Statsminister Erna Solberg (H) i sikkerhetsrådssalen i FN. Salen er tegnet av den norske arkitekten Arnstein Arneberg (1882-1961). Nå bruker regjeringen titalls millioner kroner for at Norge skal få et sete rundt bordet. Foto: Pontus Höök / NTB scanpix
annonse

Bare i første halvår 2019 har kostnadene knyttet til kampanjen for et norsk sete i FNs sikkerhetsråd vært nesten 11 millioner kroner. Norge har også smisket for ulike stater for å oppnå deres stemme. Men hva får vi egentlig igjen for det?

Fra 2016 har UD brukt 23,4 millioner kroner for å sikre støtte for det norske kandidaturet. Regjeringen innrømmer at det er vanskelig å gi et totalanslag for hva kampanjen vil koste, men beløpet er nok langt høyere enn 23,4 millioner:

«Lønn og andre kostnader for fast ansatte i departementet og ved utenriksstasjonene er ikke inkludert i oversikten. Det er heller ikke tjenestereiser som ikke har kampanjen som hovedformål. Det er kun ekstraordinære utgifter knyttet direkte til kampanjen som inngår,» skriver Utenriksdepartementet selv.

annonse

Utgiftspostene er listet opp, her finner vi blant annet:
– Møtebevertning, arbeidslunsjer – og middager
– Interne seminarer og faglig forberedelse, inkludert støtte til håndbok om Sikkerhetsrådet
– Støtte til vandreutstilling om Norges bidrag til afrikansk frigjøring
– Studietur til Oslo og Tromsø, med hovedfokus på hav og klima

Men hvorfor skal man bruke disse pengene? Regjeringen skriver på egen hjemmeside:

«Granavolden-plattformen slår fast at kandidaturet er en sentral utenrikspolitisk prioritering for regjeringen. Plassen i Sikkerhetsrådet er viktig fordi den bidrar til å sikre norske interesser og fordi Norge vil bidra positivt i rådets arbeid, blant annet på grunn av vårt engasjement for fred, forsoning og bærekraftig utvikling.»

Regjeringen peker på «vårt internasjonale internasjonale engasjement innen klima, hav og helse», og beskriver plass i Sikkerhetsrådet som «et generelt mål i norsk utenrikspolitikk».

Kommentar

Det er tjue år siden forrige gang Norge hadde plass i Sikkerhetsrådet (2001-02). Det var i en turbulent tid, med 9/11 og etterfølgende intervensjon i Afghanistan og senere i Irak (2003). Og for tjue år siden var også FNs Sikkerhetsråd noe som ble tatt mer seriøst. USA forsøkte virkelig å få resolusjoner i Sikkerhetsrådet i forkant av sine militære operasjoner.

annonse
annonse

Men når det ikke var mulig, som i Kosovo i 1999 og i Irak i 2003, gikk USA til militært angrep uansett. Det har bidratt til å undergrave Sikkerhetsrådet. Og nå som Russland og Kina har blitt sterkere makter, er det enda flere mektige i land som ikke bryr seg om de får med FNs sikkerhetsråd eller ikke.

Les også: Islam og nordmenns patologiske selvransakelse (+)

Så hvorfor er Regjeringen og Utenriksdepartementet så opptatt av å få en plass i Sikkerhetsrådet? Hva gjør de egentlig for å oppnå det? Og tjener det norske interesser?

Selvfølgelig er det fortsatt noen saker som kommer opp i Sikkerhetsrådet og som kan ha en viss betydning, ikke minst økonomiske sanksjoner mot visse land. For øvrig er sakene mer i kategorien fordømmelser, og de bryr ikke alltid så mange seg om. Det er uansett press fra de store maktene som teller. Det er lite trolig at Norge skulle få opp noe tema i Sikkerhetsrådet som virkelig var viktig for norske interesser. Mest handler det om hva Norge stemmer om saker som har temmelig lite med Norge å gjøre.

Kort sagt er norsk plass i FNs sikkerhetsråd noe som er viktig for noen enkeltpersoner i Norge. Det være seg utenriksministeren samt en del norske diplomater som kanskje får tilgang til en informasjon som andre lands diplomater er nysgjerrige på. Noen statsansatte nordmenn kan bli litt mer viktige for en stakket stund. Men det vil ikke smitte over på nordmenn flest. Strengt tatt kommer det bare til å koste oss mer penger.

annonse

Men mer bekymringsfullt er hva norske diplomater gjør i selve valgkampen. For det er ikke bare penger de bruker. De må sanke minst 2/3 av stemmene får å få plass. Dermed må de gjøre norsk politikk lekker for en rekke land. Det innebærer at Norge i disse årene driver og smisker med alskens korrupte og ellers anti-vestlige regimer for å sikre at de ikke får en grunn til å la være å stemme på oss. Norske diplomaters intense interesse av at Norge skulle signere FNs migrasjonsavtale i 2018 må utvilsomt sees i dette lys. Det innrømmet UD selv i et strategidokument jeg har fått tilgang til.

Norges servile innstilling til de periodiske landhøringene i FN – Universal Periodic Review (UPR) må også sees i lys av Norges ytterst ettergivende innstilling i denne valgkampen. Her har vi latt land som Afghanistan, Pakistan og Iran diktere hvordan Norge skal forholde seg til kritikk av islam.

Les for øvrig Norge kryper for islamske diktaturstater for en mer detaljert gjennomgang.

Utenrikspolitikk burde ikke handle om å smiske. Vi bør stå for det vi mener og det som er norske interesser. Hvis det ikke var i norske interesse å jobbe aktivt for FNs migrasjonspakt, burde vi ikke deltatt aktivt eller signert bare for at norske diplomater skal få sitte i et stort sett maktesløst organ i New York.

Norges jakt på en plass i Sikkerhetsrådet skjer nærmest på autopilot. Slik jeg kjenner UD, har det ikke engang vært en diskusjon om det. «Alle» er enige om at dette er bra for Norge.

annonse

Saken er imidlertid at det er diplomatene det eventuelt er bra for, samt norske politikere som kan belønnes med toppstillinger etter at de er pensjonert fra hjemlig politikk. Og det er våre skattepenger de bruker og våre interesser som hestehandles bort.

Uten at de etablerte mediene stiller spørsmål ved det.

Hvis du vil støtte Resett, tegn abonnement her, eller støtt oss på andre måter her.

 

 

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon