REUTERS/Siphiwe Sibeko
annonse
annonse

I 1980 ble Zimbabwes leder hyllet i Vesten som en frigjøringshelt, men etter få år ble hans despotiske sider synlige. Men norske bistandsorganisasjoner fortsatte å støtte oppunder tyranniet.

Hvilke vurderinger ble gjort?

Fredag 7. september døde en av Afrikas verste tyranner av alderdom, stille og fredelig, på et sykehus i Singapore, ettersom helseinstitusjonene i hans eget hjemland ikke kunne tilby han tilfredsstillende medisinsk hjelp. Mugabe drev et regime som ble kalt sosialistisk, men nok best kan betegnes som et kleptokrati. Offisielt var han marxist, men var glad i overdådig luksus. Kuriøst nok for en marxist næret han en forkjærlighet for det britiske monarki, og han tok det tungt, da han ble fratatt sin adelige tittel i 2008.

annonse

Les også: Massemønstring mot Mugabe i Zimbabwe

At verden er et urettferdig sted er nok Mugabe et kroneksempel på. Det ble aldri fremmet noe krav om at han måtte stå til ansvar for sine kriminelle handlinger, som rangerer fra brudd på menneskerettigheter, tyveri av eiendom til korrupsjon, valgfusk og knebling av ytringsfrihet og – ikke minst – massakre på egen befolkning.

Robert Mugabe (1924-2019) sitt vanstyre av eget land og folk har vært såpass ille at han kan sammenlignes med Ugandas beryktede despot, Idi Amin, som tross alt var analfabet.

annonse

Ettersom Mugabe hadde så mange som syv universitetsgrader, så kan han ikke unnskyldes med at han at ikke visste bedre. Det lyste ikke noen rød varsellampe hos norske norske bistandsorganisasjoner som har pøst millioner på millioner inn i Mugabes tyranni. Noen av pengene brukte han på å feire sin storslåtte bursdag. Ifølge Nettavisen utgjør Norges bistand til Mugabes regime i perioden 1980 til 2017 over 4 milliarder kroner!

Les også: – Mugabe nekter å gå av

Hvilke vurderinger ble gjort?

Var bistands-Norge virkelig hellig overbevist om at dette var en god sak?

Diktaroens personlige formue utgjorde over 1 milliard dollar (ifølge WikiLeaks). Hvor mye penger fra norsk bistand som gikk rett i diktatorens egen lomme, kan man saktens undres over.

Da den tidligere geriljalederen overtok som øverste leder i landet som tidligere het Rhodesia hersket det nærmest en euforisk pro-Zimbabwe-stemning i Vesten. Borte var det hvite apartheid-styret som ble ledet av den forhatte rasisten Ian Smith. Mugabe ledet geriljakrigen mot Ian Smiths forhatte regime, og ble Zimbabwes første statsminister. I ettertid kan man se at Mugabe helt klart løy i åpningstalen. Pene, velvalgte ord om en fredelig allianse mellom tidligere fiender gjorde han til spott og spe, da han et par år startet en utryddelseskrig mot tidligere allierte i partiet ZAPU.

annonse

De første årene bygget Mugabe skoler og sykehus, og man kan til en viss grad forstå hvorfor Mugabe ble glorifisert i Vesten, men på ett tidspunkt burde norske Mugabe-supportere innsett at de tok alvorlig feil. Allerede i januar 1983 begynte Den femte brigade, som fikk militær trening i Nord-Korea, med massakrer i Matabaleland, og i løpet av få år ble over 20.000 mennesker som støttet Mugabes politiske rival, myrdet. Operasjonene ble kalt Gukurahundi – regnet som spyler klinten før vårregnet – og høres ut som kommunistisk eufemismer for brutale overgrep, og ble da også karakterisert som et folkemord av amerikanske Genocide Watch.

Les også: WHO trekker utnevnelsen av Mugabe som goodwillambassadør

Ante ikke norske bistandsorganisasjoner hva som foregikk. eller var det lettere å se annen vei?

Ikke før i 1999, da Mugabe innstiftet nye landreformer, som i praksis bare ville si at han tilrøvet seg hvite farmere sine eiendommer, ble Mugabe-kritikk mer synlig i norske medier. De hvite farmerne hadde drevet jordbruk i flere generasjoner og også stått for betydelige eksportinntekter til Zimbabwe.

Etter at Mugabe lot ukvalifiserte innfødde overta farmene gikk det nedenom og hjem med jordbruket. Arbeidsledigheten bikket over 94 prosent i 2009, og fattigdommen var på hele 72 prosent (ifølge Verdensbanken). At forventet levealder var så lavt som 46 år (i 2008), som er blant verdens laveste, sier også sitt. Hyperinflasjonen var på astronomiske 500 milliarder prosent i 2008, og det ble trykket en zimbabwisk dollar, med en verdi pålydende 100 trillioner dollar. Merkverdig nok fikk Mugabe styre frem til 2017. Da ble han satt av i et kupp.

Under Robert Mugabe har ett av Afrikas mest ressursrike land gått fra å være velstående til å bli ett av klodens fattigste. Det er litt uklart hvilken visjon Mugabe hadde utover å holde på makten, og han har ikke lykkes med så mye mer enn å forkrøple sin nasjon. Hadde Norge stilt seg mer kritiske til Mugabes fremvoksende tyranni i stedet for å støtte økonomisk oppunder det, hadde kanskje diktatoren fått mindre makt, og innbyggerne i Zimbabwe ville i praksis hatt det bedre. I dag er Mugabe ensbetydende med skam både for norsk bistand og norsk venstreside, som aldri har tatt et skikkelig oppgjør med sin kurtisering og støtte av en frigjøringshelt som ble en tyrann. Hans diktatoriske etterkommer i Zimbabwe, Emmerson Dambudzo Mnangagwa, har kun hatt lovord å si om Mugabe. Dessverre virker det som om næværende makthavere i Harare har lært noe av Mugabes mange feil.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon