på en handlegate bygger hannene opp hver sitt etablissement: «bensinstasjoner», «casino» og «gatekjøkken» ligger tett i tett, for å si det med Prums ord; det er nærmest bare neonlysene og musikken som mangler. Slik som en selger venter på kunder står hver hann på fortauet og venter på at kvinnen skal stikke innom gaten og forhåpentlig shoppe i hans «butikk».

Menn er også kresne

For fuglenes del er Richard O. Prum klinkende klar: det er i hovedsak kvinnene som har drevet skjønnhetspresset frem. Hannene er mer tilbøyelige til å gi blaffen i eget utseende, men er plent nødt til å etterkomme kvinnens krav. Kanskje tydeligst ses dette hos påfuglen, hvor hannen har fargesprakende drakt, mens hunnen kan minne om en kjedelig brun rype.

Hos mennesker stiller det seg annerledes. I motsetning til gorillaer, sjimpanser og orangutanger, som tar hva som helst av fertilt hunkjønn, er menneskehanner nokså selektive. Dette tyder ifølge Prum på at menn også har arvet preferanser for skjønnhet. I folkevitenskapen fremstilles det ofte slik at mannens millioner av sædceller er billigere å produsere enn kvinnens dyrebare egg, noe som tas til inntekt for at menn er promiskuøse av natur. Men her gjør Prum et poeng av at mennesker for inntil noen hundre generasjoner siden levde i små, mobile flokker. Promiskuitet var dermed umulig. Tvert imot hadde kvinnen konstant behov for beskyttelse. De ville aldri godta en kjapp en i buskene ‒ og langt mindre klare med barnet etterpå.

I bytte mot beskyttelse har mannen derfor kunnet kreve slikt som bryster med volum, bredere hofter og smal midje, går Prum langt i å antyde, og peker på at kroppstrekk som stramme, struttende pupper ikke finnes hos noen av våre apeslektninger.

Prum går dessuten i rette med oppfatningen om at kvinner konsekvent velger de mest maskuline mennene, og peker på forskning som viser at de tvert imot foretrekker trimmet ansiktshår fremfor helskjegg og barnaktige fjes fremfor grove og kantete, mens markert hakeparti, tykke øyenbryn og tynne kinn og lepper slett ikke er favoritten.

Er kvinner opptatt av størrelse?

I en bok om skjønnhet kommer vi ikke unna kuk, nærmere bestemt spørsmålet om menneskets penis er redskap eller pynt. Den er helt klart et reproduktivt instrument. Men både i relativ og absolutt størrelse er menneskets penis diger sammenliknet med gorillaens og sjimpansens. Den er unødvendig stor i forhold til sin primærfunksjon: selv halvparten av dagens snittstørrelse er mer enn tilstrekkelig for å sikre slekters gang.

Richard O. Prum mener derfor at kvinnen har skyld i størrelsen. Gjennom flere hundre tusen år har de krevd større og større ‒ og større. For kvinner skal en penis ikke bare befrukte, men også være behagelig å se på og god å ta i. Her er vi også ved kjernen i Prums bok, nemlig at skjønnhet har oppstått uten noen annen funksjon enn å tilfredsstille våre sanser. Det er dette Prum kaller «Beauty Happens».

Det er likevel delte meninger om hvorfor menneskets penis har antatt slik størrelse. Noen har påstått at grunnen er å avfyre så store mengder sperma som mulig. Andre peker derimot på at menneskets testikler er krympet i løpet av flere millioner år, mens sjimpansene ‒ våre nærmeste slektninger ‒ fremdeles har kjempesvære baller, noe som svekker større-sprut-teorien om menneskets penis.

Utseende betyr ikke alt

Biologer er ofte kategoriske i sine funn, slik som sosiologer er i sine. Ved å lese Richard O. Prums bok får man lett inntrykk av at kvinners valg av seksualpartner er en nytelsesstyrt prosess hvor en nærmest geometrisk vurdering av mannens utseende bestemmer utfallet.

Men preferanser for skjønnhet er ikke altoverskyggende. Vi har også kognisjon, og har dermed evne til å regulere de umiddelbare reaksjonene på våre sanseinntrykk. Hvis du er konge, gjør det ingenting om du har korte tomler: alt fra tyske prinsesser til Se og Hør-lesende husmødre står i kø for å gifte seg. For en kvinne med såkalt omflakkende tilværelse veier et varmt og trygt hjem tyngre enn en litt ujevn nese. Utsikter til heftige opplevelser på soveværelset gjør det også litt lettere å swipe til høyre en Tinder-brukers utstående ører. Og tilsvarende for menn: selv om en kvinne er snerten og veldreid, kan det dempe mannens forplantningslyst hvis hun mistenkes å ha psykiske lidelser eller gi intellektuelt tilbakestående barn.

Dette betyr at skjønnhetsavvik som fremdeles finnes i dag, ikke er blitt funnet alvorlige nok til å overstyre andre faktorer som inngår i en partnervurdering. Ikke desto mindre er «The Evolution of Beauty» en nøkkel til å forstå ‒ og kanskje mestre ‒ rollen som utseende spiller i kvinners valg av menn. Den som erkjenner at kvinner er selvstendige evolusjonære aktører som har makt til å bestemme menns evolusjon ‒ og som vurderer menn ut fra rå egeninteresse ‒ vil lettere kunne øke sine reproduktive sjanser.

Mye i fuglenes verden er overførbart til mennesker. Som en begynnelse kan man gjøre som argusfasanen: holde hjemmet velstelt. Deretter kan man følge eksempelet til satin bowerbird, som samler gjenstander i sterke farger som oransj og kongeblått for å tiltrekke seg damer: for en mann vil en dyr klokke gjøre samme nytte. Ellers er boken nyttig lektyre for den som ønsker komparativ innføring i seleksjon og reproduksjon hos mennesker, andre apedyr og ikke minst fugler.

«The Evolution of Beauty» har lett språk og enkelt forklart innhold. Men hvis man som nybegynner skal komme seg gjennom de nesten 400 sidene, vil noen passasjer måtte leses to ganger for optimal forståelse. Til tross for moderat vanskelighetsgrad er dette en uvanlig lærerik bok. Forfatteren har selv betegnet den som «On the Origin of Species» om fugler, og påstanden er ikke urimelig, for EofB vil i lang tid forbli et hovedverk innen skjønnhetsstudier. Som bonus har boken midtsidebilder av lekre fugler. Her er det i grunn bare å fly til nærmeste bokhandel.

År: 2017

Tittel: The Evolution of Beauty ‒ How Darwin’s Forgotten Theory of Mate Choice Shapes the Animal World—and Us
Forfatter: Richard O. Prum
Forlag: Doubleday
Språk: engelsk
Sider: 428

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon