Illustrasjonsfoto: Shutterstock/ SvetaZi
annonse

Den norske verdighetskulturen har røtter som kanskje går helt tilbake til Germanias skoger. I over tusen år har nordmenn løst tvister gjennom å forhandle seg frem til enighet, og når dette ikke gikk, ble ansvaret overlatt til mellommenn som bygdeting eller forliksråd. Nå trues den norske verdighetskulturen av massiv import av æreskultur hvor hevn er drivkraften bak og vold løsningen på konflikter.

Ære og verdighet
Ære kan forklares som andres anseelse av deg. Opptatthet av ære er fremtredende i befolkninger som hindrer utvikling av lovstyrte samfunn, herunder politi og domstoler, derav begrepet æreskultur.

I slike samfunn blir ære i seg selv en regulerende faktor som påvirker sosiale, økonomiske og andre sider av ditt liv: jo svakere rettsvesenet er, desto viktigere blir det å sikre seg andres hjelp, noe som igjen avhenger av din anseelse hos andre. Som æreløs blir du raskt rettsløs.

annonse

Verdighet er det mer utfordrende åforklare. Men verdighet kommer innenfra, og kan dermed ikke tas fra deg på samme måte som tildelt ære. Det er nemlig din respons på situasjoner som bestemmer hvor verdig du er.

Historisk tilbakeblikk
For å finne svar på hva som har gjort Skandinavia til et fredelig hjørne av en verden preget av uro og vold, må man blant annet søke til kulturen. 29. september hadde Stig R. Wigestrand et meningsinnlegg som forklarer at verdighetskulturen vokste frem på 1900-tallet som følge av to verdenskriger og en økonomisk krise. Mens analysen er god, må vi nok atskillig lengre bakover i tid for å finne verdighetskulturens opphav.

Allerede på bygdetingene for tusen år siden finner vi dagens folkestyre og rettssamfunn. Folk samlet seg påtinget for å la tvistemål bli avgjort i henhold til loven. Dette lokaldemokratiet bestod gjennom middelalderen og inn i moderne tid, og rundt 1537 ser vi at folk livlig deltok påtinget som saksøkere, dommere og tilskuere for å løse alt fra omstridte tomtegrenser til drap.

Ærekrenkelser ble også løst på tinget. Så sent som på1700-tallet ble folk stadig stevnet for å ha kalt hverandre for tyv, hore og videre. Og på tinget ble ubeviste påstander mortifisert, og ærestapet ble dermed overført til den domfelte. Faktisk gikk Kari og Ola så hyppig til retten at det til slutt ble opprettet forliksråd for å avlaste domstolene. Dette er ikke bare verdighetskultur. Det er høysivilisasjon – midt på den norske landsbygden.

Det moderne europeiske demokratiet stammer hverken fra Roma eller Aten, men mest sannsynlig fra Germanias løvskoger, hvor det spredte seg til Skandinavia og derfra til De britiske øyer. I 1700-tallets opplysningstid ble middelhavsområdet likevel utpekt som demokratiets vugge da kravet om folkestyre skulle gis historisk legitimitet. Dette ser vi blant annet ved at overhusene i land som USA, Belgia og Hamburg heter senat, og i Washington DC har man gått så langt som å døpe kongressbygget Capitol –etter romerske Capitolium.

Utenfor Skandinavia er det stort sett bare Isle of Mans parlament som kalles ting (Tynwald). Grunnen er enkel nok: som historisk forbilde er marmorhvite Parthenon staseligere enn en åpen slette hvor provisorisk oppstilte høystakker dannet tingstedets ytre rammer.

annonse

Ikke nok å ha rett, du må også få rett
Det skal være usagt om nordmenn krangler mindre eller mer enn andre folkeslag. Forskjellen ligger i hvordan konflikter løses. I Norge forsøker vi først å prate med den som problemet gjelder. Det å søke forlik er da også en lovfestet plikt. Hvis dette ikke nytter, går vi videre til mellommenn, for eksempel naboer, borettslagsstyre, konfliktråd, advokat og til nød domstol. Sist, men ikke minst: Når dommen har falt, er konflikten faktisk over. Den eksisterer ikke lenger.

Skikken med å løse tvister gjennom mellommenn står sår otfast i vår kultur at den også finnes i lover og rettspraksis. Blant annet slår domstolene hardt ned på selvtekt, for eksempel felling av naboens plagsomme trær. Selv om loven gir deg rett til å hugge trærne, må du gjøre ting i en viss rekkefølge, herunder skaffe tvangsgrunnlag som viser at en tredjepart har bekreftet din rett.

I æreskulturer er vold gjerne første respons på uenigheter. Da begrenser konflikten seg dessuten ikke til konfliktens parter, men involverer raskt også slekt, venner og landsby. Det hele utarter seg så til en feide som både kan bli bred og langvarig. I de verste tilfellene går konflikter i arv til unger og barnebarn.

Hofstedes kulturdimensjoner
Den nederlandske sosialpsykologen Geert Hofstede har utviklet Hofstedes kulturdimensjonsteori, som går ut påat hvert lands kultur kan måles langs seks dimensjoner, nemlig liten versus stor maktavstand, individualisme vs. kollektivisme, maskulinitet vs. feminitet, toleranse for usikkerhet, kort vs. lang tidshorisont og grådighet vs. moderasjon.

Vi skal se nærmere på det litt misvisende begrepsparet maskulinitet vs. feminitet. Maskulinitet betyr forenklet sagt preferanse for vold, mens feminitet betyr preferanse for samarbeid.

annonse

På nettstedet Hofstede-Insights.com er det mulig å sammenlikne ulike lands kulturprofil. Der ser vi at skandinaviske og flere baltiske land scorer svært lavt på preferanse for vold. Først er Sverige med 5, Norge med 8, Latvia med 9, Island med 10, Nederland med 14 og Danmark med 16. Deretter følger Litauen med 19, Finland med 26 og Estland med 30. I motsatt ende finner vi blant andre Irak med 70, Italia med 70 og Albania med 80, foruten Jamaica med 68, Colombia med 64, Venezuela med 73 og Sør-Afrika med 63.

Det holder å åpne en avis for å skjønne at Hofstede har noe for seg. Nylig kunne vi lese om massedrap i nordlige Nigeria, og i denne sammenhengen uttalte landets president at folk «gripe[r] til vold selv i små konflikter som lett kunne ha vært løst på fredelig vis». Afrika langs ekvator er kjent for sin enestående evne til å eskalere konflikter fra opprinnelig verbale uoverensstemmelser til ekspanderende voldsspiraler. Og blant de utallige nyhetssakene finner vi større hendelser som setter spor i minnet, herunder Farkhunda-saken i Afghanistan og Asia Bibi-saken i Pakistan, som begge viser hvordan konflikter «løses» i disse landene.

Æreløse nordmenn?
Dette betyr selvsagt ikke at nordmenn mangler ære. I språket finner vi ord som ærverdig og uttrykk som «gå på æren løs», og i gamle dager kunne man fradømmes liv, formue og ære. Men nordmenn lar ikke ære være altoppslukende. Vi vurderer også en konflikts alvorsgrad, kostnad versus nytte og ikke minst merrisiko ved opptrapping. Proporsjonal ressursbruk og langsiktig planlegging er nettopp det som har skapt vårt fredssamfunn. Vi bruker små ressurser på små saker og store ressurser på store, ikke gigantiske ressurser på bagateller.

Vel kan det være hardt å svelge stoltheten når du trekker deg unna fornærmelser eller når du taper et søksmål hvor du opplagt har rett. Men samtidig vet du blant annet at ditt barn kan rusle trygt til skolen uten å plaffes ned som hevn for din konflikt. Det er nettopp denne evnen til å tenke helhetlig som kjennetegner nordmenn – og som er fraværende i land hvor mange knapt klarer å tenke frem til neste klokketime.

Vi kan også skjele til språket for å bekrefte verdighetskulturens eksistens. Uttrykk som «ikke la seg vippe av pinnen»og «gå med hevet hode»er muligens uoversettelige til språk som arabisk. Men for nordmenn er det nærmest dagligtale.

Rettslig sammenbrudd
I dag finnes det to hovedtrusler mot den norske verdighetskulturen. Den ene er politiet og forliksrådene. Gjennom politiets konsekvente henleggelse av voldtekter, innbrudd og alvorlige trusler etterlates folk i en de facto rettsløs tilstand, og når politiet unntaksvis åpner etterforskning, blir saken gjerne liggende i årevis, med betydelig strafferabatt som resultat. Dermed tæres den sakte ned: rettstenkningen som nordmenn har brukt århundrer på å bygge opp. Vi kan isteden bevege oss mot tilstander hvor selvtekt blir nødvendig fordi mellommenn som vi forventer skal mediere i en konflikt, ikke gjør det.

Forliksrådene er ikke bedre. Med bydelspolitikere som primær rekrutteringsbase er forliksrådene blitt en arena hvor Justitias blinde fold må vike for domsavsigelser med politiske motiver. En blanding av beslutningsvegring, politisk korrekthet og sympati med forbrytere, men i rettferdighetens navn også et regelverk som binder rådene på hender og føtter, gjør at det ofte er bortkastet å hevde sin rett gjennom forliksrådene.

Innvandring
Den andre trusselen er bred innvandring fra æres- eller stammekulturer, særlig fra voldelige hotspots som Sentral-Asia, Midtøsten og Afrika langs ekvator. Dette er land som preges av lav utvikling, og følgelig har Norge lite å tjene på innvandring derfra. Tvert imot har vi enormt å tape på å importere mennesker som blåser seg opp over den minste ting og som ikke engang besitter basal evne til å løse selv uvesentligheter.

Man bør likevel ikke se seg blind på «Midtøsten» og «afrikanere». Også i vårt hjemlige Europa er det områder som har æreskultur, herunder Balkan og Sør-Italia. Ikke minst på Sicilia, kjent som mafiaens fødested, finner man en ravende opptatthet av ære: Sør-Italias æresrelaterte hevn, som har funnet verdensberømmelse i ordet vendetta, blir en besettelse.

Kompatibilitet
I Oslos gater ser vi allerede hvordan det kan gå minutter fra en såkalt konflikt oppstår til en kortesje med svogere, fettere og øvrige klanmedlemmer kommer til for å assistere. Derfor bør det viktigste siktemålet for norsk innvandringspolitikk være å begrense og helst stanse immigrasjon fra populasjoner som produserer høy voldelighet.

Full innvandringsstans fra samtlige verdens land er hverken mulig eller sunt, for Norge trenger fortsatt tilførsel av gener, kompetanse og kapital. Spørsmålet er fremfor alt hvor dette skal hentes fra: Litauen eller Syria. Sør-Korea eller Somalia.

Norge bør kanskje søke tettere fellesskap med regioner som Øst-Asia og Baltikum. Vel er forskjellene flere mellom Norge og land som Kina og Japan, men vi har også mye til felles, blant annet empirisk demonstrert evne til å drive fungerende og stabile samfunn over lang tid. Og selv om baltere har fått ufortjent rykte for smugling og sort arbeidskraft, er de blant dem som nordmenn deler mest med, blant annet lav voldelighet.

Brunost og bunad
Venstresiden har forsøkt å redusere norske verdier til et spørsmål om brunost og bunad. Og mange ganger blir man svar skyldig, for det er neimen ikke lett å sette ord på de mange tingene som hviler dypt i vår kultur, men som er så selvfølgelige at vi rett og slett ikke tenker over det.

Men neste gang noen spør deg hva norske verdier er, skal du svare: verdighet. Skandinavias verdighetskultur er et unikum i en verden hvor ære – og hevn – synes åvære retningsgivende for nasjoners konfliktløsning.

Kjemp for alt som du har kjært, heter det. Verdighetskulturen er umistelig, for mister vi den, såkommer den neppe tilbake. Og verdighet holdes best ved like gjennom våre handlinger. Ofte må man bare legge striden bak seg. Det er kanskje surt der og da, men på lang sikt får man det bedre enn hvis provokasjoner alltid skal besvares.

Vi tar det med fatning.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.