(AP Photo/Richard Drew)
annonse

Det der er ikke noe å bekymre seg for, pleide mor å si når det var noe hun anså som en bagatell.

Neste år hadde hun fylt 100 år om hun ennå hadde levd men nå som hun for lengst har forlatt dette liv kan en undres over hva det var hun brukte som referanse når hun bagatelliserte hendelser og situasjoner som oppstod rundt oss unger. For en som er et etterkrigs barn er det vanskelig å forstå hva en som vokste opp gjennom de harde 20- og 30 årene, for så å bli kastet inn i en krig med fem års okkupasjon, opplevde og hvilke følger det fikk for hennes liv.

Først på slutten av livet følte mor at hun hadde nådd en seier. I dag lever arbeideren som en funksjonær pleide hun og si, og hun hadde rett. I tiden etter krigen så hun sammen med sine tidsvitner at kurven bare gikk oppover. Alle barn fikk utdannelse, barnesykdommer ble nærmest utryddet, hjemmene fyltes opp av TV-apparater og kjøleskap, aksjeleiligheter og husbankhus ble allemannseie og folketrygden ble innført. Men viktigst av alt var at Norge ikke lenger var en skueplass for krig, men heller en fredfull liten oase, som av alle ting vant det store lotteriet. Norge ble en steinrik oljenasjon.  Hun som opplevde at ektemann, far, søsken og svigerbrødre ble tatt, fengslet og torturert av okkupasjonsmakten kunne endelig rope ut i triumf; Der fikk du den du Tyskland!

annonse
Den nye trusselen

Men hva nå, snart 20 år etter hennes død? Stemmer hennes utsyn og troen på fremtiden like godt? Sørgelig nok må en innse at vår rike nasjon i dag regjeres av bortskjemte historieløse individer som uten beskjemmelse endrer vår nasjon til det ugjenkjennelige.  Vi som lever nå opplever at de som har opplevd lite, de som har fått mest og som har bidratt minst ønsker å innføre et system og levnet som er likt det uvesenet som for 75 år siden truet vårt lands eksistens.

EØS

Det er ikke mange av de som deltok eller var voksne under siste verdenskrig som lever i dag. En av dem som opplevde krigens grusomheter var Norges tidligere statsminister Tryggve Bratteli (AP). Bratteli var en forkjemper for EEC eller EF som vi kalte det den gangen i 1972. Bratteli var selv en såkalt «nacht und nebel-fange» (politisk fange som skulle utryddes) i en tysk konsentrasjonsleir under den andre verdenskrig.  Undertegnede, som var en sterk beundrer av Bratteli,  lurer ofte på om han hadde vært like ivrig EU-tilhenger i dag om han hadde fått se hvordan Europa og Tyskland har utviklet seg?  Var det i hans tanker at Norge skulle avstå suverenitet til et overnasjonalt Europa styrt av Tyskland? Ville han ha godtatt at en norske statsminister konstant gjør knefall for den tyske kansler eller at Norge har innlemmet over 13000 lover og regler fra EU uten å ha innflytelse eller stemmerett? Mente han virkelig at å eliminere den norske selvråderetten og nasjonen ville hindre en ny krig?  Ville han ha solgt ut Norge slik en av hans etterfølgere Gro Harlem Brundtland gjorde i 1994?  Ja vi vet, hele Stortinget godkjente EØS-avtalen, men det ubesvarte spørsmålet er hvorfor lot hun ikke folket få avgjøre? Kan det ha sammenheng med hennes siste nedverdigelse mot folket da hun nylig i sin særegne selvgode stil uttalte at man må kontrollere hva en forteller folk?

Politikere

Man kan undres over motivene til de som styrer Norge i dag. I sin iver til å bistå alt og alle har de tilsynelatende glemt sine nasjonale forpliktelser. Hva med oss, vi som er skadelidende og som tar den daglige støyten fjernt fra Stortinget og elitens beskyttede liv?  Mange av disse politikerne, slik som vår statsminister,  startet sine liv i en politisk kuvøse og har siden levd hele sitt politiske liv bak skuddsikre glass og i limousiner, fjernt fra folket de hevder å tjene. Der vil de være til deres politiske endelikt ender i en gullpensjontilværelse eller til de sparkes ut i en internasjonal stilling som belønning for å ha regjert det norske folk slik flere av APs karrierepolitikere har gjort. Om man ikke husker kan vi nevne i fleng, Jens Stoltenberg som havnet som Natos sjef i Brussel og jammen fant de ikke en ambassadørstilling til kona der også, eller ekteparet Juul/Rød-Larsen som tilfeldigvis havnet som hhv ambassadør og FNs visegeneralsekretær på samme sted. For ikke å snakke om Jan Egeland, Aps internasjonale pengetigger som på millionlønn lyver til BBC om sultkatastrofer, eller hva med karakteren Espen Barth Eide som ifølge amerikanske diplomatavsløringer ville bytte norske soldaters innsats mot en stilling i FN-apparatet, eller hva med Torbjørn Jagland som etter å ha tapt det norske folk har kunnet meske seg blant Europas eliter. Men pokalen hentes hjem av Gro Harlem Brundtland som i utlendighet nyter sin millionærtilværelse etter å ha solgt ut det norske folk.

Spørsmål uten svar

Vi som sitter tilbake med elendigheten lurer på enkle dagligdagse ting så som om fortauet vil bli strødd denne vinteren? Klarer vi å holde strømforbruket nede slik at strømregningen kan betales? Hvor lenge må vi fortsette å betale strømregningen for dem som har råd til å kjøpe Tesla?

Vi som bor i Oslo har flere spørsmål. Kommer døtrene våre og sågar våre sønner noensinne til å kunne gå trygt hjem fra Oslo sentrum uten å bli antastet?  Hvor lenge skal vi fortsette å gå spissrotgang mellom nigerianske narkotikaselgere i Storgata eller Skippergata? Kan vi noensinne stole på at politiet vil hjelpe oss når vi trenger dem?

Det største og vanskeligste temaet er nok spørsmålene rundt bruken av oljepenger. Er det slik at vi nå bruker det vesentligste av avkastningen som faller under 4%-regelen til å betale for den etnografiske endringen og selvutslettelse av den «norske» kulturen?  Hvis dette er sant hvem er det da som dekker over det faktum og hva er i så fall motivet? Hva med dem som gikk med på å spinke og spare, og som betalte regningen for utviklingen av «oljeeventyret»?  Når er det tenkt at dette skal komme dem til gode?  Når har myndighetene tenkt å skaffe oss et reelt forsvar slik at vi i hvert fall kan tro vi kan bite i fra oss om det trengs? Ja spørsmålene vi har er mange.  Reelle svar er det verre med.

annonse
annonse

Hvorfor spør de ikke Norges folk om vi vil at Norges demografi skal endres slik det nå gjøres?  Hva med å få en folkeavstemning om innvandring, EØS og Norges rolle i FN. Hva er galt med direktedemokrati i de store spørsmålene?  Vel, valget er vårt. Vi må stå opp og forlange vår rett.  Det handler ikke lenger om høyre- eller venstreside i politikken. Det handler om nasjonens overlevelse og at den kan fortsatt være slik mor og de som kjempet for den trodde det ville bli. Frihet, trygghet og samhold var målet til dem hvis skuldre vi står på.  I økende grad hersker nå splittelse, forbud og usikkerhet. Så lenge vi ikke stiller politikerne til ansvar vil det fortsatt gå i utforbakke mot et endelikt en knapt tør tenke. Nordmenn har reist seg før og stakkars den som undervurderer farene for det utenkelige, nemlig at «ballongen» sprekker.

Det politiske partiet, nytt eller gammelt, som tar folket på alvor og som innfører folkeavstemninger om innvandring, EØS, ACER og FNs migrasjonsavtale, vil garantert vinne det norske folket. Men de må starte nå!

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon