Slik ville We Are Europe skremme britene fra å stemme for Brexit. Tre år senere har de ennå ikke gitt opp. Foto: Simon Chapman/Lnp/REX
annonse

Logikk, fakta og empiri er hjelpemidler som konservative krefter gjerne tar i bruk.

Dette hjelper lite i kampen mot den progressive eliten, som tar i bruk helt andre virkemidler. Det mest typiske er kanskje hvordan følelser blir sett på som viktigere enn fakta, og intensjon viktigere enn resultat. Dette er bestanddeler i det fenomenet Terje Tvedt kaller «godhetstyranniet».

Men det er et element som ikke nevnes så ofte, som kanskje er viktigste årsaken til at utviklingen tilsynelatende går i bare én retning, i alle fall hvis man ser på Vest-Europa og USA.

annonse

Aksepterer ikke nederlag

De progressive aksepterer ikke nederlag. Utviklingen kan kun gå i en retning, den «riktige» retningen slik de definerer det. Dette er et nådeløst faktum som setter konservative krefter i en vanskelig, tilnærmet umulig posisjon. Jeg skal gi noen eksempler for å forklare hva jeg mener.

I 2017 vedtok Australia en ny lov om likekjønnede ekteskap. Dette skjedde etter langvarig kamp og en rekke tidligere folkeavstemninger hvor forslaget ikke hadde blitt vedtatt. Nå er kampen kronet med seier for tilhengere av likekjønnet ekteskap. Er det noen som tror det vil bli flere folkeavstemninger?

Nei, når de riktige kreftene har vunnet frem så er det game over.

EU

EU-elitene har hele tiden arbeidet for sterkere integrasjon, men har ikke alltid hatt folket med seg. Da både Frankrike og Nederland sa nei til en ny traktatforfatning i 2005, byttet EU navn på traktaten og vedtok Lisboa-traktaten noen år senere.

annonse
annonse

I Irland stemte folket nei til også denne traktaten, de fikk da beskjed om «løse problemene som utfallet av folkeavstemningen hadde medført». Irland skrev under etter at en ny folkeavstemning ga grønt lys. Ingen krevde noen ny folkeavstemning etter at det riktige resultatet var oppnådd.

I Norge stemte folket nei til EF/EU i 1972 og 1994. Allikevel meldte våre ledere landet inn i EØS, som de facto er et fullt EU-medlemskap, bare uten stemmerett i EUs styrende organer. Flere anerkjente jurister mener EØS-avtalen er i strid med norsk grunnlov. Men elitene er fornøyde, de har jo fått det riktige resultatet.

I 2016 stemte et flertall i Storbritannia for Brexit. I de tre årene som har gått har de globalistiske elitene gjort alt for å motarbeide resultatet av folkeavstemningen. Globalister vil ha overnasjonale aktører og er derfor naturlige tilhengere av EU og FN. De motarbeider gjerne alt som heter nasjonal selvråderett.

Kravet om ny folkeavstemning kom umiddelbart. Det er senest kommet nokså klare signaler fra Jeremy Corbyn om at Labour vil ha ny folkeavstemning om Brexit som kampsak i et eventuelt nyvalg.

Boris Johnson kjemper for å opprettholde folkeviljen slik den ble uttrykt i folkeavstemningen. I norsk gammelmedia fremstilles han som en klovn med fascistiske trekk og lav intelligens. Han slåss jo for feil sak!

annonse

Abortkampen

Abortkampen er et annet eksempel. Et mikroskopisk inngrep i abortlovene medfører kjendiser i karnevalstemning, utkledd som «handmaids», som om Norge plutselig hadde blitt et patriarkisk diktatur med sexslaver og tvangsfødsler. Alt på grunn av uenighet om fosterreduksjon/tvillingaborter, en praksis Norge var alene om i Europa.

Les også: Sylvi Listhaug oppfordrer Sigrid Bonde Tusvik til å protestere mot kjønnslemlestelse, tvangsgifte og hijab

Multikultur

Når det gjelder flyktninger og migrasjon, ser vi mye av det samme. Det multikulturelle samfunn er for de progressive globalistene et mål i seg selv, kanskje til og med et virkemiddel for å splitte og herske. Dogmene er nesten sjokkerende hvis man anser at målsetningen burde være å hjelpe reelle flyktninger.

annonse

De progressive vil at migranter skal bosette seg her og bli tildelt statsborgerskap så raskt som mulig. Deretter må man legge til rette for familiegjenforening. Alt dette legger til rette for en innvandring som både er stor og samtidig irreversibel innenfor dagens akseptable politiske handlingsrom.

Som den progressive, men ærlige statsviteren Eric Kaufmann skriver i boken «Whiteshift»: Hvis målet er å hjelpe flyktninger, så ville man opprettet veldrevne flyktningleire i nærområdet, og gjerne i våre egne land. Ingen skulle fått statsborgerskap eller varig oppholdstillatelse. Ingen skulle fått familiegjenforening. Alle skulle blitt returnert så raskt som mulig. En slik politikk ville fått massiv støtte, og den ville gagnet flyktninger og stanset all økonomisk migrasjon.

Men målsetningen kan ikke være å hjelpe flyktninger. I så fall er politikken som føres nesten kriminelt dum og lite effektiv.

Aldri fornøyde

Når de progressive vinner frem med sine kampsaker, så er de ikke fornøyde. Da kommer de med nye krav. Et eksempel er feminismen og kampen for likelønn.

Likt lønn for likt arbeid har tilnærmet full støtte i befolkningen. Jeg kjenner ingen som seriøst mener at kvinner fortjener lavere lønn enn menn i samme type jobb, og denne retten er også lovfestet.

Men så dukket begrepet likelønn opp. Faktisk er det mange som tror likelønn betyr nettopp likt lønn for likt arbeid, men slik er det altså ikke. Likelønn handler om at kvinner skal tjene det samme som menn, uansett yrkesvalg, utdannelse, arbeidstid og andre faktorer. Likt resultat betyr mer enn like rettigheter. Dette er ren marxisme i forkledning.

Et annet eksempel er når 99,4 prosent av befolkningen tvinges til å tilpasse seg til en mikroskopisk demografisk gruppe, som vi nylig så på en britisk skole.

Vindmølleopprøret er nok et eksempel. Når vindmøllene først er satt opp, så er pengene allerede brukt og naturen allerede ødelagt. Det hjelper ikke å rive vindmøllene. Skaden er allerede skjedd.

Mønsteret gjentar seg i alle politiske konfliktsfærer. Klimakampen, feminismen, multikulturen, vindmøller, bomringer, ACER. Stadig nye rettigheter deles ut til de trengende, ingen plikter følger med. Skoleloven sier at elevene har masse rettigheter, men absolutt ingen plikter. Ikke rart at mange unge ender opp som patetiske snøfnugg som tror verden går under i morgen hvis ikke klima-Greta får styre alt.

Presidentvalget i USA i 2016, hvor Donald Trump sjokkerte en hel verden ved å vinne foran de progressives favoritt Hillary Clinton, viser hvor lite demokratisk anlagt disse kreftene er. Kravet om riksrett og anklagene om russisk påvirkning kom umiddelbart. Man kunne rett og slett ikke akseptere at Donald Trump hadde vunnet valget. Store deler av hans eget parti motarbeidet ham. Gammelmedia i alle europeiske land flommer over av kritikk, karakteristikker og rasismeanklager mot en demokratisk valgt president som leder vår eneste allierte av militær betydning.

Les også: Hva skal vi med en politisk prostituert presse?

Vi som jobber får regningen

Alt dette må finansieres av den synkende andelen av befolkningen som fortsatt gidder og evner å jobbe. I gjennomsnitt betaler vi nordmenn 57 prosent av inntekten i skatter og avgifter. Men fortsatt vil de øke skattene. Fortsatt kan forskning påstå at vi betaler lite i skatt, ved å utelate viktige avgifter.

