Oslos nye biskop Kari Veiteberg vigsles i Oslo domkirke. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
annonse
annonse

Man finner både det ene og det andre i de få kommentarfeltene som ennå ikke er fjernet fra norske nettaviser, og slik er naturen.

Det er spredning av møkk som får bondens åker til å gro, selv om vi ikke liker å tenke på det når vi spiser velsmakende og næringsrike grønsaker. De ser lekre ut på bildet av den friske og delikate salaten du deler i sosiale media, men vokser altså i en slags kloakk. Av møkk er du kommet. Til møkk skal du bli. ​

Spøk til side.​

annonse

På vei til kirken i dag – slik begynte ofte en prest sin søndagspreken, for å kunne relatere Bibelens budskap til dagligdagse situasjoner menigheten kunne kjenne seg igjen i. Jeg vet, fordi jeg måtte sitte på en kirkebenk og høre på.​

Og for en guttunge, var det ulidelig tortur å måtte høre på sprøytet presten lirte av seg mens alle de andre hadde det morsomt utenfor kirkerommet. Jeg gjorde selvfølgelig opprør mot tvang og uvesen, men endte opp som «rebel without a cause» på kirkebenken.

Lufta gikk liksom ut av religionsopprøret mitt, da jeg prøvde å rette det mot fyren på prekestolen – som i grunnen bare ga moral og etikk fra den hellige skrift litt samfunnsrelevant kjøtt på beina. Du kan vel si, at jeg fikk ikke folket med meg. ​

De skjønte ikke helt poenget med opprøret, og mente dette var uhøflig mot presten som hadde lagt ned tid og arbeid i prekenen sin. En traumatisk opplevelse for en ung og fremadstormende revolusjonær.

Men jeg lærte i alle fall én ting av presten: Ikke start opprør og revolusjoner etter innfallsmetoden, da vil gevinsten bli marginal.​

annonse

Uten sammenheng for øvrig, leste jeg forresten noen kommentarer på Resett.

De kunne være skrevet av folk som er mer aktive kirkegjengere enn meg? Og det er mulig jeg har misforstått innholdet? Erfaring viser at mange skjønner mer enn meg.

Men det jeg fikk med meg, var uttrykt bekymring over at tradisjonalister trekker seg ut som medlemmer i DNK, og som velgere i Høyre og Frp. Kommentarene hadde nok sammenheng med opprettelsen av Ytringsfrihetsforbundet, jeg fant dem under en artikkel om medlemstall i forbundet.

Innholdet i kommentarene viste også forståelse for at tradisjonalister ikke ønsker å støtte en kirke som blir infiltrert og kuppet av venstresiden, på samme måte som de ikke ønsker å støtte Høyre og Frp som lider samme skjebne i regjering. ​

Kommentatoren påpeker likevel at støtte gjennom medlemskap i DNK, og gjennom stemmeseddel ved valg, er viktig for andre tradisjonalisters verdikamp innad i ovennevnte organisasjoner.

Motkreftene i denne kampen benevnes som «venstresiden» – de har mange andre navn, og i kommentarfeltene på Resett finner du dem alle. Kjært barn har som kjent mange navn, akkurat som Dyret i Åpenbaringen. Og jeg må skyte inn, at det er ikke bare partinavnet som forteller hvor Venstre hører hjemme i denne sammenhengen. ​

Men pragmatismen kommentarene oppfordrer til er vel verdt å ta innover seg, fordi den kan produsere mye effekt med liten ressurskostnad.​

annonse

Kommentarene gir en fakta-beskrivelse av situasjonen i organisasjonene som nevnes. Og du som ikke er direkte involvert, vil kunne få mye igjen for beskjeden innsats. Tenk over hvor lite det egentlig koster deg å støtte dem med et medlemskap eller en stemmeseddel.​

Og det er mer gull, eller kloakk. Alt avhengig av øyet som ser.​

I tillegg til fakta-beskrivelsen serverer kommentarene også en konspirasjonsteori om at nettavisen Resett generelt, og spesielt åndelig redaktør i Ytringsfrihetsforbundet, Helge Lurås, er en dobbelspiller – en infiltratør fra «venstresiden» som rakker ned på Høyre og Frp i sin redaktørgjerning og undergraver medlemsmassen til DNK gjennom opprettelsen av YFO.

Til det, er bare en ting å si: Konspirasjonsteorier har ufortjent dårlig rykte – ingen røyk uten ild, sier et gammelt ordtak. Her må jeg bare støtte meg på gammel og velprøvd visdom. Det må vel være en grunn for at ordtak finnes? ​

Og jeg vil trekke en parallell: Til tross for at en konspirasjonsteori sjelden eller aldri viser seg å være holdbar, finnes det alltid en grunn for at den i utgangspunktet har oppstått. Skal jeg prøve meg på tommelfingerregelen for konspirasjonsteorier, må det være at den utpekte konspiratøren kan flyttes langt ned på lista over potensielle kandidater, og så kan du begynne å lete etter mer aktuelle?​

Litt rølpete sagt, finnes det hovedsakelig to grunner for å lage konspirasjonsteorier. Enten for å ramme noen, eller for å avlede oppmerksomhet fra egne konspirative aktiviteter. Konspirasjoner er ellers faktiske for alle å se, det burde vel være unødvendig å lage teorier om dem? ​

Dobbelspilleren, som er en vanlig aktør i en konspirasjonsteori, er altså en som har uredelige hensikter. Og for å komme i posisjon til å utøve disse hensiktene, utgir aktøren seg for å være noe han ikke er. Fra et pragmatisk synspunkt har imidlertid dobbelspillere liten betydning i den store sammenhengen, de kan sågar utgjøre en verdifull ressurs. ​

Det virker å være lønnsomt, men dobbeltspill er risky business. ​

Det skal jo aldri være enkelt, og du kan dessverre ikke gjennomføre et suksessfullt dobbeltspill uten å produsere resultatoppnåelse for den motparten du har infiltrert. Du er nødt til det, for å oppnå tilliten og troverdigheten som er forutsetningen for å nå målsetningen med dobbeltspillet. Det er liksom medaljens bakside. ​

annonse

I et regnestykke kan jeg forsøke å illustrere forventet lønnsomhet omtrent sånn: dobbelspillerens resultatproduksjon kan investeres i ytterligere gevinst-økning av motparten. Og totalsummen av gevinst kan vise seg å bli større enn tapet dobbeltspillet skal påføre motparten. ​

Regnestykket blir aktualisert når dobbeltspill eksempelvis blir møtt med pragmatisme. For pragmatikeren er dobbeltspillerens verste fiende – han vil være kalkulerende nok til å innkassere gevinsten av dobbeltspillerens resultatproduksjon og re-investere den i nye prosjekter, som i sin tur påvirker og endrer pragmatikerens strategiske overlegninger. En slik endring vil også medføre at gevinsten av dobbelspillerens målsetning mister strategisk verdi. ​

I korte trekk, er dobbeltspill så uforutsigbare greier at det like godt kan ende opp med måloppnåelse som gir tap i totalsum. Risky business. ​

Vil du gjøre deg selv til en vanskelig motpart for noen – vær en pragmatiker!​

Egentlig en ganske verdiløs anbefaling, for du kan ikke være noe du ikke er. Men så er hele historien også bare noe jeg kokte i hop, som påskudd for å skrive et satirisk innlegg. Og det er vel greit nok, så lenge jeg juger på en politisk korrekt måte? ​

Muligheter må skapes, ikke sant? Du kan ikke sitte og vente på at de skal dukke opp, ingenting kommer av seg selv.​

For det finnes selvsagt ingen konspirasjoner og ikke noe dobbeltspill. Alt det var bare dikt og forbannet løgn. Verden er et trygt og mykt og varmt sted, der du er universets midtpunkt og alle de andre sju milliardene vil deg alt godt. ​

Fred, kjærlighet og harmoni mellom alle mennesker, det er den eneste farbare veien. Peace and love. ​

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon