(Shannon Poirier via AP)

Med boken «NeuroTribes» har Steve Silberman forsøkt å sammenfatte autismens historie.

annonse

Det er delvis dyster lesning, men møtet med 1700-tallets Lord Cavendish, forstadsgutten Leo i Santa Cruz og ikke minst modellen bak «Rain Man» fra 1988 lar oss samtidig forstå hvor bred og sammensatt denne gruppen er.

Autistene iblant oss

De fleste har kjent eller møtt personer som sorterer under autismespekteret: en sekkebetegnelse for tilstander som autisme, Aspergers syndrom og ADHD (attention deficit hyperactivity disorder).

Selv minnes jeg «Kjetil» – en hyggelig, men utagerende gutt i naboklassen. Etter første år på grunnskolen så jeg ham ikke mer. «Kjetil» ble raskt fanget opp av systemet, og sies å ha blitt sendt på spesialinstitusjon.

Les også: Hva har fugler og mennesker til felles?

De fleste med utviklingsforstyrrelser følger imidlertid vanlig skoleløp. Ifølge Store medisinske leksikon forekommer ADHD hos inntil fem prosent av befolkningen. Herav lider gutter oftest av hyperaktivitet, mens det hos jenter opptrer som nedsatt konsentrasjon; som gruppe er jenter derfor underdiagnostisert. Aspergers syndrom, en form for høytfungerende autisme som er mildere enn ADHD, kjennetegnes blant annet av tungnemhet for kroppsspråk, sosiale koder og sarkasme, herunder grensegang mellom eget og andres privatliv.

Mens samfunnets toleranse for autister er større enn tidligere, kommer man ikke utenom at mange foreldre – gitt at de kan velge – helst hadde unnsluppet å få barn som har de kognitive utfordringene og psykososiale tilpassingsvansker som følger sammen med autismespekteret. I 2019 er depresjons- og selvmordsraten blant autister fortsatt høy. Det samme er behovet for tilretteleggelse voksenlivet igjennom.

Autisme er likevel ikke ensbetydende med en bortgjemt tilværelse i kommunalbolig. Det er på det rene at autister også kan briljere. Østerrikske Hans Asperger, som var blant de første som kartla denne gruppen, bemerket at autistiske barn ofte har særegen evne til å se ting og hendelser fra synsvinkler som ikke ville falle andre inn.

– Denne evnen […] kan i gunstige tilfeller lede til eksepsjonelle resultater som andre aldri vil oppnå. Abstraksjonsevne, for eksempel, er en forutsetning for vitenskapelig virksomhet, sa Asperger, og påpekte at det blant fremragende forskere finnes svært mange autister.

Sitatet er hentet fra «NeuroTribes – The Legacy of Autism and How to Think Smarter about People Who Think Differently» av Steve Silberman.

Boken ble utgitt i 2015, og ble hilst med ovasjoner fra eksperter innen atferdsforskning og psykologi. Den vant dessuten Samuel Johnson-prisen for beste non-fiction samme år.

Med «NeuroTribes» har Silberman forsøkt å sammenfatte autismens historie. Universell kan boken neppe kalles, for den befatter seg i hovedsak med forholdene i USA og England samt Midt-Europa. Så er det da også disse landene som er vært arnested for moderne psykologi.

Les også: Gener bestemmer delvis vår kultur

Minibiografier

«NeuroTribes» er anlagt som en serie minibiografier om autister fra ulike århundrer, land, aldersgrupper, yrker og sosiale klasser.

Med andre ord har Silberman tatt utgangspunkt i enkeltpersoner for å beskrive autisters kår i hver historiske periode – istedenfor å gi en generell fremstilling av hver periode.

Gjennom den 475 sider lange boken tas vi med fra den aristokratiske Cavendish-familien i 1700-tallet London til forstadsgutten Leo i Santa Cruz, California 250 år senere. Realistisk skildrer Silberman samtiden og omgivelsene som Cavendish, Leo og flere andre autister levde i. Språket fanger dessuten en vidd av detaljer som gir meg som leser følelsen av å være til stede i handlingen.

Les også: Feminine kvinner får homofile sønner

Vi får også stifte bekjentskap med fagmenn som har bidratt til å utvide kunnskapen om autisme. Ukjent for meg var jødiske Leo Kanner fra Ukraina. Ad omveier endte han i 1924 opp i USA. På metroen i New York kunne Kanner forferdet iaktta at mange medpassasjerer led av såkalte tics, ufrivillige muskeltrekninger i ansiktet – med bakgrunn i Berlin var han ukjent med Wrigley’s gum, og oppfattet derfor slafsingen som symptomer på sinnssykdom. Tross blamasjen ble Kanner en renommert psykolog i USA, og var herunder pådriver for mindre maktbruk ved psykiatriske institusjoner, blant annet ved å la ikke-voldelige beboere slippe tvangstrøye.

Sist, men ikke minst gis psykiatriske institusjoner behørig omtale, og her kan man ofte spørre seg hvem som egentlig var friskest: pasientene eller ledelsen. Utad profilerte bestyreren ved Orthogenic School seg som en visjonær reformator og moderne pedagog som røsket ned de helsorte gardinene og fikk installert tresenger og ping-pong-bord, som Silberman sier det. Men vitnemål fra tidligere pasienter tegner et annet bilde: Selv for forseelser kunne ungene slås med belte eller dras ut av dusjen og hudflettes, påstås det. På nattetid lyttet en av guttene mot korridoren i konstant frykt for å «høre gnissingen fra kreppgummisålene» på bestyrerens sko.

Les også: Venstresidens blanke ark

Fra belteslag til giftinjeksjoner

«NeuroTribes» er også historien om vitebegjærlige autistiske barn som spør vanskeligere, hyppigere eller mer påtrengende enn en gjennomsnittlig begavet voksenperson kan svare.

Det er historien om jevnaldrendes erting og latterliggjørelse – og hvordan autistiske barn gjerne har søkt tilflukt hos eldre mennesker som tålmodig lytter til hva de har på hjertet.

Ikke minst er det historien om hvordan lærere og vernepleiere har oppfattet autistiske barn som bråkmakere eller regelrett stupide, og derfor har straffet dem med utskjelling, skammekrok og – i eldre dager – pryl.

Både i Sverige og her i Norge drev Arbeiderpartiet omfattende sterilisering og lobotomering av såkalt mentalt laverestående individer, og for sosialister som Adolf Hitler var autister et uttalt mål for tilintetgjørelse. For de uproduktive fantes det ingen plass i arbeiderfellesskapet.

«NeuroTribes» rommer da også det som må betegnes som rene drapsskildringer, og selv om Silberman ordlegger seg hensynsfullt, er det sterk kost leseren serveres. 1900-tallet, kollektivismens store århundre, var utvilsomt en mørk tid for kognitivt avvikende individer.

Les også: Rasende flodhester, gavmilde homofile onkler og kvinnelig skjønnhet som kapital. Oppdag sosiobiologiens verden

Reddet av Silicon Valley

På mange måter var det datateknologi som ble autistenes redning, skriver Silberman. Med PC-er og internett oppstod det ikke bare nye typer jobber hvor autistiske ferdigheter som repetivitet og detaljfokus var ettertraktet, men også sosiale miljøer, identitet og prestisje. For første gang i historien var autister ikke prisgitt andres almisser, men kunne danne uavhengige samfunn hvor de ikke svarer til utenforstående. Få steder ses dette tydeligere enn i Silicon Valley, hvor flere geeks har millionlønn, -bil og -villa.

Ikke minst er ulike varianter og grader av autisme blitt portrettert i vestlig massekultur. Her har filmindustrien spilt en viktig rolle: Legendestatus har filmen «Rain Man» (1988) med Dustin Hoffman og Tom Cruise i hovedrollene. Filmen var epokegjørende, og man skal fortsatt være litt fuktig bak ørene for å ikke ha sett eller i alle fall hørt om den.

«Rain Man» spilte ikke bare inn 355 millioner dollar som en av Hollywoods største suksesser gjennom tidene, men gav også enorme sosiale ringvirkninger.

I boken forteller en pårørende mor hvordan filmen endret alt. De før så pinlige turene på supermarkedet sammen med sønnen ble brått lettere. Herunder forsvant de fordømmende blikkene fra andre kunder – en referanse til «Rain Man» var nok til at morske fjes brøt opp i en forståelsesfull mine.

Portrettering av reelle personer med autisme synes å være en yndet strategi i holdningsendrende arbeid, for lite skaper så stor sympati som nærkontakt med ekte mennesker. Så også hos Silberman.

Les også: Har vi en sjel? Svaret kan overraske

Problematisk skjønnmaling

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, er det bokens ensidige blikk på urett som er blitt begått mot autister. Det snakkes derimot lite om skadeverk og voldsutøvelse som autister har begått.

Slik føyer «NeuroTribes» seg inn i en endeløs rekke bøker og avisreportasjer som fremstiller autister som fredelige, misforståtte og sågar en uoppdaget ressurs. Minoriteter som autister, homofile og muslimer skal for enhver pris skjermes mot kritikk av destruktiv atferd.

Uten å fjerndiagnostisere et menneske som jeg aldri har truffet, mener jeg gjerningskvinnen bak drapet på Sørlandssenteret sommeren 2017 har de fleste grunnleggende kjennetegnene til en autist. Her så man hvordan kvinnens indre urolighet ble kanalisert fra henne selv til et intenst sinne mot andre, spesifikt mot andre tenåringsjenter som var hennes rake motsetning.

Som forfatter av en bok om autisme må Silberman vite at mange autister har lavere aggresjonskontroll, svakere utviklet empati og større nytelse av å påføre andre smerte. Når dette likevel er fraværende i boken, kan det ikke være annet enn bevisst utelatelse.

Silberman skal imidlertid ha ros for å utfordre gjengs oppfatning av autisme. Som bokens tittel også er inne på, bør oppfatningen av autisme som avvik vike for neurodiversitet alias hjernemangfold: Mer enn avvik er autismespekteret bare noen av utallige kombinasjoner som hjernen kan koples sammen på, går konseptet neurodiversitet ut på.

Les også: Familie og etnisitet i massemigrasjonens tid

Diskrepans

«NeuroTribes» er en engasjerende tekst som setning for setning klarer å holde på leserens oppmerksomhet. Fraværet av lange, uttværende avsnitt gjør gjespefaktoren lav.

Likevel hefter det noe merkelig ved boken, nemlig soleklar diskrepans mellom tittel og omslag på den ene siden og bokens innhold på den andre. Sjelden har jeg sett en bok hvis ytre er så misvisende.

Utad fremstår «NeuroTribes» som en vitenskapsbok. Så vel ordet neuron (nervecelle) i tittelen «NeuroTribes» som klinisk hvitt og blått permdesign gir uunngåelig assosiasjoner til det vitenskapelige domene.

På innsiden er det imidlertid lite som minner om vitenskap. «NeuroTribes» fremstår heller som samfunns- og personalhistorisk sakprosa ispedd anekdoter fra forfatterens eget liv, herunder hans fortid som journalist.

Ikke minst er det uklart hvordan boken hjelper en å «tenke smartere om folk som tenker annerledes», jevnfør bokens subtittel «How to Think Smarter about People Who Think Differently». Jeg ser ingenting i boken som gir dekning for en slik påstand.

Til vitenskapelige formål er «NeuroTribes» ubrukelig. Boken er derimot både opplysende som realhistorisk oversiktsverk om autisme og – vel så viktig – en påminnelse om hvordan denne randgruppen har lidd under kollektivistiske ideologier. Autister har hatt det vondt, og aller farligst lever de i samfunn hvor brune, røde og grønne sosialister betrakter dem som uproduktive enheter og som en byrde for fellesskapet.

Mens jeg ikke er overbegeistret for «NeuroTribes», ser jeg ingen umiddelbare ulemper ved å lese boken. Idet permen lukkes, vil man nesten garantert ha tilegnet seg kunnskaper, innsikt og refleksjoner som man ikke hadde da lesingen tok til. Dette gjelder ikke bare pårørende – også for jobbrekrutterere og lærere kan boken gi rom for ettertanke.

Samtidig er det et problem at særlig amerikanske forlag overselger bøker gjennom titler som ikke holder det som de lover. Dette må gi kraftig fratrekk på terningen.

«NeuroTribes» gis derfor terningkast 4.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.