Illustrasjonsfoto: Pixabay/geralt
annonse

De seneste hundreårenes vitenskapelige og teknologiske gjennombrudd har fundamentalt endret vår forståelse av biologi, natur og kosmos. Blant annet har vi kunnet avløse den urgamle forestillingen om at jorden er flat og geosentrisk. Likevel tror de fleste fortsatt at mennesket har en sjel, er budskapet i Francis Cricks bok «The Astonishing Hypothesis». Har vi virkelig en sjel? Crick dykker ned i menneskets nervesystem for å besvare spørsmålet, og svaret kan komme til å overraske.

Sjel og legeme

I min nylige bokomtale av «The Blank Slate» av Steven Pinker sneiet jeg så vidt innom fenomenet sjel. Der skrev jeg at man gjennom hele menneskehetens historie har betraktet kropp og sjel som to atskilte størrelser – ikke bare i alle religioner, men også hos de aller fleste sekulære filosofer.

annonse

Gjengs oppfatning er nemlig at sjelen (det immaterielle jeg) er et vesen som har tatt opphold i kroppen (det fysiske jeg), liksom i en bolig, men uten å være del av denne. For å antyde hvor altomfattende troen på en sjel er, kan man ikke minst vise til språket. I språket gjenspeiles det blant annet mentale bilder som at «sjelen forlater kroppen når vi dør».

Har vi en sjel? Spørsmålet er utgangspunkt for Francis Cricks bok «The Astonishing Hypothesis» fra 1994, som jeg nå skal se nærmere på. Crick var molekylærbiolog, så jeg kan først som sist røpe det åpenbare, nemlig at Crick ikke tror på sjelen. Tvert imot avvises det som overtro på linje med flat jord.

Samtidig uttrykker Crick forståelse for at de fleste fortsatt tror mennesket har en sjel. Fortidens oppfatning av jorden som flat skyldtes ikke at folk var dumme, skriver Crick, men at de søkte å forstå og forklare sine observasjoner med teknologien som de til enhver tid hadde til rådighet.

Slik er det også med oppfatningen av at mennesket har en sjel: frem til 1900-tallet var biokjemi, molekylærbiologi og -genetikk nærmest ukjent, og så sent som da «The Astonishing Hypothesis» ble utgitt, var store deler av fagfeltet fortsatt på eksperimentalstadiet.

Visuell bevissthet

Man merker tidlig at Francis Cricks bok er en ubestemmelig sjanger som stedvis veksler mellom skjønnlitterært personlig essay og vitenskapelige drøftelser. Mellom drøftelsene gir Crick seg blant annet til å dele anekdoter fra åttiårenes neurovitenskapelige klikk i San Diego, California. Selv om anekdotene rommer viktige innsideopplysninger om et miljø som har fostret verdens fremste vitenskapsmenn og -teorier, fremstår det lett som utenomsnakk, og hører kanskje bedre hjemme i memoarer.

annonse

Det vil nok avhenge fra leser til leser om dette er et grep som styrker boken. For noen kan anekdotene tjene som innlagte pauser som letter tilegnelsen av stoffet. Selv blir jeg tidlig i tvil om hvor Crick egentlig vil hen: boken virker først retningsløs, men utover i kapitlene henter Crick seg heldigvis inn igjen.

Crick innleder boken med å gjennomgå eksisterende litteratur på fagfeltet, før han plasserer sine egne ideer i denne konteksten. Blant fagfeltets store hjerner, hvorav Crick nevner Philip Johnson-Laird, Ray Jackendoff og Bernard J. Baars, hersker det ingen konsensus om hvordan fenomenet bevissthet bør forstås.

Les også: Rasende flodhester, gavmilde homofile onkler og kvinnelig skjønnhet som kapital. Oppdag sosiobiologiens verden

Noen grunntrekk er det enighet om, herunder det at ikke alle aktiviteter i hjernen umiddelbart berører vår bevissthet, at bevissthet er en aktiv prosess og at både oppmerksomhet og korttidsminne er involvert i bevissthet.

