Dronning Sonja, kong Harald og kronprins Haakon sammen med stortingsrepresentantene under den høytidelige åpningen av Stortinget 2018. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
annonse

Ja, det er det åpenbart. Ifølge Economists demokratiindeks er Norge verdens mest demokratiske land. Hvordan er det mulig? 

Norske politikere sier en ting i valgkampen og gjør noe helt annet så snart de er valgt. Det samme skuespillet gjentar seg hvert fjerde år i en endeløs syklus av luresnakk og brutte valgløfter. Kommunevalget 2019 ikke noe unntak.

Det blir stadig flere rene yrkespolitikere og partibroilere. De har minimal yrkeserfaring og kjenner dårlig til livet utenfor partikontorene. De gjør politikken til karrierevei og er dermed tilbøyelig til å prioritere egen politikerkarriere og egne interesser, fremfor interessene til de velgerne som har valgt dem. 

annonse

Les også: Partibroilerne og yrkespolitikerne dreper demokratiet

Selv om nominasjonsprosessen formelt sett er åpen, styres den i realiteten av partiledelsen og ikke av velgerne. Mindre enn 2% av velgerne deltar i nominasjonen. Partiledelsen prioriterer seg selv og sine støttespillere. I partiorganisasjonen er det makta og ikke demokratiet som rår. Slik sikrer karrierepolitikerne med lang fartstid sine posisjoner. 

De bevilger seg selv generøse pensjonsordninger, frynsegoder og stadige lønnsøkninger langt utover reallønnsveksten ellers i samfunnet. De reiser, spiser og drikker på fellesskapets regning. De bygger nettverk og bånd på tvers av partigrensene og fordeler lukrative utvalgs- og styreverv seg i mellom. 

Eksemplene på tvilsomme prioriteringer i megalomane kulturhus og kommunale prestisjebygg i milliardklassen er mange over det ganske land. Slike prosjekter genererer prestisje og godt betalte styreverv og finans- og driftskostnader, som genererer endeløse sluk i slunkne kommunekasser. 

Eksemplene på håpløse feilinvesteringer, store overskridelser og løssluppen bruk av skattebetalernes penger er det heller ikke mangel på verken fra Stortingets side eller i kommunene. Det er lett å bruke andres penger, særlig når misbruk sjelden eller aldri får konsekvenser. 

Noen misbruker sine posisjoner og makt i egen vinnings hensikt for å oppnå fordeler eller andre gjenytelser eller tjenester. Noen stjeler til og med av felleskassa. Og noen få ganger blir de tatt for det. 

annonse

Den største utfordringen er imidlertid de mange habilitetsbruddene og den ’myke korrupsjonen’ som en følge av de tette nettverkene, som utvikles over tid inn mot næringsliv og media. Slike forhold er vanskelig å avdekke og trolig utbredt, særlig på lokalplan. 

Les også: Overforbruk, manglende utlysninger og kameraderi i Klimaetaten i Oslo

Det er imidlertid påfallende at de kontrollrutinene og overvåkingsmekanismene som skal forhindre korrupsjon og demokratiske overtramp, er få og langt mer summariske enn de reglene de samme politikerne har vedtatt for privat sektor. 

Det er også påfallende at de største partiene (Ap, H, Frp) nekter offentligheten innsyn for eksempel mht. hvordan de anvender partistøtten. Demokratiet hviler på prinsippet om transparens og lik tilgang til informasjon. Det kan Siv, Erna og Jonas gi blaffen i.

Når så kommersialiseringen av media og det symbiotiske avhengighetsforholdet som får utvikle seg over tid mellom yrkespolitikere og journalister i stadig stigende grad fører til at media svikter sin rolle som den fjerde statsmakt og blir maktens medspiller i stedet for dens kritiske overvåker, svikter nok en demokratisk kontrollmekanisme vi tidligere kunne sette vår lit til.

Utstrakt medietrening og en stadig voksende skare av kommunikasjonsrådgivere og spinndoktorer glatter over det meste av demokratiunderskudd, maktmisbruk og inkompetanse og hjelper politikerne til å fremstå som mer troverdige og mer kompetente enn de egentlig er. Er det demokrati? 

En svensk undersøkelse i 2018 viste at det for hver folkevalgt til Riksdagen var mellom 7-10 kommunikasjonsrådgivere og lobbyister som påvirker og forteller politikerne hva de skal mene. Siden de blir betalt godt for deres tjenester har de åpenbart stor påvirkningskraft. Men de er ikke underlagt noen form for demokratisk kontroll. Er det demokrati?

Forutsetter ikke demokratiet at velgerne har best mulig og lik tilgang til fakta og relevant informasjon om de samfunnsspørsmål de skal ta stilling til når de går til valg, og at de kan vurdere de folkevalgte for det de er og ikke for det spinndoktorene fremstiller dem som? 

Mange av kommunikasjonsbransjens aktiviteter fremstår som grunnleggende udemokratiske. Det som kalles informasjonsvirksomhet, samfunnskontakt og strategisk kommunikasjon skiller seg lite fra det som før ble kalt propaganda og desinformasjon. Når nå algoritmer i stigende utstrekning blir brukt i målrettet politisk massekommunikasjon beveger vi oss enda et langt skritt bort i fra demokratiet. Blir vi lurt trill rundt? 

Les også: Big Tech utfordrer demokratiet

Ja, vi blir lurt! Norge scorer høyt på demokratiindeksen fordi vi formelt sett har frie valg, flertallsstyre og grunnleggende demokratiske rettigheter. Det formelle er på plass. Men den politiske elitens praktisering av det representative demokratiet er himmelvidt forskjellig fra den almene forestillingen om hva demokrati er. 

Folk flest har en forestilling om antikkens klassiske direkte demokrati, et folkestyre av, for og ved folket med full transparens hvor alle har lik tilgang til informasjon, hvor individet fritt kan gjøre seg opp sin mening og hvor hver mann og hver kvinnes stemme teller likt. Slik er det ikke. Vi har et representativt demokrati. Det er i praksis noe helt annet.

Den som sier representativt demokrati, sier politikere. Den som sier politikere, sier politiske partier. Den som sier partier, sier organisasjon. Og den som sier organisasjon, sier oligarki og elitestyre. Folk som er opptatt av demokratiets betingelser i Norge anno 2019 bør børste støvet av ’Oligarkiets jernlov’, en av sosiologiens klassikere skrevet av den tyske sosiologen Robert Michels i 1911. 

På bakgrunn av en studie av samtidens partivesen kom han til den paradoksale konklusjon, at selv de sosialistiske partiene som kjempet for demokratiske rettigheter og opprinnelig var grunnleggende demokratiske i sitt partiprogram, etter hvert som de ble mer komplekse og byråkratiske, raskt ble mindre revolusjonære og mer udemokratiske. De utviklet i stedet et fåmansvelde.

Michels konklusjon fra 1911 er ikke mindre relevant i 2019, snarere tvert imot; ’Det er organisasjon som gir grunnlaget for dominansen av de valgte over velgerne, av de som har mandatene over de som har gitt dem mandatene, av delegatene over dem som de har fått delegasjon fra. Den som sier organisasjon, sier samtidig oligarki.’

Det representative demokratiet er, i sin moderne liberale vestlige form, på vei tilbake til det aristokratiske elitestyret som de gamle grekere prøvde å avvikle for 2500 år siden. Med yrkespolitikerne har det utviklet seg et politisk aristokrati ikke bare i rikspolitikken, men også mange steder i lokalpolitikken i kommunene og ikke minst på overnasjonalt nivå. Det er EU og FN Erna, Siv og Jonas sikter seg inn mot når de er ferdig i rikspolitikken slik som Gro, Thorbjørn, Jens og Børge Brende før dem. 

Det demokratiske underskuddet det representative demokratiet har bygget opp, forklarer, sammen med en globaliseringsprosess drevet fram av den politiske eliten og den forvitringen av folkestyret som overføringen av suverenitet og beslutningsmyndighet til overnasjonale institusjoner medfører, mesteparten av bakgrunnen for protestpartiene og de folkelige bevegelsenes opprør mot de etablerte partiene over hele Vesten. 

Behovet for demokratireform er overveldende også i Norge, verdens mest demokratiske land. Vi trenger intet mindre enn en ’demokratisk revolusjon’ om demokratiets legitimitet skal kunne opprettholdes. Her er noen reformforslag til å begynne med:

  • Stimulere direktedemokratiet både lokalt og på riksplan. Mer omfattende bruk av folkeavstemninger i viktige politiske spørsmål. 
  • Bort med yrkespolitikere. Forhindre at politikken blir karrierevei. Ingen folkevalgt bør kunne velges for mer enn 2 perioder, maks 8 år. Sikre fornuftige kompensasjonsordninger.
  • Bort med partibroilere. Sikre bredest mulig representasjon av representanter med ulik bakgrunn og erfaring fra ulike yrker. 
  • Ta i bruk internet og nye sosiale medier for å sikre større bredde og deltakelse i nominasjonsprosessen slik at velgerne kan få bedre innsikt i kandidatenes profil og kan påvirke nominasjonen fra sofaen i stedet for å måtte møte opp på endeløse partimøter. 
  • Styrke offentlighetsloven. Sikre full transparens når det gjelder politikernes bruk og forvaltning av fellesskapets midler. Utvikle regelverk og bedre kontroll- og overvåkingsmekanismer for å forhindre habilitetsbrudd og korrupsjon. Stille politikerne personlig til ansvar slik som i privat sektor.
  • Begrense bruken av kommunikasjonsrådgivere. Regulere og sikre bedre transparens når det gjelder forholdet mellom politikere og lobbyister. 
  • Bruk pressestøtten til å styrke presseetikken og til å insentivere kritisk, men faktabasert, saklig og balansert politisk journalistikk.
  • Fremme internasjonalt samarbeid, men ikke på bekostning av selvråderett og lokalt selvstyre. Ta beslutningsmyndighet tilbake fra overnasjonale organer. Senterpartiet har i hvert fall forstått noe og det scorer de på.

Men du finner ikke noe om demokratireform i noen av de etablerte partienes partiprogram  Ikke uventet er det også slik at motstanden mot demokratireform er høyere, jo høyere opp i partiorganisasjonen man kommer, og høyest i partiledelsen? Årsaken er nokså åpenbar om du har lest teksten ovenfor. 

Vi trenger demokratireform! Og vi trenger en ny type politikere! Ut med Erna, Siv, Jonas og hele bunten! Den ene er like ille som den andre.

Godt valg!

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.