- Resett - https://resett.no -

Salafi-jihadismen sprer seg stadig

De bestialske drapene på norske Maren Ueland og danske Louisa Vesterager Jespersen har blitt møtt med avsky over hele den vestlige verden. Det er nå ingen tvil om at drapene må ansees som terrorhandlinger. Drapsmennene sverget troskap til Islamsk stat (IS) og rettferdiggjorde sine grufulle handlinger ved å referere til drapene som hevn for den USA-støttede beleiringen av den siste IS-kontrollerte byen i Syria – Haijn.

Flere kilder sier nå at gjerningsmennene bekjenner seg til salafismen [1] – en litterærtro og svært intolerant tolkning av islam. Den moderne salafismen oppstod i Egypt på slutten av 19. hundretallet som en motreaksjon mot europeiske kolonialisme og spredningen av vestlige verdier i det egyptiske samfunnet. Med røtter i Saudi-Arabia på 1700-tallet, er salafismens filosofiske grunnpilar religiøs puritanisme, anti-pluralisme og et brennende ønske om å leve som profeten Mohammed gjorde under sin levetid på 600-tallet.

Selv om salafister er fiendtlig innstilt til andre religioner og svært intolerante ovenfor alternative tolkninger av islam, er ikke nødvendigvis alle som anseer seg selv som salafister voldelig jihadister. I faglitteraturen deles salafistene som oftest opp i tre grupper: «Purister», «aktivister» og «jihadister». Mens «puristene» holder seg helt unna politikken, ønsker «aktivistene» å engasjere seg i den for å forme storsamfunnet i en mer salafistisk retning – med det ultimate målet om å gjenopprette det islamske kalifatet.

annonse

Det er spesielt «jihadistene» som sverger til væpnet kamp, vold og terrorhandlinger for oppnå sine politiske mål om å opprette en islamsk stat. Jihadismens internasjonale popularitet fikk en voldsom oppsving og en ble verdensomspennende ideologi som følge av afghansk mujahedins seier over Sovjetunionen i 1989, og returen til flere fremmekrigere til deres hjemland i etterkant av krigen.

Siden den gang, har jihadismen sakte men sikkert infisert flere og flere regioner, og gradvis gjort verden mer og mer utrygg for ikke-muslimer som ferdes i land hvor ideologien har fått fotfeste. Angrepene i Marokko, som i det store og det hele ansees som et trygt land, stiller seg i rekken av nylige terrorhendelser i land som historisk sett har sett lite salafi-jihadisk terror. Trenden er klar – ideologien får mer oppslutning og sprer seg stadig.

Wahhabi-bevegelsen i Saudi-Arabia

«Salafisme» har sine røtter i wahhabi-bevegelsen [2], oppkalt etter den teologiske retningens filosofiske «gudfar» Muhammad ibn Abd al-Wahhab – en muslimsk predikant som levde på 1700-tallet i det som i dag er kjent som Saudi-Arabia. Wahhabisme er ansett som en nedsettende betegnelse for salafisme blant trosretningens følgere, men ordene betyr i prinsippet det samme.

annonse

Al-Wahhab var en viktig person i opprettelsen av den saudiarabiske statsdannelsen – som i all hovedsak ble etablert for å beskytte og spre islam. Han inngikk en pakt med al-Saud familien i 1744 om å gi dem teologisk legitimitet i bytte mot at al-Saud trykket wahhabismen/salafismen til sitt bryst som den offisielle religionen i områdene kontrollert av familien. Salafisme har således alltid vært Saudi-Arabias «statsreligion».

Al-Wahhab prekte for en ultra-konservativ, anti-pluralistisk og puritansk utgave av islam, og gikk til orde for en utrenskning av flere av datidens utbredte sunnimuslimske tradisjoner – som religiøs dyrkelse av gravsteder og helligdommer til helgener. Al-Wahhab anså slike aktiviteter som avgudsdyrkelse og «urene» innovasjoner innen islam. I takt med at den saudiarabiske statsdannelsen ekspanderte på den arabiske halvøy, fulgte wahhabismen med. Dette førte en storstilt destruksjon av «urene» muslimske religiøse monumenter og helligdommer, som på det tidspunktet var vanlige syn over hele den muslimske verden. Ikke-religiøse kulturmonumenter ble også ødelagt for å rense vekk spor av tidligere sivilisasjoner slik at man kunne «begynne på nytt».

Da al-Sauds styrker tok over den hellige byen Mekka fra osmannerne i 1802, begynte for eksempel en storstilt destruering av flere religiøse symboler og monumenter knyttet til profeten Mohammeds liv da de ble ansett som avgudsdyrkelser. Osmanske kulturelle monumenter fikk også smake slegga til fanatikerne. Flere kommentatorer har sammenlignet denne praksisen med Islamsk stats (IS) nylige destruksjoner av religiøse- og kulturmonumenter i Syria og Irak, samt Talibans ramponeringer i Afghanistan.

Internasjonal spredning av salafismen

I moderne tid, har saudiarabiske myndigheter lenge jobbet med å eksportere salafismen til muslimer i resten av verden. Spesielt etter oljekrisen i 1973 – da oljeprisen gikk gjennom taket – fikk det autoritære kongeriket frigjort mye finansielle ressurser for å propagere tolkningen verden rundt. Salafistiske ultrakonservative islamske verdier – men ikke nødvendigvis jihadistiske – ble undervist på flere religiøse islamske utdanningsinstitusjoner verden rundt – støttet av en nær endeløs tilstrømming av saudiarabiske petrodollar.

annonse

En organisert saudiarabisk innsats for å spre salafistiske verdier har derfor vært en viktig faktor i at trosretningen har kunnet vokse seg såpass stor på verdensbasis. Tradisjonelle saudiarabiske lærerbøker [3] har blitt brukt flittig av flere salafistiske læringsinstitusjoner verden rundt. Undervisningsmaterialet brukt i disse skolene er svært kontroversielt og vitner om en enorm intoleranse – ikke bare mot andre religioner og trosretninger, men også for alle skikker og tradisjoner som er uislamske.

Det oppfordres blant annet til «kjempe mot og drepe jøder», samt å «destruere, brenne eller ødelegge bastionene [landene] til de vantro.» De saudiarabiske lærerbøkene har blitt tatt i bruk av diverse salafistisk-orienterte jihadistgrupper verden rundt. IS brukte dem for eksempel på skolene som terrorgruppen kontrollerte under sin storhetsperiode i Syria og Irak mellom 2015-2017, et faktum som har vært svært pinlig for saudiarabiske myndigheter.

Normalisering og internasjonalisering av salafi-jihadisme gjennom den afghansk-sovjetiske krigen

Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979 ble en skjebnesvanger hendelse for utviklingen og den globale spredningen av den jihadistiske utgaven av salafismen. Under datidens logikk i geopolitikken skulle alt gjøres for å bekjempe sovjetisk ekspansjon og innflytelse, så enorme ressurser ble satt inn for å styrke afghansk mujahedins motstandskamp mot Moskva.

Ved siden av omfattende CIA-ledede treningsprogrammer, ble enorme summer av saudiarabiske penger, samt store mengder med amerikansk militært hardware overført til «frihetskjemperne» for å ta opp kampen mot kommunistene. Muslimer fra verden rundt reiste til landet for å bidra i kampen mot «de vantro».

Den afghansk-sovjetiske krigen kan således på mange måter ansees som en enorm «treningsleir» for den globale jihadistbevegelsen, og er derfor en viktig faktor i utviklingen og spredningen av internasjonal islamistisk terrorisme. Afghansk mujahedin og andre jihadistiske fremmedkrigere fikk uunnværlig erfaring i geriljakrigføring og andre asymmetriske krigsmetoder – som senere har blitt anvendt i krigssoner og terroroperasjoner verden rundt.

De knyttet også nære og varige bånd til hverandre på tvers av landegrenser – gjennom opprettelsen av internasjonale jihadistiske nettverk. Den transnasjonale islamistiske terrorgruppen al-Qaida ble for eksempel opprettet i 1988 av Osama bin Laden og andre arabiske fremmedkrigere som en direkte konsekvens av krigen.

Da afghansk mujahedin og allierte fremmedkrigere til slutt klarte å tvinge supermakten Sovjetunionen til en ydmykende tilbaketrekning i 1989 – noe som ble ansett som en aldri så liten militær bragd – fikk salafistisk-jihadistisk tankegods økt popularitet og oppslutning. Resultatet av den 10 år lange konflikten ble derfor skjebnesvangert for spredningen av salafistisk-jihadistisk ideologi og terror verden rundt.

annonse

Tusenvis av fremmedkrigere reiste med stor selvtillit tilbake til sine hjemland med jihadistisk ideologi og militær knowhow i kofferten, med sine transnasjonale jihadistiske nettverk intakt. De kunne nå starte neste fase – nemlig å spre den voldelige utgaven av den intolerante ideologien i sine hjemland og nærområder. Det er ikke uten grunn at verden begynte å se en oppsving i hyppigheten av i islamistisk terror fra 1990-tallet og utover.

Monarkistisk islam i Marokko

Historisk sett har ikke Marokko vært kjent for å være et land hvor salafi-jihadiske tankegods står spesielt høyt. Det er et land hvor den apolitiske og relative tolerante tolkningen av islamsk lovgiving – kjent som Maliki-skolen [4] – har stått sterkt i århundrer. Kongefamilien har også fremmet denne tolkningen av islam siden landet oppnådde selvstendighet i 1956.

I denne sammenhengen har islam blitt brukt som et instrument for å sementere kongens rett til å herske over Marokko. Kongefamilien hevder å være direkte etterkommere av profeten Mohammed og har på denne måten ikke bare hatt en politisk, men også en «guddommelig» legitimitet for å styre landet. Kongen er landets høyeste religiøse autoritet – kjent som «kommandanten av de troene».

Som i mange andre post-kolonialistiske muslimske stater, har religiøse skoler – madrassaer – vært en viktig del av utdanningssystemet i Marokko siden selvstendighet. Religiøs læring har dog vært langt mer desentralisert i Marokko sammenlignet med andre muslimske land. Monarkiet har i stor grad latt flere tusen religiøse skoler stå frie til å lære bort sine egne tolkninger av islam – med minimal innblanding fra sentralmyndighetene.

Selv om monarkiet holdt seg unna religiøse læringsplaner, har det likevel vært en rød tråd i undervisningen i marokkanske madrassaer. Det var den tradisjonelle Maliki-skolens tolkning av islamske prinsipper som i det store og det hele dominerte. Gitt retningens rojalistiske politiske undertoner, var ordningen lenge fordelaktig for kongen. Løsningen fremmet interessene til monarkiet ved å tilby lite ressurskrevende utdanning til befolkningen og samtidig sementere kongens politiske makt.

Fremveksten av marokkansk salafisme

Under regjeringsperioden til tidligere kong Hassen II (1961-1999), ble antallet madrassaer derfor mer eller mindre doblet fra 35.000 til 70.000. Men flere av dem som ble bygget på 70- og 80-tallet forkynnet alternative tolkninger av islam som ikke var like entusiastiske ovenfor monarkiet. Selv om andre anti-monarkistiske og jihadist-orienterte islamistiske retninger også ble fremmet, som for eksempel qutbismen [5] – ideologien til muslimbrødrene – ble salafistiske læringsinstitusjoner spesielt raskt utbredt. Undervisningen i disse madrassaene utfordret det teologiske hegemoniet til Maliki-skolen som hadde vært dominerende i landet i århundrer.

Disse salafistiske skolene ble i stor grad finansiert av Saudi-Arabia og begynte sakte men sikkert å undergrave den religiøse legitimiteten til den marokkanske kongen. De forkastet idéen om at kongen var islams ledende religiøse autoritet da tittelen «kommandanten av de troene» naturligvis blir ansett som kjettersk av salafistene. De ønsker heller i det store og det hele å underlegge Marokko et islamsk kalifat under en kalif.

Politisk islam og voldelig jihadisme – som tidligere i stor grad hadde vært fraværende i det marokkanske samfunnet – begynte derfor å få fotfeste i landet fra 90-tallet og utover [6]. Ved siden av et økt ønske om å islamisere staten og storsamfunnet blant den generelle befolkningen som følge av spredningen av islamistiske tankegods i flere av landets madrassaer, vokste det også frem flere jihadistiske miljøer som en konsekvens av slutten av den afghan-sovjetiske krigen og hjemvendte marokkanske fremmedkrigere.

Marokkansk jihadisme og islamistisk terror

Ikke overraskende opplevde derfor Marokko sitt første regiserte islamistisk-motiverte terrorangrep i november 1991, da et medlem av islamistgruppen Al-Adl Wal Ihsane drepte en marxistisk student med kniv. Siden den gang har landet sett til sammen 22 terrorangrep  ( 23 med terroren i Atlasfjellene) av bekreftede islamistiske terrorister eller hvor islamistiske terrorister har blitt mistenkt, ifølge Global Terrorism Database [7]. 80 personer har måttet bøte med livet, mens rundt 164 personer har blitt skadet som følge av terroren.

Slike tall er relativt lave sammenlignet med andre sammenlignbare land, som for nabostaten Algerie, hvor hundrevis av islamistiske terrorangrep – som har resultert i tusenvis av drepte og skadde – har funnet sted. Det tok derfor en god stund før marokkanske styresmakter – på tross av at en økt hyppighet av islamistiske terrorangrep fra 1990-tallet og fremover – tok affære. Et vendepunkt for styresmaktene kom allikevel etter de omfattende bombeangrepene i Casablanca i 2003 – da hele 45 mennesker måtte bøte med livet. I etterkant av disse blodige hendelsene, tok kongen omsider grep for å bringe religiøse utdanningsinstitusjoner under større statelig kontroll.

Men katta var allerede ute av sekken og salafistmiljøene i landet hadde vokst seg sterke. Det er vanskelig å finne kilder på akkurat hvor mange marokkanere som betror seg til salafismen per dags dato, men det fantes rundt 17.000 salafister i landet i 2012 [8]. Flere av disse personene er utvilsomt jihadistisk-anlagt og tror på anvende vold og terror for å oppnå drømmen om et nytt kalifat. 

Klar trend: Salafi-jihadismen fortsetter å spre seg

De fleste vestlige myndigheter anbefaler nå å ikke ferdes på egenhånd i Atlasfjellene. Området feier seg således inn i rekken av andre steder i den muslimske verden som inntil nylig har vært ansett som trygge for vestlige og andre ikke-muslimer å oppholde seg i.

Land, byer og regioner som tidligere har vært ansett som relativt trygge – som for eksempel Timbuktu i Mali [9] og den tidligere sovjetrepublikken Tadsjikistan [10] – har opplevd en fremvekst i salafi-jihadistiske terrorhandlinger i løpet av de siste årene. Et annet eksempel er Egypt, ved siden av det pågående jihadistopprøret på Sinai [11], måtte senest fredag 28. desember 3 vietnamesiske turister bøte med livet i et bombeangrep [12] i Kairo – en by som historisk sett har vært relativt skånet fra islamistiske terrorangrep.

Det virker heller ikke som trenden er på vei til å snu med det første. I denne sammenhengen finner New York Times-journalist og en langtidsobservatør av terrorgruppen Islamsk stat, Rukmini Callimachi, utviklingen veldig bekymringsverdig, og skriver i en tweet [13]:

«Som noen som har tilbrakte 7 år som journalist i Vest-Afrika, finner jeg det forstyrrende å se hvordan kartet over hvor vestlige borgere trygt kan fortsette å krympe hvert år som følge av grupper som ISIS og al-Qaida.»

Les også: Rapport: Det salafist-jihadistiske trusselbildet nær historisk høye nivåer [14]

Tegn abonnement [15] eller støtt oss på andre måter [16] hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826