Universitetet i Oslo (forkortet UiO). Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Erik Oddvar Eriksen, professor og leder av ARENA Senter for Europaforskning, har skrevet en kronikk i Aftenposten 11. september 2019 som så til de grader blottlegger oppdragsforskningens skjulte agenda og de nedlatende holdningene overfor folk flest ved mange av våre universitet og lærested. Tittelen på kronikken er ikke mindre enn «Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene».

annonse

Som tittelen antyder fremstår artikkelen som en kvasivitenskapelig bortforklaring av krisen i det liberale vestlige demokratiet og en nedlatende beskrivelse av velgere som ikke skjønner sitt eget beste når de er så dumme at de «strømmer til demagogene» og søker et alternativ til de etablerte partier.

Eriksen mener at samfunnet i en komplisert tid med mange utfordringer må styres av kunnskapsrike eksperter (som ham selv, antakelig) og politikere med politisk erfaring og kunnskap (yrkespolitikere og partibroilere i etablerte partier, antakelig) og globale løsninger som i EU fordi velgerne er for dumme til å finne intelligente løsninger selv på de kompliserte overnasjonale utfordringene vi står overfor.

Les også: Kristiansand Frp om Demokratene: -Vi har ikke lukket noen dører

At tiltroen til ekspertene er så stor hos professoren er kanskje ikke så rart, da han vel regner seg selv i den gruppen. At tiltroen til overnasjonale konføderasjoner som EU er så stor er heller ikke så rart, da EU står for en stor del av finansieringen av ARENAs «forskning». Professoren løper åpenbart etter pengene og de politisk korrekte standpunktene. «Follow the money!»

Artikkelen blottlegger på en ufrivillig avslørende og usmakelig måte den sentrale elitens nedlatende syn på «mannen i gata». Smak litt på disse sitatene:

– I et modern demokrati må beslutninger være intelligente om de skal få oppslutning. Bare eksperter kan sikre dette.

– Dette (fornuftige politiske løsninger) krever kunnskap om årsakssammenhenger, om hva som virker. Det er en kunnskap en ikke får ved å spørre «mannen i gata».

– Ansvarlige politikere må i dag forholde seg til grenseoverskridende problemer som klimakrise, handelskrig, markedsadgang, flyktninger, migrasjon og terrorisme. For å håndtere slike utfordringer trengs kunnskap og ekspertkompetanse.

Dette representerer et elitistisk menneske- og samfunnssyn som grenser over til det totalitære.

Eriksen og hans likesinnede synes fullstendig blottet for motforestillinger mot elitevelde og det representative demokratiets begrensninger.

Det var det deltakende demokratiet og ikke det representative demokratiet som var den grunnleggende ideen i det athenske demokratiet. Grunnmuren demokratiet bygger på er at hver stemme og hver mann og kvinne teller likt? Demokratiets styrke er nettopp at de beste løsningene finnes gjennom bredest mulig representasjon fra alle lag og fra ulike grupper i befolkningen?

Identitetspolitikken har på ny satt fart i vrangforestillingen om at det er eliten som vet best hva som er til folkets beste, og ikke folket selv. Den dårlig skjulte forakten for ’mannen i gata’ forteller litt om hvilke holdninger som rår og hvor dypt identitetspolitikken nå har pervertert forskningen ved våre lærested.

Det er kanskje ikke så rart, for det er den samme identitetspolitikken som har suspendert journalistene og redaksjonene fra saklig journalistikk. Og det er den samme identitetspolitikken og globalismen som er rådende blant den liberale politiske eliten i de etablerte partiene og som hevder monopol hva som er politisk korrekt og hva velgerne og «mannen i gata» skal få lov til å si og mene.

Forakten for ’mannen i gata’ skjules i regelen diskret og kommer sjeldent til overflaten så eksplisitt som i Eriksens kronikk. Hillary Clintons karakteristikk av halvparten av de amerikanske velgerne som ’deplorables’, David Camerons omtale av Brexit-tilhengerne som «a basket full of fruit cake loonies» eller den lite flatterende karakteristikken av Resetts lesere som «kloakkrotter» faller i samme kategori.

På samme måte som vi ikke lenger kan stole på det journalistene skriver eller at politikerne skal holde det de lover, kan vi åpenbart ikke lenger stole på forskerne. De har en agenda. Forskningsresultatene er kjøpt og betalt for. Og de er en del av den samme sentrale eliten som mener seg utvalgt til å bestemme hvem som er dumme og hvem som er intelligente, hva som er politisk korrekt og hva som ikke er det og hva vi andre skal mene.

Men folk er ikke dumme. Mannen i gata og folk flest har erfaring og sunt bondevett som ofte går langt utenpå partibroilerne og de mange yrkespolitikere som knapt kjenner til livet utenfor partikontorene, for ikke å snakke om det snevre perspektivet mange akademikere får ved å se ned på folket gjennom elfenbenstårnets smale glugge. Men professoren sier noe fornuftig:

– Noen må lære og de må endre standpunkter. Dette elementet fra den greske demokratimodellen bør ikke glemmes: Nemlig at demokrati har med endring av mening og oppdragelse å gjøre. Demokrati er en læringsarena, fordi de som vil ha noe gjort, må forholde seg til andres argumenter.

Les også: Vidar Kleppe: – Det er ikke noe galt i å bli kalt nasjonalist

Det å komme frem til en høyere erkjennelse gjennom dialog og læring er det klassiske demokratiets varemerke. Men Eriksen har totalt misforstått de gamle grekere når han trekker den konklusjon at det er velgerne som har feil når de ikke er enige med ekspertene og politikerne og at det er velgerne som derfor må læres og oppdras.

Professoren har åpenbart ikke skjønt at dialog og læring fremmes best gjennom meningsbrytning mellom likemenn og kvinner med ulik bakgrunn og erfaring og ikke gjennom ensretting og ensidig rekruttering av eksperter, politikere og journalister med en ensartet bakgrunn og som stadig får bekreftet sine meninger i et selvforsterkende ekkokammer.

I Eriksens forestillingsverden er det altså noe feil med velgerne når de rømmer fra de etablerte partiene. Og det er ifølge Eriksen, åpenbart noe feil med den norske befolkningen når det bare er ca. 25 prosent i Norge som ifølge opinionsmålinger vil ha Norge inn i EU, mens oppslutningen om EU i de fleste medlemstater er over 80%.

Det er vel kanskje en for vanskelig tanke å tenke for sånne som Eriksen at det kan være noe feil med ekspertene eller politikerne eller med EU, og at folk flest er rasjonelle aktører når de bare får vite hva som foregår og derfor søker alternative løsninger når ekspertene og yrkespolitikerne fører dem på ville veier?

O, hellige enfold! Hvor deilig enkelt og behagelig livet må være der oppe i elfenbenstårnet!

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.