Illustrasjonsbilde. (AP Photo/Wong Maye-E)
annonse
annonse

Steven Pinkers berømte bok «The Blank Slate» kan ikke oppfattes som noe annet enn et generaloppgjør med flere tiårs politisk korrekthet i akademia, media og politikk. I veldig kompakt format, nemlig en 509 sider lang paperback hvor skriftstørrelse og linjeavstand er redusert til et minimum, går Pinker i rette med det som han kaller vår tids fornektelse av menneskenaturen, blant annet venstresidens behandling av elever som blanke ark og myten om at voldtekt ikke er sex. «The Blank Slate» er intet mindre enn en politisk kampbok for alt right. Men den byr også på overraskelser, blant annet vitenskapelig støtte til feminisme.

Født slik eller blitt slik
«The Blank Slate» er navnet på Steven Pinkers bestselger fra 2002, og kan på norsk oversettes til «ubeskrevet blad» eller «tabula rasa». Navnet viser til doktrinen som siden annen verdenskrig er vært fremherskende i samfunnsfagene: at mennesker angivelig er født som blanke ark og at alle senere forskjeller mellom oss er kulturelle påtegninger.

Boken innledes med et idéhistorisk resymé om hvordan religion og senere vitenskap har forholdt seg til menneskesinnet. Helt siden jødisk og tidlig kristen tid har vi forstått vårt sinn som en immateriell størrelse som tar opphold i kroppen, liksom i en bolig, men uten å være del av denne. Men skillet mellom sinn og kropp fantes også hos opplysningstidens tenkere. Kroppen er delelig, mens sinnet aldri kan deles, resonnerte René Descartes, og bidro dermed til å sementere hvordan påfølgende århundrer forstod mennesket.

annonse

Deretter fulgte 1900-tallet, som skulle bli kollektivismens store århundre. Psykologi-, historie- og samfunnsfag ble rensket for alt som kunne støtte individuelle forskjeller. Innen psykologi ble det ikke stuerent å mene at spedbarn hadde slikt som evner eller talent. Gi meg et dusin friske, velskapte barn, og jeg kan plukke et tilfeldig av dem og gjøre det til advokat, lege, hva som helst, sa John B. Watson, en nestor i datidens psykologifag.

Watsons syn fikk snart oppslutning i hele kostebinderiet som arbeidet med barn, herunder lærere, sosionomer og som sagt psykologer, og denne ideologisk baserte fornektelsen av menneskets natur skulle like snart få følger. Konsekvensene strekker seg fra de alvorlige, blant annet A4-undervisning som i sin blinde tro på mennesket som blankt ark hverken har gitt skolesinker eller genier tilstrekkelig opplæring, til de mer banale, som når Ida (12) dummer seg loddrett ut på Idol fordi foreldre, skole og øvrig samfunn har fortalt henne at hun kan bli musiker, advokat, lege, hva som helst.

Venstresidens fire frykter
En av bokens seks deler vier Steven Pinker til det som venstresiden aller mest frykter ved menneskets natur, nemlig ulikhet, imperfektibilitet (at noe aldri kan gjøres perfekt), determinisme (at noe er naturbestemt) og nihilisme (at noe ikke godtas som gyldig for alle). Hvis menneskets natur er konstant, herunder med iboende forskjeller fra individ til individ, vil alle sosiale reformer og alle forsøk på progresjon være virkningsløse, uansett hvor mange milliarder som spyttes inn.

Med dette bakteppet kan vi bedre forstå hvorfor den politiske venstresiden har bygget opp et system med fake science (akademia) og fake news (media): var naturvitenskapen ikke forenlig med sosialismen, så måtte det skapes en alternativ vitenskap som støttet sosialismen.

annonse

Lenin, Mao og Røde Khmer hadde alle stor sans for «blankt ark»-teorien. ‒ Arbeiderklassene er for Lenin det samme som metall er for en metallurg, skrev Lenin-disippel Maksim Gorkij. ‒ Et blankt ark har ingen flekker, så de nyeste og vakreste ordene kan skrives på det, de nyeste og vakreste bildene kan males på det, sa Mao på sitt orientalske vis. Med slike føringer fra sosialismens høyeste autoriteter kunne marxist-leninister og maoister i Norge neppe gjøre annet enn å bøye seg.

Med troen på at mennesket er et blankt ark som enhver kan forsyne med skrift, tegning og farge, er det ikke rart at venstresiden straks satte seg fore å ta kontroll over alle deler av samfunnet: fra barneoppdragelse og skolevesen til klær, ernæring og kjønnsliv. Sosialister inntok media og akademia, og plasserte også sine personer i ledende stillinger i næringsliv, idrett og private stiftelser samt politi og domstoler. «Fra vugge til grav» ble plutselig mer enn politisk retorikk, men en hard politisk realitet hvor staten indoktrinerte deg fra første dag i barnehagen.

Men det som Pinker treffende kaller «the modern denial of human nature» ‒ vår tids fornektelse av menneskets natur ‒ skyldes ikke nødvendigvis bare ond vilje, åpner Pinker for. For å forstå hvorfor antinaturalismen fikk så stor medstrøm etter 1945 holder det ikke å se på venstresidens politiske oppsving som annen verdenskrigs moralske vinnere, men også den uhyggelig lange rekken av eugenikk, lobotomi, sterilisering, diskriminering, slaveri, kolonisering og holocaust som pågikk fra 1800-tallet til etterkrigsårene og som nettopp ble legitimert med påståtte biologiske forskjeller. Fortrengelsen av menneskelige naturlige ulikheter var kanskje ikke bare en påkrevd reaksjon mot vanviddet, men kan også ha blitt funnet nødvendig for å oppnå slikt som kvinners seksuelle frigjøring og opphør av rase- og etnisk diskriminering.

Voldtekter og parteringsdrap
I bokens femte del kommer vi endelig til det som Steven Pinker kaller hot buttons: ømtålige og tidvis kontroversielle temaer som normale personer helst unngår å snakke om. Det kan nevnes voldtekt, det kan nevnes partering av kvinner og seksuelt barneslaveri. Man skal ikke være bevandret i menneskets historie for å vite at arten så vel kan være ond som rent sadistisk.

Europeisk histories mange torturinstrumenter, blant annet garrote, lister Pinker opp som eksempler. Og i forhistorisk tid fikk hele byer i Mesopotamia huden flådd og ribbenene trukket ut, mens hele stammer i Sørvest-Amerika bokstavelig talt ble hakket til kjøttdeig. De aller fleste av oss føler sterkt ubehag ved å skulle partere et annet menneske, og de fleste vil gå gjennom livet uten å voldta noen, for grunnleggende er vi jo gode. Eller?

annonse

Folks vanlige oppfatning er at mennesker et født gode og eventuelt utvikler seg til å bli onde. Pinker fører en viss argumentasjon for at det kanskje er motsatt. Allerede som småbarn dytter, biter og sparker vi hverandre. Først deretter lærer vi å løse uoverensstemmelser verbalt og med gestikulasjon, men fremdeles er ungdom ‒ særlig menn fra 15 til 30 år ‒ betydelig voldeligere enn voksne. For Pinker er det opplagt at vi blir mindre ondemed alderen. Spørsmålet er derfor ikke hvordan barn lærer aggresjon, men hvordan de vennes av med det, slår Pinker fast.

Over tretten sider går Pinker nærmere inn på voldtekt blant mennesker og andre dyr: voldtekts natur, årsaker til voldtekt og ulike faglige syn på voldtekt. Dette skal vi ikke utbrodere her. Det interessante er Pinkers oppgjør med dagens rådende «voldtekt er ikke sex»-doktrine. For den politiske venstresiden er voldtekt «maktmisbruk og vold [for å] ydmyke, bringe skam på, gjøre flaut, nedverdige og skremme offeret», som formulert i FNs menneskerettigheter. For feminister kan sex bare være en likestilt og gjensidig ønsket handling, og når voldtekt skjer, må det skyldes tillærte holdninger fra patriarkatet.

Tiltvunget sex kan både være vold og undertrykkelse, er Pinker påpasselig med å presisere. Men det er fortsatt sex. For det første ‒ mener Pinker ‒ er menn jegere. Et villig bytte er ikke et bytte: en mann vil helst ligge med kvinner som ikke vil ligge med ham. Menn nøler ikke med å ta i bruk alt fra smiger og obskøne tilrop til løgn og betaling for å sikre sine basisbehov. Noen ganger går de så langt som nedpsyking, intimidering og fysisk makt.

Pinker argumenterer også mot feministteorien om at voldtekt er menns våpen for å holde kvinner nede i samfunnet. For det første handler voldtektsmenn nesten alltid i skjul. Dette tyder ikke på samarbeid med andre menn. Videre er voldtekt forbudt i samtlige verdens kulturer, poengterer Pinker. Sist, men ikke minst har menn mødre, søstre, koner og døtre som de er glad i ‒ og som de liker mye mer enn menn. Derfor kan det ikke finnes noen mannlig sammensvergelse, konkluderer Pinker.

annonse

På dette feltet har Pinkers argumentasjon svakheter. Riktig nok er voldtekt ingen konspirasjon mellom verdens milliarder av menn eller for den saks skyld de 2,5 millionene i Norge. Pinker tar likevel ikke i betraktning at voldtekt i flere deler av verden ‒ Midtøsten står i en særstilling ‒ brukes som avstraffelse av ulydige hustruer, døtre og bygdejenter. I land som Pakistan kjenner vi gruppevoldtekter vedtatt av landsbyrådet for å bringe skam påkvinnens familie, og fra Afrika til Sørøst-Asia finnes voldtekt som våpen i tidligere krigføring.

Les også: Den norske verdighetskulturen trues av massiv import av æreskultur hvor hevn er drivkraften bak og vold løsningen på konflikter

Pinker lykkes likevel med å sannsynliggjøre at sex er primærmotivet for menn som voldtar. ‒ Jeg tror «voldtekt er ikke sex»-doktrinen vil gå inn i historien som et eksempel på ekstraordinært folkelig bedrag og massenes galskap, avslutter han.

Politisk kampbok
Enten det gjelder psykopati, voldtekt, aggresjon og feminisme eller kunst, språk og barns intellekt, vil «The Blank Slate» mest sannsynlig by på et svar. Det blir kanskje for drøyt å utrope boken til alt rights svar på Maos lille røde. Men «The Blank Slate» er uten tvil ment som en politisk kampbok for alle som er lei av venstresidens fake science og som trenger fakta og argumenter til å imøtegå denne.

Boken passer ikke for alle. I valget mellom en påkostet bok med god lesbarhet og en paperback hvor både skriftstørrelse og linjeavstand er ultrakomprimert, har forlaget gått for det siste: målet er åpenbart å spre en bok i enorme kvanta, altså en typisk kampbok som ikke skal stå i bokhyllen, men som er liten nok til fraktes i en sekk og billig nok til å noteres i. Dessuten er språket stedvis tungt å lese, for i motsetning til bøker som Edward O. Wilsons «On Human Nature»og «The Evolution of Beauty» av Richard O. Prum er «The Blank Slate» ingen populærlitteratur med lett og underholdende språkføring, men dønn seriøs vitenskap.

Dette er ikke boken som leses fra perm til perm på en kveld, men heller en som hentes frem når du og en PK-er ryker i tottene på hverandre på Disqus, det vil si regelmessig. I alle tilfeller møter «The Blank Slate» alt rights behov for vitenskapelig grunn under føttene. Det kan saktens trenges når talsmenn for fake science anklager deg for å være kunnskapsløs, deplorable og det som er verre.

År: 2002

Tittel:The Blank Slate ‒ The Modern Denial of Human Nature
Forfatter:Steven Pinker
Forlag:Penguin Books
Språk:engelsk
Sider:509

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon