Lars Gule, ekstremismeforsker og ytringsfrihetsforkjemper en markering på Eidsvolls plass mot muslimhat og terror, etter hendelsene i Al-Noor-moskeen i Bærum på lørdag. Foto: NTB/Scanpix

Det er lett å være «revolusjonær» når all drepingen foregår på trygg avstand fra Norge, når det ikke er dine egne kjente og kjære som drepes. For revolusjonsromantikere kan det derfor være fristende å støtte «revolusjoner» i andre verdensdeler, bruke folk der som forsøksdyr, samt å lukke øyne og ører for tegn på at det er noe annet enn revolusjon som foregår. 

annonse

«Romantikerne» er nok for det meste drevet av gode hensikter. Men ønsket om å gjøre noe godt/framstå som gode fører til ønsketenkning, mangel på realisme og mentale/historiske blindsoner. Slik blir de dårlig rusta til å gjennomskue krigspropaganda. Og derfor tror til og med uttalte anti-imperialister at krigen i Syria er en borgerkrig. For USA/NATO/Norge og andre lands krig mot landet har blitt markedsført som støtte til et fredelig og folkelig opprør mot en brutal diktator.

Lars Gule er blant de «revolusjonære». Ja, hans terrorforsett da han ble tatt med en bombe i Libanon i 1977 var også en slags revolusjonær handling. Så det er mulig å ane en rød tråd fra dette til at han i det seinere nærmest har framstått som apologet for IS.

Les også: NRK-ekspert Lars Gule mener norsksomaliske Shurika Hansen må være «høyreekstrem»

Gules metode

Først slår han fast som helt utvilsomt at Syrias president og myndigheter er så brutale og undertrykkende at det berettiger et væpna opprør, en revolusjon. Så velger han å kalle krigen som følger av dette, et opprør støtta av fremmede makter, for borgerkrig. Han ser altså bort fra alt som taler i mot å bruke det begrepet. Ja, det å insistere på at dette er en borgerkrig er så viktig for Gule at han bruker begrepet 23 ganger i en artikkel fra juni. En artikkel som mange har oppfatta som apologi for IS og andre terrorgrupper. Artikkelen er omtalt her med lenke til sjølve artikkelen:

Disse påstandene, denne synsingen, utgjør grunnmuren i Gules apologi. Men, som Harry Belafonte sa: House built on a weak foundation will not stand – oh no.​

For er det utvilsomt at Syrias president og myndigheter er så brutale og undertrykkende at det berettiger et væpna opprør, en revolusjon? Det er det bare syrerne som kan avgjøre, og blant dem er det strid også om dette. For det første er det mye som tyder på at de fleste syrere støtter presidenten. For det andre er det mange som mener at Assad tvert i mot burde ha brukt mer makt, at han ikke burde ha sluppet fri fanger, ikke ha latt opprørere (les terrorgrupper) unnslippe fra Aleppo til Idlib osv.

«Da Assad etter press gav et generellt amnesti for politiske fanger 31. mai 2011 inkluderte dette medlemmer av Det Muslimske Brorskapet. En annen som slapp ut var Zahran Alloush….Han dro hjem til sine tre koner og dannet salafist-gruppen Katibat al-Islam, som seinere ble til Liwa al-Islam (med 30 000 væpnede menn)….(som) tok på seg ansvaret for det store angrepet på Assads indre sikkerhetssirkel 18. juli 2012….I dette angrepet døde Assads svoger og viseforsvarsminister general Assef Shawkat, forsvarsminister general Dawoud Rajiha, tidligere forsvarsminister Turkomani, samt sjefen for det nasjonale sikkerhetsbyrået Hisham Ihtiar….det klart mest ødeleggende angrep på regimet til da i krigen. Takken fra de politisk opposisjonelle for styresmaktenes imøtekommenhet var blodsutgytelser og full krig». Utdrag fra  Assad-kritiske Cecilie Hellestveits «Syria – En stor krig i en liten verden» (side 96/97).

«Her i Latakia møtte det syriske folk de første klare indikasjonene på at opprøret helt fra begynnelsen av var påvirket utenifra….Da regimets styrker gikk inn for å ordne opp etterpå sto sunnimuslimer og heiet på dem». Utdrag fra Elisabeth Reehorsts Syria – en personlig fortelling, side 41, 42.

«Presidenten. Regimet. Staten. For en fra Tartous var dette tre svært ulike komponenter….Å være en «lojalist» betydde forskjellige ting for forskjellige mennesker . På atten måneder hadde veldig få hatt noe pent å si om president Bashar al-Assad….det var mye kritikk av strategi, av hans måte å håndtere krigen på og mange lengtende nostalgiske sukk etter «visdommen og erfaringen til (hans far) Hafez al-Assad….at Hafez aldri ville ha tillatt at ting gikk så langt som det hadde gått….en markant mangel på entusiasme for den unge Assads dyktighet som krigsleder. Det store flertallet mente likevel at regimet var en nødvendighet….samtlige i Tartous følte at de var en del av en kamp for å bevare staten og institusjonene….(jeg) hørte aldri annet enn spit og avsky alle de gangene man snakket om de tusener av syrere som hadde flyktet til Libanon, Egypt eller (spesiellt) Tyrkia. I Tartous var en person som tilsynelatende sviktet landet sitt for å leve i en flyktningeleir utsatt for den ytterste forakt» (Reehorst side 262/63).

Ja, også Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre syntes at Assad brukte for lite makt for å beskytte Norges ambassade, da den var under angrep av syriske islamister i 2006 i forbindelse med karikaturstriden.

«Diplomatene fikk ikke den sikkerheten de har krav på, og det ser vi på som svært alvorlig. Vi kommer til å formidle dette skriftlig til syriske myndigheter. Vi kommer til å gå til erstatningssak mot Syria, og vi kommer til å ta opp saken i internasjonal rett i FN». «Norske myndigheter holder Syria ansvarlig for det voldelige angrepet på den norske ambassaden i Damaskus. Det er vertslandet som har ansvaret for sikkerheten til ambassaden og for de som jobber der» (Stoltenberg og Støre etter angrepet).

Er krigen en borgerkrig? Gule innrømmer faktisk at han ikke har foretatt en sjølstendig vurdering av det og at han kun hviler på at Røde Kors har påstått det. Det er i alle fall sikkert at syrerne ser på krigen som noe helt annet, nærmere bestemt kolonialistisk/imperialistisk krigføring. Det er mye som taler for den definisjonen. Noe er allerede nevnt. Se ellers punkt 1 her.

Les også: NRK tar ingen selvkritikk etter bruk av Lars Gule som terrorekspert: – Han har kompetanse

Kronen på Gules byggverk

I artikkelen og under et arrangement 28. august på Frokostkjelleren Studentpub i Oslo, mener Gule at norske IS-krigere ikke (nødvendigvis) bør straffes strengere enn de krigerne regjeringene Stoltenberg og Solberg har støttet. Dette fordi de grovt sett har brukt de samme metodene av skrekk og terror.

Dette har nok Gule rett i. Men han tenker ikke tanken helt til bunns. For også finansiering av terror er forbudt etter norsk lov. Med andre ord må også regjeringene Stoltenberg og Solberg straffes. Denne utfordringen ville hverken Gule eller noen av de andre paneldeltagerne, Rune Ellefsen og Sofie Høgestøl, svare på under arrangementet på Frokostkjelleren. Heller ikke da jeg spurte her. Gule har heller ikke svart på mail med samme spørsmål.

Ja, det er lett å være revolusjonromantiker når man har mediene og hele etablissementet, inkludert universitetene, med seg, og når «revolusjonen» foregår i andre land. Derav tittelen på denne artikkelen. Det var ikke like lett for de som ropte på «væpna revolusjon» i Norge på 60/70-tallet.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.