Crick skiller seg imidlertid fra sine forgjengere ved å avvise at spørsmål om menneskelig bevissthet kan løses gjennom rent filosofisk argumentasjon – så å si som sofapassiar. Isteden mener Crick det må utvikles tentative teoretiske rammeverk for gjennomføring av praktiske eksperimenter på sanser som syn, hørsel, lukt, smak og følelse.

annonse

Dermed kommer vi også til Cricks avgrensninger av boken: hans ideer om bevissthet, som Crick i hovedsak utviklet sammen med kollega Christof Koch ved eliteuniversitetet Caltech, bygger på menneskets synssans, mens sanser som hørsel og lukt utelukkes. Visuell bevissthet er med andre ord gjenstand for «The Astonishing Hypothesis».

Grunnen er rett og slett bekvemmelighet, medgir Crick, og peker blant annet på det at mennesker er veldig visuelle dyr, herunder med syn som gir oss overmåte mye informasjon, og at eksperimenter på syn er mindre skadelige enn innvortes alternativer. Ikke minst var det frem til 1994 utført mengderike synseksperimenter som gjorde at Crick selv slapp å ta fatt på dette. Man bør som regel angripe et problem fra den enkleste innfallsvinkelen og deretter ta de vanskelige, slår Crick fast.

Neuron – kroppens minste byggekloss

Emergens er stikkordet for å forstå hvordan vårt nervesystem genererer elektriske ladninger som kan skape tanker og lagre disse som minner. Emergens betyr enkelt sagt at to ting som blandes sammen, oppnår helt nye egenskaper som hver av tingene alene ikke besitter.

Vi kan sammenlikne dette med en bløtkake: ved å røre i hop fløte, mel, egg med mer får man egenskaper som hver av disse ingrediensene alene ikke besitter. Dette vil mang en slikkmunn nikke bekreftende til.

Slik er det også med menneskekroppen. Et enkelt neuron gjør lite ut av seg, forklarer Crick. Men når neuroner, molekyler og atomer begynner å interagere med hverandre, skjer det ting. Vi blir noe mer enn molekyler og atomer. Emergens oppstår.

Les også: Gener bestemmer delvis vår kultur

Et neuron eller nervecelle er blant menneskekroppens minste bestanddeler etter molekyler, atomer og elementærpartikler. Neuronets kropp (soma) består av en cellekjerne (nukleus) samt flere armer (dendritter) som mottar innkommende signaler fra foregående neuron. Fra kroppen strekker det seg en lang ledning som kalles akson. Dette er utgangen fra neuronet, og ender i en exitterminal (synapse) som sender utgående signaler videre til neste neuron.

Fremstilling av neuron. F.v. ses dendritter, soma, akson og synapse. Ill.: Dhp1080/Wikimedia Commons.

Crick gir en beskrivelse av hvordan neuroner samhandler for å skape det som vi kaller sjel. Neuroner henger nemlig ikke fysisk sammen, men skilles av en såkalt synaptisk kløft. Når neuron A vil kommunisere med neuron B, sender det elektrisitet gjennom aksonet frem til elektrisiteten når synapsen. For å la elektrisiteten ta seg over kløften til neuron B, spytter synapsen ut en molekylær kjemisk substans (synaptiske vesikler) som dermed danner en bro mellom synapsen og neuron Bs dendritter. Dermed kan elektrisiteten fortsette sin ferd over til neuron B og videre gjennom kroppen – fra tå til topp. Og alt dette skjer på millisekunder.

Synapser som minnelager

Det er i disse neuronene samt i nettverk av neuroner Francis Crick mener vår såkalte sjel lever. I synapsene lagres våre gode og vonde minner, blant annet gleder, farer og svik som vi har opplevet. For ikke å nevne navn, lukter, mønstre og silhuetter.

Mens noen minner fordufter etter minutter eller timer, følger andre oss gjennom hele livet. Et minnes levetid bestemmes – forenklet – av om informasjonen transporteres av elektrisk spenning eller av biokjemikalier. Minner lagres nemlig i en av tre typer ionekanaler. Mens den ene kanalen bare åpner seg for elektrisk spenning, vil den andre kun godta informasjon som ankommer via biokjemikalier.

Les også: Hva har fugler og mennesker til felles?

Crick er særlig opptatt av den tredje kanalen, nemlig NMDA-kanalen. Denne åpner seg kun for elektrisk spenning og biokjemikaliet glutamat i fellesskap. I NMDA-kanalen vil tilførselen av sodium, potassium og – aller viktigst – kalsiumioner skape aktivitet som kan vare i dager, måneder og sågar år.

Det er dette som er minnene våre – eller rettere sagt en basismekanisme i produksjon av minner, lyder Cricks forslag. Våre tanker lagres med andre ord som øyeblikkelige, korttids- eller langtidsminner i synapsenes cellemembran, avhengig av hva slags aminosyre eller tilsvarende som informasjonen transporteres sammen med. Disse minnene trenger ikke å være aktive til enhver tid for å overleve, men kan også gå i dvale for å vekkes igjen når eksterne neuroner varsler om at dette er nødvendig.

Er det altså disse molekylære prosessene som er vår sjel? Litt sårt spør du deg kanskje: er alt som jeg er, herunder omtenksom familiefar, politisk engasjert borger og arbeidsplassens ubestridte spøkefugl, virkelig ikke mer enn elektriske ladninger i nervesystemet? Er det ikke litt kynisk?

Det ville være uforsvarlig å sette likhetstegn mellom neuroner og sjel, for nervesystemets indre deler ligger fortsatt delvis i mørke. Men din atferd er i all hovedsak dine neuroners atferd. Om vi kaller det for sjel, personlighet eller kognisjon, er i grunn mer et filologisk spørsmål enn et molekylærgenetisk.

Skyhøye forventninger

Boken har subtittelen «The Scientific Search for the Soul», som nok skyter litt over mål. Med en slik overskrift skapes det skyhøye forventninger hos leserne.

Dessverre innfris forventningene ikke. «The Astonishing Hypothesis» er i virkeligheten en grunnbok i kognitiv neurovitenskap med vekt på menneskets visuelle bevissthet. Og som sådan er det lite å utsette på boken, som tar for seg emner som oppmerksomhet og minne, synslære, hjerneanatomi, neuroner og neurale nettverk.

Francis Crick kommer selv kritikken i møte i bokens avsluttende del. – Mange av mine lesere kan med rette klage over at det som er blitt drøftet i denne boken, har lite å gjøre med menneskets sjel slik som de forstår [dette ordet], skriver Crick, etterfulgt av en lengre formaning om hvorfor han har rett.

Dette føyer seg inn i den synlige nedlatenheten som forfatteren etter mitt skjønn utviser flere steder i boken. Crick er sterkest når han holder seg unna metafysisk debatt, hvor han tidvis blir plump og nesten litt utålmodig. Crick er da heller ikke det eneste naturvitenskapelige geniet hvis uttrykksevne kommer til kort på humanioras banehalvdel. Han dropper like gjerne argumentasjonen, og langer ut mot religioner og sekulære filosofer som angivelig har brukt to tusen år på å oppdage svært lite.

I møte med lekfolk som bærer på en hel bagasje av forenklinger, misoppfatninger og populære myter, må man noen ganger opptre vennlig, men bestemt for å rett og slett skjære igjennom tåken. Men muligens er Crick litt for tydelig i sin tale. Når man lokker til seg lesere med en villedende tittel, og deretter refser og belærer samme lesere for å ha «misforstått» tittelen, kan man spørre seg om noe har sviktet et sted i ionetransporten.

Da boken ble utgitt i 1994, var det få som hadde tenkt at mennesker ikke skulle ha en sjel. Dette brøt nemlig med all menneskelig overtro kulminert gjennom titusener av år frem til molekylærbiologiens oppkomst. I en slik kontekst kan man lettere unnskylde overskriften som ble valgt. Over tjue år senere er det lite som er oppsiktsvekkende i Cricks bok. Endeløse mengder forskning og eksperimenter har videreutviklet vitenskapen som «The Astonishing Hypothesis» bygger på.

Klassiker

Til tross for bokens avvik mellom ambisjon og prestasjon står Francis Cricks påstand seg godt: det som vi kaller sjel, er i virkeligheten elektrisk aktivitet i nervesystemet. Der skapes og lagres ideer, erfaringer og følelser – tingene som gjør oss til oss. Det finnes ingen som helst grunn til at det midt inni en syreholdig karbonmasse som mennesket skulle bo en slags ånd som ikke er del av kroppen og som på uforklarlig vis har kommet seg inn dit, men som ikke kan trenge ut av kroppen før denne dør.

I Cricks ånd skal det tilføyes et kanskje. For det var og er fortsatt mye som er uavklart om nøyaktig hvor ulike minner lagres, hva slags rolle de utallige nervecellenettverkene spiller i vår bevissthet og ikke minst nervecellers høyst variable respons på molekyler. Ikke minst er qualia fortsatt en kompliserende faktor oppi det hele. Det eneste som er rimelig sikkert, er det at nerveskapt bevissthet delvis er vitenskapelig bevist, mens sjel ikke er det.

For den som er fersk i neurovitenskap, kan boken først fremstå som tungfordøyelig lektyre. Men når man ser bedre etter, forstår man at dette er vitenskapsmannen som kunne ha holdt seg til universitetenes indre gemakker, men som virkelig brenner for å gi den jevne mann innsikter som er forbeholdt de få. Crick skriver da også at boken er «overforenklet». Dette er nobelprisvinneren i fysiologi som rekker ut en hånd til bermen.

Og den hånden bør vi begjærlig gripe. På samme måte som vi ler av mennesker som for fem hundre år siden trodde jorden er flat, må vi være forberedt på at man om fem hundre år kanskje ser hoderystende på oss som trodde mennesket har en sjel. Menneskehetens overgang fra tro til vitenskap er på ingen måte ved veis ende: vi har så vidt passert de første stasjonene.

Bokens fortrinn er den brede innføringen i visuell bevissthet på et relativt forståelig språk. For den som ønsker en mer alminnelig bok om neurovitenskap som ikke spesifikt handler om oppfatning gjennom syn, kan det anbefales bøker som «Neuroeconomics – Decision Making and the Brain» av Paul W. Glimcher og «Cognitive Neuroscience – The Biology of the Mind» av Michael S. Gazzaniga, som er blant de nyere, mer omfattende og mer anerkjente innen fagfeltet. Dessuten byr serien Cambridge Fundamentals på «Cognitive Neuroscience of Memory», som tematisk ligger tett opp mot Crick. Man har ikke minst «Neuroscience for Dummies» for den som vil ha det oppstykket og bløtet.

«The Astonishing Hypothesis» vil forbli en klassiker innen neurovitenskapelig forskning på bevissthet og hukommelse. Boken har med andre ord (idé)historisk relevans som delvis kan forsvare et kjøp. Samtidig kan det spørres om boken har utspilt sin rolle som anvendt referanseverk. Når den i virkeligheten er en grunnbok i kognitiv neurovitenskap, finnes det som sagt nyere forskning å ta av. Store fremskritt har funnet sted mellom 1994 og 2019. Det kan vi takke pionerer som Francis Crick for.

År: 1994

Tittel: The Astonishing Hypothesis ‒ The Scientific Search for the Soul

Forfatter: Francis Crick

Forlag: Charles Scribner’s Sons (Macmillan Publishing Company)

Språk: engelsk

Sider: 317

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.