- Resett - https://resett.no -

Gener bestemmer delvis vår kultur

1900-tallet ble samfunnsfagene sterkt politisert: alt fra kriminalitet til legning og kjønnsforskjeller skulle analyseres i et kulturelt perspektiv, mens biologiske forklaringsmodeller ble bannlyst. Mantraet var at alle mennesker var født like: det var bare kapitalistisk urettferdighet som gjorde at noen lykkes bedre enn andre. At noen ble seriemorder, mens andre ikke ble det. Boken «On Human Nature» innledet på mange måter motbevegelsen som tok til orde mot ideologi i akademia.

Samfunnsfag med ideologisk agenda
For å forstå hvorfor «On Human Nature» ‒ «Om menneskets natur» på norsk ‒ var så banebrytende da den ble utgitt og hvorfor boken skapte ramaskrik i samfunnsfagene, er det påkrevd å kjenne til datidens akademiske klima. Ved universitetene rådet prinsippet «gi samfunnsfagene det som er samfunnsfagenes, og naturvitenskapen det som er naturvitenskapens»: et uuttalt forbud mot å blande natur inn i studiet av kultur.

Samfunnsfagene var sterkt politisert, det vil si at forskningsteorier og -metoder skulle tilpasses venstresidens ideologiske dogmer og underbygge realpolitikken som ble ført. Hvis en person ble narkoman, ville samfunnsfagene gjerne forklare dette med at «hun har opplevd misbruk i oppveksten», og hvis en person begynte med kriminalitet, var det fordi «familien hans har dårlig økonomi» eller «han har ikke tilgang til bøker hjemme». Underforstått hadde forbrytere dypest sett ingen personlig skyld i innbrudd, trusler og drap, men var offer for sosiale strukturer, noe som ble brukt som begrunnelse for å hjelpe (rehabilitere) ‒ ikke straffe. Biologi hadde ingen betydning.

annonse

Det begynte med maur
«On Human Nature» ble utgitt i 1978, og vant Pulitzer-prisen i kategorien General Nonfiction påfølgende år. Boken ble raskt både omfavnet og kritisert, og er siden blitt en klassiker innen fagdisiplinene som sorterer under sosialbiologi. Til tross for førti års alder har boken fortsatt høy aktualitet. Av Times Magazine ble den i 2011 kåret til en av de hundre beste og mest innflytelsesrike bøkene på engelsk.

Boken er skrevet for et bredt publikum som har få eller ingen forkunnskaper, og er inndelt i ni kapitler som hvert tar for seg et stort og klart avgrenset tema, herunder arvelighet, aggresjon, kjønnsforskjeller, altruisme og religion. Med boken slår forfatteren Edward O. Wilson et slag for at kultur delvis er innkodet i vår biologi og at samfunnsfagene derfor må gi større rom for naturvitenskapen.

Wilson er egentlig biolog med maur som spesialitet. Og ofte er det nettopp fra naturvitenskapen nyvinninger i samfunnsfagene er kommet. For noen uker siden skrev jeg om ornitologen Richard O. Prum [1], som hadde studert manakinfuglen, og som derfra kom frem til at menneskelig skjønnhet slett ikke hadde noe å gjøre med helse, men er blitt fremdyrket fordi den gir oss visuell nytelse.

annonse
[2]

Etnisitet bestemmer kultur
Nordmenn er dyktige på flere områder. Vitenskap er ikke blant disse. I visse grener av samfunnsfagene ‒ særlig sosiologi, kjønnsforskning og offentlig velferd ‒ er vi nok verdensledende, men utover dette har folkeskolenasjonen Norge lite å fremvise ‒ og langt mindre å eksportere. Nordmenn har svak naturvitenskapelig forståelse. Mye av skylden må klart tillegges et skolevesen som i over femti år har lært oss at våre gener ikke har noe å si for hvem vi er. Mange vil erindre sangen «Noen barn er brune». Sangen ramser opp at noen barn har hvit hudfarge, mens andre barn er gule eller rød’, før det slås fast at ulikheten bare er utenpå.

Arvelighet er et av temaene som Edward O. Wilson tar for seg. Venstresiden har vanligvis avvist at etnisitet bestemmer hva slags kultur og personlighet du har: uansett om du er fra Somalia, Vietnam eller Peru, kan du komme til Norge og bli nordmann god som noen. Wilson argumenterer for at det sannsynligvis er motsatt: selv om du som etnisk pakistaner eller tyrker vokser opp i Norge, vil dine gener fortsatt påvirke din grunnleggende atferd. Nesten førti sider vier Wilson til å forklare og illustrere sitt ståsted, og refererer herunder fra et blandet utvalg forskningsstudier. Men etnisk latente kulturforskjeller bør heller ikke overdrives. Mennesker er svært tilpassingsdyktige, noe som er selve grunnlaget for vår evolusjon.

Blant annet viser Wilson til observasjoner av amerikanske barn i villstyringsalderen 3-5 år. Ungene hadde ulike etnisiteter, men bodde i samme by, og gikk i samme barnehage. Kinesisk-amerikanske barn sprang, hoppet og lo like mye som jevnaldrende av europeisk herkomst, skriver Wilson. Men deres lydnivå var forbausende lavt. De hadde ingen intens emosjonell atferd, for eksempel det indignerte hylet fra en europeisk-amerikansk jente som opplever iskremnekt som en akutt integritetstrussel. Mellom kinesisk-amerikanske gutter var det heller ingen slåssing utover påtatt bryting hos de eldre. Mens europeisk-amerikanske barn vraltet, snublet og alt i alt hadde klønete kroppsbevegelser, gikk kinesisk-amerikanske barn elegant og koordinert. Kinesisk-amerikanske barn viste også større interesse for å arbeide med individuelle prosjekter, mens europeiskættede klumpet seg sammen: et trekk som også kjennes hos etniske nordmenn.

Støtte til homofili
Samtidig er det verdt å merke seg at Edward O. Wilson ikke tror at menneskeheten kan inndeles i raser ut fra fysiske og mentale forskjeller som dem vi så i barnehagen. Isteden anvender han begrepet geografisk variasjon, og legger dermed større vekt på befolkningsegenskapene i et bestemt område enn egenskapene i en bestemt befolkning.

De som hadde håpt at Wilson kunne gjøres til fanebærer for alt right, har måttet tro om igjen. For Wilson er det naturvitenskapen som er normgivende. I det halvlange kapittelet om kjønn skriver Wilson at homofili ikke bare har biologiske årsaker, men også en assisterende funksjon i samfunnet. Wilson nevner blant annet samfunnets behov for mekling (mellom heterofile menn), historie- og kunnskapsbærere og kunstnerisk underholdning som poesi, dans og musikk. Spredningen av «homogener» kan ha skutt fart da vi levde som jegere og sankere, mener Wilson, for dermed fikk homofile menns heterofile brødre og søstre frigjort mer tid til jakt og oppdragelse. Titusener av år senere har lite endret seg. Homofile menn fyller fortsatt typiske roller som hverken er rent mannfolkarbeid eller rent kvinnearbeid. Reklamebransjen er et eksempel.

Et ofte stilt spørsmål er hvordan homogener kan spre seg: homofile menn får jo ingen barn. Dette gir Wilson en plausibel forklaring på, men svaret skal ikke røpes her.

annonse

Gudstro som genetisk seleksjon?
I kapittelet om gudstro gjør Edward O. Wilson et spennende forsøk på å tolke religion og religiøse ritualer som et slags genetisk avls- eller seleksjonsprosjekt. De aller fleste religionene legger nemlig vekt på uselviskhet, lydighet og andre egenskaper som gavner samfunnsflertallet i alminnelighet og lederskapet i særdeleshet. Hvis du deler ditt overskudd fremfor å beholde alt selv, og hvis du adlyder ordre fremfor å tilegne deg kunnskaper og reflektere over disse, belønnes du med velsignelse, arbeid og sosial inklusjon. Tilsvarende vanker det straff hvis du viser deg motvillig. Før kunne du blant annet nektes vielse, og fikk dermed også trøbbel på arbeids- og boligmarkedet. Du kunne fratas din formue, brennemerkes eller kastes i fengsel. Dermed fikk du færre barn. I verste fall ble du ekspedert ut av tiden. Da fikk du kanskje ingen barn. Resultatet blir at bestemte gener (de selvstendige eller opprørske) går tilbake i befolkningen, mens gener (de underdanige) som religion dyrker frem, får økt utbredelse.

Er det derfor vi på tusen år er gått fra klanorienterte krigere til autoritetstro skattebetalere? Dette gir Wilsons bok ingen svar på. Den er da heller ingen fasitbok, men en bok som setter dine tanker i sving. Nordmenn liker å regne seg som etterkommere av vikingtidens blodtørstige krigere. Men disse rebellene ble systematisk nedkjempet, og på 1200-tallet var de forsvunnet. Vi er nok heller etterkommere av dem som holdt munn og gjorde det som de fikk beskjed om. Hvis det uansett har seg slik at kirkestaten fra 1066 til 1537 avlet frem et halvtemmet kveg som deretter ble temmet videre av kongestaten i fem hundre nye år, snakker vi om et genetisk avlsprosjekt som trolig mangler historisk sidestykke.

For bare 200-400 år siden var en mindre skatteøkning nok til å utløse regionale opprør. I dag kan du raskt bli venneløs hvis du ytrer deg for kritisk til skatte- og avgiftsnivået. For 200-400 år siden ble fremmede hærstyrker drevet tilbake over riksgrensen ‒ og noen ganger litt lengre. I 1940 var befolkningen blitt så adaptert til autoriteter at de på dagen kunne overdras fra en statsmakt til en annen, slik som en hamster skifter eier. Wilson skriver ikke dette. I det hele tatt handler boken ikke om norske forhold. Men dette er en av flere tankerekker som du kan utlede fra Wilsons svært innsiktsgivende bok. «On Human Nature» er et klart kjøp for den som ønsker en lettlest og underholdende innføring i menneskets natur.

Tegn abonnement [2] eller støtt oss på andre måter [3] hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474