Og hvis man protesterer mot utviklingen, bidrar man til «polarisering». Man kan anklages for «hatefulle ytringer» eller «religiøs rasisme». Samtidig er ingen skjellsord uakseptable så lenge de går i riktig retning.

Hvis man er kritisk til den ekstreme tredje bølgen av feminisme, likestilles dette med å være kvinnehater. Å hevde at alle mennesker skal ha like rettigheter er fascistisk og patriarkalsk. Hvis man ønsker å ha en viss kontroll over innvandringen er man rasist. Og stiller man spørsmål ved deler av abortloven sammenlignes man omtrent med dr. Mengele. Skriver man for Resett er man en kloakkrotte.

Hva må gjøres?

For at konservative krefter skal bremse eller snu utviklingen må man være villig til å reversere politiske beslutninger. Man må våge å redusere støtte til såkalt gode formål. Man må gjøre et krafttak for å redusere skatter og avgifter, og akseptere at dette krever reduserte offentlige utgifter.

Vi kan lett spare mange milliarder hvert år uten å røre ved det grunnleggende i velferdsstaten (selv om det også er en god idé på sikt).

Kutt ut all støtte til ikke-statlige organisasjoner (NGOs). Kutt ut ineffektiv og amoralsk bilateral bistand. Stram inn på innvandringspolitikken. Legg ned NRK og kutt ut pressestøtten. Gjør den enkelte ansvarlig for å støtte sitt trossamfunn, slik som f.eks. i Tyskland. Reduser støtten til FN til et gjennomsnittlig europeisk nivå. Sånn: Der har vi spart minst 100 milliarder kroner hvert år. Og det er mer å gå på. Finland er en velfungerende velferdsstat som bruker halvparten så mye penger som Norge.

Hylekorene som garantert vil komme må man bare akseptere. Et parti som Frp kan vel nesten ikke gjøre det særlig dårligere enn i årets lokalvalg. Partiet hadde tjent mye på å stå opp for den politikken som en gang skaffet de nesten 30 % oppslutning: Lavere skatter, redusert innvandring og nei til bompenger er saker de kan vinne mange stemmer på. Men to nye år med svak ledelse og kompromisser med Venstre/KrF vil utradere partiet. De kan havne ned mot sperregrensen uten et markant skifte av fokus.

Høyre er tilnærmet fortapt, og kan ikke lenger kalles et konservativt parti. «Den nye vinen» av Høyre-politikere hyller radikale venstrepolitikere som Alexandria Ocasio-Cortez og har en tilnærmet sosialistisk innstilling i klimaspørsmålet. Erna er fortsatt en samlende figur, men hun samler feil folk rundt feil politikk.

Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg personlig ikke har noen problemer med likekjønnet ekteskap, men jeg er ateist og mener kirken burde være uavhangig av staten og bestemme dette selv. Jeg er heller ikke motstander av dagens abortlov, men støttet justeringen med tanke på fosterreduksjon. Jeg har heller ingen problemer med LGBT-mennesker, men nekter å sende barn på 9 år for å gå i tog til støtte for flerkoneri, surrogati og medisinsk behandling av kjønnsforvirrede barn. Alt i regi av den lokale fotballklubben.

Poenget er uansett: Hvis man skal ha er fungerende demokrati, så kan vi ikke tillate at man kun spiller på en banehalvdel. Det kan ikke være slik at de progressive bestemmer hva som er tillatt å diskutere. Konservative krefter kan skylde seg selv, de har latt denne utviklingen pågå for lenge. Det er ingen grunn til å forvente hjelp fra politiske motstandere.

Dette er en kamp konservative vinne, men tiden er dessverre knapp. Derfor er det så ekstremt viktig at alle som kan bidrar.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon