Illustrasjonsbilde. Kong Harald holder trontale under den høytidelige åpningen av Stortinget. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Kongedømmet står sterkt i befolkningen: i TNS Gallups monarkiundersøkelse i 2016, utført for TV 2, uttrykte tre av fire nordmenn støtte til kongen, og i 2014 var oppslutningen 82 prosent i en måling fra Norstat. Samtidig tar stadig flere unge til orde for republikk. Men hvorfor skal Frankrike i 1789 være forbilde for dagens statsform?

annonse

Misforstått forbilde

Monarki er en anakronisme, mente Adolf Hitler. Udemokratisk, istemte Stalin.

Hittil har antimonarkister stort sett tilhørt totalitære klaner som AKP(m-l). Nå er det likevel endring i gjære ved at også vanlige folk begynner å tvile på kongedømmet i dagens utgave. Særlig blant unge er det flere og flere som ønsker avvikling.

Når man spør antimonarkister om alternativ til arvekongedømme, svarer alle som en republikk, og tenker da på statsformen som ble innført etter Frankrikes revolusjon i 1789.

Jeg er usikker på om blodig protososialisme i et fremmed land bør være forbilde for Norge over 200 år senere. Frankrike har hatt flere enn ti grunnlover – Norge én. Og mens Frankrike har en voldspreget fortid, har Norge sikret indre fred gjennom samarbeid. Hvorfor skal vi se til Frankrike?

Tidligere valgkongedømme

Regnet fra 872 har det norske kongedømmet bestått i 1.146 år, og listen over Norges monarker teller over seksti konger og jarler.

Allerede i tidlig middelalder måtte kongene godkjennes av folket på hvert landskapsting. I 1450 ble det innført valgkongedømme i Norge, og ordningen bestod frem til 1661. På grunnlovsforsamlingen i 1814 ble eneveldet fra 1661 delvis videreført ved at kongemakten forble arvelig, og her ligger grunnen til at vi fortsatt har en trone som går i arv.

Det er med andre ord ikke radikalt å bytte til valgkongedømme. Gjennom store deler av Norges historie har vi hatt kongevalg, så det er ikke snakk om å innføre, men gjeninnføre.

Man kan nærmest si at kongehusets gifte med borgere har beredt grunnen for fremtidig valgkongedømme. Overgangen fra tyske fyrstehus til Lundteigen blir mindre etter nitti år hvor kongehuset utelukkende har valgt borgerlige ektefeller, herunder dagens dronning.

I 2018 er det ikke lenger utenkelig med en konge valgt av og blant folket. Det var det i 1968. Derfor er valgkongedømme det neste naturlige skrittet i monarkiets evolusjon.

Kongevalg i praksis

Kongen bør velges for ti år av gangen uten mulighet for gjenvalg. Dette er lenge nok til å sikre kontinuitet utover hverdagens partipolitikk og skiftende parlamentariske sammensetninger, men samtidig kort nok tid at ingen familie utvikler eierskap til tronen.

Men kongens kone og barn bør ikke være dronning, prins og prinsesse. Vi kan med fordel også sløyfe tiltaleformer som «Hans Majestet», ordenstall som VII og navnetillegg som «av Norge». Med andre ord blir Per Olaf Lundteigen bare kong Per Lundteigen, ikke Per I av Norge. Dette er monarki med en vri.

Avviklingen av Frankrikes monarki i 1792, Østerrike–Ungarns i 1918, Romanias i 1947, Gambias i 1970 og Irans i 1979 hadde tidsbestemte og stedlige forutsetninger, nemlig klientelisme, verdenskrig, kommunisme, dekolonisering og islamisme.

Når vi skal utvikle kongedømmet, må vi på samme måte gjøre det ut fra våre forutsetninger i dag – ikke Frankrikes i 1789.

Det innebærer stort ansvar å skulle slå strek over tusen år med kongedømme, for det som det har tatt lang tid å bygge, kan lett rives ned – ofte uopprettelig. Derfor er føre var den beste tilnærmingen. Valgmonarki gir i praksis det samme som valgrepublikk, samtidig som vi bevarer Norges egenart. Da er valget enkelt. Kongevalg.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.