Flodhester i sitt habitat. Pixabay. Foto: werner22brigitte
annonse
annonse

Hvilken relevans kan flodhester ha for norsk distriktspolitikk? Er det sant at barnløse homofile får barn? Og hvorfor har over- og underklassen nesten identisk genmateriale til tross for tusen års segregasjon? Fri deg fra marxistisk samfunnsforståelse, og bli med inn i sosiobiologiens forunderlige verden.

Hva er sosiobiologi?
Sosiobiologi er en forholdsvis ung vitenskap som vokste frem i 1950- og 1960-årene. Den kan sies å ha oppstått i samspillet mellom vitenskapsmenn som forsket på sosiale insekter. Etterhvert innså forskerne nemlig at atferd hos insekter som maur, veps og termitter slett ikke var så ulik mennesker og menneskesamfunn.

Dermed begynte nevnte entomologer å se nærmere på biologiske mekanismer bak menneskesamfunn. Dette fant sted samtidig som våre gener stadig ble mer kartlagt og mer forstått. Og det gikk som det måtte gå: studiet av sosialitet og samfunn blandet seg med studiet av biologi. Dette er i grunn essensen i sosiobiologi.

annonse

Forarbeidet til sosiobiologi som egen vitenskapsgren kulminerte i 1975 med Edward O. Wilsons bok «Sociobiology – The New Synthesis».

Vi kan skjønne at sosiobiologi ikke ble vel mottatt av sosialismen, 1900–tallets dominerende religion. Bokens rent zoologiske del på 550 sider høstet lovord, for det var uomstridt at maur og elefanter handler ut fra naturinstinkter. Verre gikk det med de tretti sidene hvor Wilson søkte å forklare menneskelig atferd på samme måte.

– Det antente den mest opprørte akademiske kontroversen i syttiårene, mimrer Wilson i tilbakeblikk, og forklarer hvordan en liten, men høylydt skare «marxistiske intellektuelle» i media og akademia fordømte boken.
– De mislikte ideen, for å si det mildt, om at menneskets natur kunne ha noen som helst genetisk basis. De forfektet et motsatt syn om menneskets […] hjerne som et blankt ark, skriver Wilson videre.

Wilson har en imponerende akademisk produksjon bak seg, herunder bestselgere som «On Human Nature», «Genes, Mind, and Culture» og «The Ants». To har vunnet Pulitzer. Wilson regnes som sosiobiologiens far, en disiplin som han ikke var alene om å unnfange, men som i grunn fikk sin akademiske nedkomst med utgivelsen av «Sociobiology», og som Wilson vesentlig har bidratt til å popularisere.

annonse

Jeg skal nå dele og drøfte utdrag fra 2000-utgaven av «Sociobiology», og begynner med aggresjon før jeg går videre til homofil altruisme og skjønnhet som kapital.

Aggresjon øker med folketetthet
Tidligere trodde zoologer at en hel art kunne forstås ved å observere et utvalg eksemplarer av arten: i miljøet var det en yndet sport å generalisere enkeltfunn. For eksempel skulle atferden til en flokk marekatter i Kenya kunne gjelde marekatter alle steder.

Men så oppdaget de at en marekattflokk i Uganda oppførte seg stikk motsatt av den i Kenya. Mens de kenyanske hadde klare sosiale hierarkier som baserte seg på aggresjon, var det nesten ikke så mye som en slåsskamp å se i den andre. Genetisk var det ingen forskjell mellom flokkene, så ulikhetene i atferd kunne ikke forklares slik.

Det er dette Edward O. Wilson kaller behavioral scaling eller atferdsskalering. Innenfor en og samme art kan det nemlig finnes store variasjoner i atferd. Atferdsskalering kan forklares som en arts atferdsrom på en skala hvor 0 og 10 representerer ekstremitetene av en egenskap, for eksempel «minimalt aggressiv» og «maksimalt aggressiv», og plassering på nevnt skala reguleres av livssyklus, miljø og folketetthet.

For å eksemplifisere hvordan atferdsskalering fungerer, forklarer Wilson at det nesten ikke finnes aggresjon når folketettheten er lav. Ved middels tetthet øker aggresjonen derimot ved at flokken blir mer skeptisk til innvandrere, mens den ved høy tetthet manifesterer seg som voldelig territorialbeskyttelse. Ved ekstremt høy tetthet blir aggresjonen så overveldende at samfunnet bryter sammen i «sosial patologi», blant annet kannibalisme, for å få utløp for all overskuddsaggresjon.

annonse

Selv om Wilsons eksempel er satt på spissen når det gjelder mennesker, finnes det dyrearter som rett og slett blir rasende av trangboddhet. Vi kan her se på flodhestene ved Edvardsjøen mellom Uganda og Zaïre. Da hver hest fikk mindre enn fem meter elvekant til rådighet, økte konfliktnivået, med påfølgende biting og kjefting. Tilsvarende hersket det fordragelighet i flokken når alle hadde nok plass å boltre seg på.

Dette er i praksis støtte til Senterpartiets distriktspolitikk: for å redusere konflikter i et samfunn, se blant annet hen til gule vester i Frankrike, må man rett og slett få folk til å bo mer spredt. Og globalt kan nordmenn bidra til lavere konfliktnivå ved å avlaste overbefolkede land i Midtøsten og Afrika.

De gule vestene foran Triumfbuen i Paris. (AP Photo/Thibault Camus)

Selv om det neppe kan settes likhetstegn mellom en hissigpropp som flodhesten og oss selv som opprinnelig bladtyggende primater, har vi også atferdsskalering. Blant annet blir vi mer nervøse eller stresset i store folkemengder, særlig hvis det også er bevegelse. Med andre ord har menneskelig atferd også en genetisk determinert fleksibilitet som reguleres av livssyklus, miljø og folketetthet.

Grunnen til atferdsskalering er enkel nok. Vårt habitat kan endre seg raskere enn genene tilpasser seg samme endringer. For eksempel trenger vi ikke like mye aggresjon i fredstid som når vi angripes av fremmede styrker. Atferdsskalering er derfor genenes måte å sikre fleksibilitet på. Hvis genene så å si låste oss til én bestemt grad av en egenskap, ville de gjøre oss lite tilpassingsdyktige overfor miljøendringer og dermed sårbare.

Homofili som fertilitetsindikator?
Genetisk er det lett å forklare hvorfor foreldre favoriserer sine barn med ressurser, siden et individs tilpasningsdyktighet (eng: fitness) måles i antallet overlevende avkom. Men hvorfor ses det i mange dyrearter at et individ dessuten favoriserer slektninger i sidelinjer, for eksempel nieser og tremenninger?

La oss si at du er en barnløs mann på seksti. Hvilken interesse skulle du ha i å skjenke din formue til din onkels barnebarn istedenfor å leve i sus og dus på Solkysten? Skal du liksom vansmekte i en vinterkald leilighet på Sinsen, ofre lange drinker og sene middager ved Pattayas strender, for snørrunger som du knapt har sett?

Svaret på slik onkelaltruisme kan finnes hos Charles Darwin, mener Edward O. Wilson. Det bød Darwin atskillig hodebry at visse maurarter produserer delvis infertile barnekull, det vil si at noen barn blir fertile, mens andre utgjør en slags steril arbeiderkaste hvis eneste formål er å bistå de førstnevnte. Slike sterile maur skulle nemlig ikke kunne videreføre genene som skaper sterilitet, mente Darwin, som dermed fryktet at evolusjonsteorien måtte forkastes.

Darwins redning ble å foreslå at naturlig utvalg ikke skjer på individ-, men på familienivå (eng: kin). Hos mennesker observerer vi en form for infertilitet i homoseksualitet. I likhet med sterile maur får homoseksuelle vanligvis intet avkom. Like fullt har homoseksualitet svanset langs oss gjennom titusenvis av år, og lever fortsatt i beste, rosastruttende velgående.

annonse

Som Wilson foreslo i sin bok «On Human Nature», som ble utgitt tre år etter «Sociobiology», kan spredningen av «homogener» ha skutt fart da vi levde som jegere og sankere, for dermed fikk homofile menns heterofile brødre og søstre frigjort mer tid til jakt og oppdragelse.

Homoseksuelle gir økonomiske, praktiske og andre slags bidrag til sine heteroseksuelle søskens avkom, ofte langt inn i disses voksenalder. Ofte etterlater de seg også arv, som delvis består av opptjent kapital fra et langt arbeidsliv. Barn som har homoseksuelle onkler, vil dermed motta forsørgelse og til slutt arv som om de hadde 1,5 foreldrepar, mens andre som regel må nøye seg med 1 foreldrepar.

Familier som har større forekomst av homoseksualitet, kan over lang tid dermed forventes å ha høyere reproduktiv suksess enn familier som nesten bare produserer heteroseksuelle barn. Det påstås i alminnelighet at svært fruktbare kvinner føder flere homoseksuelle barn enn kvinner som har middels til lav fertilitet. Dette er ingen urimelig hypotese. Og kan det være at lavfertile familier i snitt er mer homonegative enn høyfertile, siden høyfertile familier har et ikke ubetydelig fortrinn i den reproduktive konkurransen? Det er spennende spørsmål som fortjener refleksjon.

For å forstå hvordan sterile maur og homoseksuelle fører sine gener videre, må vi skjele til såkalt coefficient of relationship (r). For et sterilt individ og dets bror er r = 1/2, det vil si at (minst) femti prosent av genmaterialet er identisk. For fjernere slektskap er koeffisienten mindre, men likevel stor nok til å gi genetisk uttelling, for eksempel r = 1/8 for et sterilt individ og dets fetter.

Det sterile individet kan blant annet avstå mat til sin bror, vente med ekteskap til broren har giftet seg eller ofre livet ved å gå imellom ham og en dødelig trussel, skriver Wilson. Likevel overlever minst femti prosent av det sterile individets gener, som føres videre gjennom broren. Vi kan si at brorens barn rent genetisk delvis er det sterile individets barn – eller rettere sagt «kvartbarn».

Skjønnhet er også kapital
Siden jeg hittil har drøftet aggresjon og homoseksualitet, vil jeg holde meg til et nærliggende tema, nemlig sosiale klasser. Gjennom menneskehetens kjente historie har vi alltid hatt ulikheter, blant annet ledere og følgere i nomadiske samfunn, herskerelite og ufri arbeidskraft i sosialistiske samfunn, herunder tributt- og føydalistiske samfunn, og over- og underklasse i kapitalistiske samfunn.

Slike ulikheter i samfunnet forklares ofte med biologi, det vil si at genetisk disposisjon gjør en person mer forutbestemt til å innta visse roller og funksjoner i samfunnet eller havne i en bestemt klasse. Historisk har underklassen og overklassen levd atskilt, ikke bare i åndelig forstand, men også fysisk i form av juridiske privilegier og ghettoer – slavelenker, høye bymurer og slott med vollgrav. Dermed skulle underklassen og overklassen over kjempelang tid utvikle anskuelig genetisk divergens.

Men teorien stemmer ikke overens med realiteten. Her viser Edward O. Wilson til Indias kastesystem, som har bestått i to tusen år. Selv om to tusen års sosial segregasjon skulle tilsi genetiske variasjoner mellom lav-, mellom- og høykaster, er dette ikke tilfellet, skriver Wilson. Tvert imot er anatomiske og fysiologiske forskjeller mellom kaster knapt sporbare. Selv blodtypen er den samme. Dette svekker teorien om at underklassen og overklassen over tid divergerer genetisk. Hva i all verden kan det skyldes at to ytterpunkter i samfunnet fortsatt har identisk genmaterial etter to tusen års segregasjon?

Kvinner kan være en viktig delforklaring her. De har nemlig en uavlatelig vane med å gifte seg oppover i samfunnet. Det finnes utallige tilfeller hvor alt fra prostituerte og modeller til renholdere er blitt rike menns koner: så sent som i november ble en russisk missedronning dronning av Malaysia, og eksmodellen med det lite tiltalende slektsnavnet Gorbatenko (bokstavelig talt «etterkommer av en pukkelrygg») blir dermed genetisk stammor til fremtidens elite i Sørøstasia.

Jeg tror visuelt dekorative kvinner fra underklassen er en undervurdert faktor i såkalt genetisk flow i befolkninger. I teorien burde tusen års sosioøkonomisk segregasjon også gi genetisk segregasjon, slik at sosiale klasser utvikler distinkte mentale egenskaper og fysiske trekk og til slutt så å si blir egne etnisiteter.

Men ved å spesialisere seg på produksjon av «veldreide berter» sørger underklassen for genetisk utjevning mellom sosiale klasser. Kall det gjerne markedstilpassing: Siden underklassen ikke kan vinne den økonomiske, intellektuelle eller øvrige konkurransen med andre sosiale klasser, tilpasser de seg ved å øke produksjonen på områder hvor de kan oppnå et konkurransefortrinn, nemlig i konkurransen om å være mest fysisk tiltrekkende.

Dette gjelder ikke utelukkende pene kvinner, men i mindre utstrekning også muskuløse og ungdommelig utseende menn. I vårt naboland England er det mang en hertuginne som har hoppet på stallgutten mens den langt eldre ektemannen var bortreist, og rykter skal ha det til at flere av dagens høyadelsslekter nedstammer fra tidligere tjenestefolk. Som sagt mangler underklassens menn de fleste former for attraktivitet, men siden de så intenst dyrker konkurransefortrinnet som de har i «sexiness», lykkes de med å inseminere kvinner fra andre sosiale klasser.

Ofte gjøres det narr av pene kvinner som ikke eier annet enn sin skjønnhet og som tidvis tar tigangeren når de gifter seg oppover i samfunnet. – Hun ble gift på grunn av utseendet, sies det nedlatende. Men slik hån blottstiller fremfor alt ufullstendig økonomisk forståelse.

Skjønnhet er nemlig kapital som er opparbeidet gjennom flere generasjoner av en familie og som i likhet med økonomisk kapital, kulturell kapital med mer er fullt gangbar i menneskelige samfunn, herunder som byttemiddel i interpersonale relasjoner. Skjønnhet er kapital, og ikke bare det: skjønnhet er kapital som menn er særlig opptatt av å bytte til seg, noen er villige til å gi kvinnen tosifrede prosenter av sin årlige inntekt for å sikre seg skjønnhetskapital tilbake. En kvinne som er rik på skjønnhetskapital, styrker derfor sin forhandlingsposisjon i møte med en mann som er rik på økonomisk kapital. Dette forstår vi bedre hvis vi forsøker å kvantifisere markedsverdien av kvinnens skjønnhetskapital i norske kroner. Vi må skjønne at noen kvinner er «millionærer» i skjønnhetskapital, mens andre lever «under fattigdomsgrensen».

Viten og uviten
«Sociobiology» er boken som du aldri vil finne i pensumslitteraturen ved NTNU – Institutt for sosialt arbeid. Er du lei av 68-ernes kulturmarxistiske modeller for å forklare menneskelig atferd? Ønsker du å lære deg å tenke samfunn på nytt? Og er du kanskje også nysgjerrig på hvordan elefanter organiserer seg? Da kan «Sociobiology» være boken for deg.

Boken handler for det meste om ikke–menneskelige vertebrater samt insekter og planter. Likevel er det flere sosiale strukturer og mekanismer som lar seg overføre fra andre arter til mennesker. For deg som ønsker å fri deg fra kulturmarxistisk samfunnsforståelse som du lærte på skolen og som media fortsatt påvirker deg med, for deg som ønsker å ta fatt på den lange prosessen med å korrigere flere tiårs indoktrinering med venstresidens fake science, er «Sociobiology» et mulig hjelpemiddel.

Før du anskaffer boken, bør du vite at du stedvis ikke vil begripe halvparten av stoffet, i alle fall ikke uten store anstengelser. Dette er vitenskapslitteratur på doktorgradsnivå. Etter mitt syn er vanskeligheten ikke et argument mot boken, for et til tider teknisk språk veies nemlig opp av bokens tematiske bredde. Jeg lar innholdsfortegnelsen tale for seg selv:

Multiplier effect. Phylogenetic inertia. Assortative and disassortative mating. Reproductive value. r and K selection. Nongenetic transmission of maternal experience. Hormons and behavior. Aggression and competition. Advantages of being dominant. Compensations of being subordinate. Origins of polygamy. Xenobiosis. Slavery in ants. Bonding, sex, and division of labor. Role playing and polyethism. Territoriality and tribalism. Og så videre.

Med andre ord pirres leselysten fra første side. Hvis du likevel frykter at «Sociobiology» blir for avansert, kan du starte med mer lettleste «On Human Nature» av samme forfatter, som jeg tidligere har gitt god omtale. Og hvis «On Human Nature» (2004-utgaven) både er forståelig og gir mersmak, kan du prøve deg på Wilsons banebrytende verk fra 1975.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon