Pussy Riot-medlem Pjotr Verzilov. (AP Photo/Pavel Golovkin, File)
annonse

Fra å være et våpen mot brysom intern opposisjon har Russlands regjering bokstavelig talt tatt steget utenlands med sine giftmord. I sommer døde en britisk kvinne som tilfeldigvis hadde kommet i kontakt med novitsjok, en russisk nervegift som ble brukt i Skripal-angrepet tidligere i år, og 11. september ble Pussy Riot-medlem Pjotr Verzilov, som både har har russisk og kanadisk statsborgerskap, etter alt å dømme forgiftet under en rettshøring i Moskva. I vestlig opinion dannes det et bilde av russere som løper rundt med gift i andre land og som knapt har kontroll på denne. Spørsmålet er ikke bare om dette kan skade russeres omdømme, men også hvordan vestlige stater vil reagere hvis giftmordene fortsetter.

Lang tradisjon

Russland har lang tradisjon for giftmord. I kongelige og adelige kretser gikk det nesten sport i å kvitte seg med rivaler på denne måten. Et av de første kjente tilfellene var da storfyrst Dmitrij av Moskva døde i 1453 etter å ha satt tennene i en kylling. I 1569 ble Vladimir av Staritsa regelrett tvunget til å drikke gift, mens den militære lederen Mikhail Skopin-Sjujskij i 1610 ble forgiftet av sin egen kone – på oppdrag fra tsaren.

annonse

Derfra kan linjene føres helt frem til Sovjetunionen, hvor sikkerhetstjenesten KGB nærmest gjorde utvikling og bruk av gift til sitt spesiale. Abram Slutskij, leder av KGB-forløper NKVD, ble selv offer for egne metoder da han i 1938 antas å ha blitt bedøvet med kloroform under et møte og deretter fått gift injisert i høyrearmen.

Godt voksne minnes drapet på forfatter Georgi Markov i London i 1978. En forbipasserende stakk en paraplyspiss inn i Markovs ben, stotret frem et «sorry», og hastet videre. Dermed klarte gjerningsmannen å plante en gelébelagt ricinkule. Geleen ble smeltet av Markovs kroppsvarme, slik at giften langsomt spredte seg.

Drap på opposisjonelle

Etter Sovjetunionens fall i 1991 synes russisk hang til giftmord ikke å ha forduftet. Snarere tvert imot synes gift å være en foretrukket måte å avlive opponenter på. Rekken av sikre og antatte mord har blitt anselig snart tretti år etter overgangen til demokratisk styresett. I 2004 ble journalist Anna Politkovskaja syk etter å ha drukket te om bord på en Aeroflot-flyvning. Hun overlevde det som man tror var gift, men ble til gjengjeld skutt utenfor sin leilighet to år senere.

De fleste vil også huske bildene av bleke og avmagrede Aleksandr Litvinenko liggende i sykesengen i 2006, FSB-avhopperen som ble innhentet av sin fortid i sikkerhetstjenesten da det høyisotope stoffet polonium 210 ble tilsatt teen hans. Radioaktiviteten i Litvinenkos kropp var så høy at legene måtte vente en uke med å behandle ham, da iført beskyttelsesdrakt.

Andre hendelser får imidlertid ingen stor oppmerksomhet i Vest-Europa, eller glemmes raskt. I 2003 døde journalist Jurij Sjtsjekotsjikhin av forgiftning etter å ha gransket boligblokkbombene i Moskva. I 2015 ble opposisjonspolitiker Vladimir Kara-Murza rammet av nyresvikt som man mistenkte skyldtes forgiftning, og i fjor ble han igjen alvorlig syk. Ifølge legen vil Kara-Murza neppe overleve en tredje gang.

annonse
annonse

Offisiell og uoffisiell forbrytelse

Den seneste forgiftningssaken skriver seg fra 11. september i år, da Pussy Riot-medlem Pjotr Verzilov begynte å miste syn, taleevne og bevegelighet etter å ha vært tilskuer under en rettshøring samme dag. Etter flere døgn i koma våknet han opp igjen, og ble påfølgende dag sendt til Berlin for videre behandling.

Som en av få menn i Pussy Riot har Verzilov stått i spissen for flere protestaksjoner mot Putins styre, senest en banestorming under fotball-VM i juli. For dette ble han offisielt dømt til femten dagers fengsel. Spørsmålet er om forgiftningen kan forstås som en uoffisiell straff for en uoffisiell forbrytelse. Ved å forpurre Putins storstilte arrangement satte Verzilov ikke bare presidenten i forlegenhet internasjonalt, men har også utfordret ham overfor hjemmepublikumet. Oppstyr skapte gruppen også under vinter-OL i Sotsji, et annet arrangement som Putin la betydelig prestisje i. Mange nok ganger har Pussy Riot gått Putin for nær ved hans store begivenheter.

Slike åpenlyse utfordringer av presidentens autoritet kan være gode forklaringer på hvorfor man nå etter alt å dømme har valgt å påføre Verzilov en ikke-dødelig, men like fullt avskrekkende dose gift. Russland har en helt annen forståelse av maskulinitet enn vestlige land har. Men ikke bare det: landets elite dyrker en nesten militær æreskultur som har lav toleranse for offentlig fremsatte anklager fra folk generelt og simple opposisjonspolitikere spesielt. Dette erfarte vi nylig da nasjonalgardens sjef ble anklaget for korrupsjon – og svarte med å utfordre til duell.

Gift på ville veier

annonse

Skripal-saken har på mange måter endret opinionen i Vest-Europa. Mens Russland før hadde utført giftmord målrettet, profesjonelt og diskret, kunne vi i sommer bevitne at en parfymeflakong med giften novitsjok ble funnet henslengt i en busk og plukket opp av tilfeldige sivilpersoner midt i fredelige Salisbury, hvorpå britiske Dawn Sturgess omkom. Giften rant nærmest fritt på parkbenker og hotellrom; senest i går ble en restaurant i Salisbury avsperret etter mistanke om novitsjok. Likegyldigheten og indiskresjonen som her gis til kjenne, sender helt nye signaler fra Russland: vi gjør som vi vil, og gidder ikke engang å rydde opp etter oss, er budskapet. Dette er et markant brudd med sovjeternes raffinerte presisjon.

I opinionen i Vest-Europa kan Kremls lek med gift raskt gli fra å inngi respekt til å fremstå som tåpelig. Det som russere ser på som maskulin fasthet, kan av nordmenn oppfattes helt motsatt, nemlig som mani eller galskap. Sindig norsk lynne misliker nemlig atferd som ikke responderer på normal korreks. I Russland kan det å bøye av derimot være et tegn på svakhet. Og mens Putins klikk forstår sine giftmord som maskulinitet, vil de i Vest-Europa kunne gjøre seg til latter hvis giftbruken blir parodisk. Bildene av to turistkledte agenter som søler gift rundt seg i Storbritannia har allerede, tross sakens alvor, skapt munter hoderysting.

Etter Skripal-saken har det oppstått uttrykk som «russisk giftturisme». Dette er først og fremst alvorlig for Russlands befolkning, hvis omdømme vil kunne ta langvarig skade. Og for alminnelige russere, som ikke har befatning med novitsjok, polonium 210 eller andre stoffer, hjelper det lite å påpeke at giftmord er et elitefenomen. I øynene til Ola Nordmann, Jane Doe og Jean Dupont er det nettopp slike som Aleksandr Petrov og Ruslan Bosjirov som tillates å personifisere den vanlige russer.

Politisk respons

Et kanskje viktigere spørsmål er hvordan stater som Canada vil måtte respondere på russiske drap og drapsforsøk på sine egne borgere. Så langt har økonomiske sanksjoner ikke påvirket Russlands vilje til å gjennomføre giftangrep utenlands. Tvert imot fremstår Kreml som dristigere enn noensinne.

annonse

Spørsmålet er derfor om dagens sanksjonspolitikk vil videreføres med økt styrke eller om det må helt andre virkemidler til, for eksempel isolasjon av Russland. Stater som Storbritannia og USA har allerede reagert med diplomatisk utvisning og nye økonomiske sanksjoner på det som de mener er suverenitetskrenkelse. Fortsatte giftmord vil antakelig fremtvinge krav om enda kraftigere tiltak.

Canadas myndigheter har foreløpig forholdt seg tause om det som sannsynligvis er forgiftning av en kanadisk statsborger. Det gjenstår å se etterspillet når Pjotr Verzilov en gang blir utskrevet fra sin sykehusinnleggelse i Berlin. Hvis den kjente Pussy Riot-aktivisten viser seg å ha fått varige fysiske mén, er det langt fra sikkert at vi har hørt siste ord i saken.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon