Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mener han har gitt klart uttrykk for hva staten som eier mener om endringer i ledelsen av Innovasjon Norge. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
annonse

Høyre og Torbjørn Røe Isaksens problem er at forsvaret av overnasjonale institusjoner ikke lenger kan kalles konservativt. 

Høyre er i rask utvikling. I Oslo ønsker partiet å samarbeide med MDG og i en tid hvor mange konservative blir mer EU-skeptiske, fastholder Høyre sin entusiasme for EU, EØS og overnasjonale avtaler mer generelt. 

Men disse trekkene er ikke nødvendigvis representative for velgerne eller det brede lag av Høyrepolitikere. En som lenge har evnet å holde hodet kaldt er den beleste næringslivsministeren Torbjørn Røe Isaksen, som i større grad lener seg til  den gamle Høyre-ideologen Lars Roar Langslet. Han lærte unge konservative på 50- og 60-tallet at det å være konservativ handlet om mer enn å bevare penger, men også verdier. 

annonse

Les også: Næringslivsminister Torbjørn Røe-Isaksen virker kunnskapsløs om islam

Preger konservative

I Europa har flere partier og bevegelser blitt preget av det som gjerne kalles nasjonalkonservativisme, særlig i Storbritannia der slik tankegang nå preger deler av Det konservative partiet med statsminister Boris Johnson i spissen. 

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde nylig tok til orde for at dette burde bli Fremskrittspartiets nye ideologi. Forslaget kan nok ses på mer som en prøvekanin og var neppe egnet til å mobilisere Frp-medlemmene, som nok først og fremst samles i sin avsky for statlige reguleringer og forsøk på å overstyre folks liv. Men som en prøvesten var utspillet interessant nok, for å se om det kan være grunnlag for slike nasjonalkonservative strømninger også i norsk politikk. 

Ikke enhetlig ideologi

Nasjonalkonservativisme er ikke noen enhetlig ideologi, men kan bedre beskrives som en politisk strømning der man markerer avstand fra overnasjonale institusjoner som EU og FN og søker å unngå raske og omveltende samfunnsendringer, samt å markere en avstand fra ultraliberalisme i ulike former. 

annonse

Jeg er ingen ubetinget tilhenger av slike merkelapper og tror ofte de kan tilsløre like mye som de forklarer.

Det er heller ikke overraskende at Torbjørn Røe Isaksen, som representerer et parti som søker nettopp å forene liberalismen og konservativismem, i Morgenbladet ønsker å distansere seg fra nasjonalkonservativt tankegods. Men det er synd at han henfaller til sjablongaktige beskrivelser. 

Han fremstiller denne tankegangen som «drømmen om å vende tilbake til gårsdagen blir reaksjonen like radikal, like utopisk og like farlig som ideologiene til venstre konservatismen alltid har advart mot.» og trekker frem at Christian Tybring-Gjedde på TV 2 trakk frem kulturen i bygdenorge som et eksempel på nasjonalkonservativisme. 

Dette er ikke reaksjonært eller tilbakeskuende. Det norske samfunnet er selvsagt mye mer enn bygdekultur, men det er ingen overdrivelse å påstå at mye av det som gjør Norge til et godt land å bo i dreier seg om kulturen vi har tatt med oss fra små plasser og lokalsamfunn. Det er også grunnlaget for at man i etterkrigstiden klarte å finne gode kompromisser og legge til rette for den sterke økonomiske vekst som kom med oljeletingen på 70-tallet. 

En rekke undersøkelser viser at det norske samfunnet scorer svært høyt når man undersøker graden av tillit borgere imellom og til institusjonene. Vi forventer og regner med at vi blir behandlet på en god måte, både av myndighetene og våre likemenn. Her er det norske samfunnet unikt.

Igjen er det flere grunner til dette, men en historisk årsak kan være at Norge er et lite land med mange små og levekraftige lokalsamfunn som folk kjenner tillhørighet til, selv etter at flere generasjoner har bodd i urbane deler av landet.

På små plasser er man avhengige av samhandling og tillit. Alle på bygda vet hvor ødeleggende en nabokrangel kan være. Der hver mann som Hugh Grant i «About a boy» kan være sin egen øy i byer og urbane områder, er dette vanskeligere på små plasser der det ikke er noen overdrivelse å si at «alle kjenner alle». 

Ikke statisk

Kultur er ikke statisk. Det er selvfølgelig teoretisk mulig at en en «ung kvinne med hijab også kan bli kulturelt norsk», slik Røe-Isaksen ser ut til å ønske. Men det er heller ikke noen overdrivelse å si at det ikke er enkelt eller å påpeke at høy innvandring og raske samfunnsendringer bidrar til å bryte ned den tilliten som er skapt gjennom generasjoner. Når etniske nordmenn flytter fra deler av Oslo fordi de ikke kjenner seg igjen i sine gamle nabolag, forteller det om et samfunn hvor vi riktignok eksisterer sammen, men hvor vi ikke lenger lever sammen. Dette forandrer seg ikke av velmenende kronikker i Morgenbladet. Røe-Isaksen er selvsagt ikke så naiv at han ikke egentlig forstår dette. 

Dette er selvsagt heller ikke utelukkende positivt, men det er ikke noen overdrivelse å påstå at vi i Norge har store deler av vår identitet og historie knyttet til slike steder, hvor det også var små sosiale forskjeller og i liten grad eksisterte adel eller storfolk. Det har preget og formet den norske kulturen. 

At dette har bidratt til den sterke EU-skepsisen og at Norge to ganger i folkeavstemninger har sagt nei til EU-medlemskap er det heller ikke særlig tvil om. Dette spørsmålet hopper Torbjørn Røe-Isaksen i sitt oppgjør med nasjonalkonservativismen elegant bukk over, men det er helt sentralt for å forstå den nasjonalkonservativie oppblomstringen vi ser i mange europeiske land. 

Det er her Røe Isaksen virkelig snubler. For når han legger det ut som at nasjonalkonservativismen går fra å anerkjenne at alle stater vil følge sine nasjonale interesser i utenrikspolitikken, til at norske nasjonalkonservative ønsker å bryte med alt av internasjonalt samarbeid, er det nok en gang en sjablongmessig utlegning han ikke finner støtte for ved å lese skribenter preget av nasjonalkonservativt tankegods. 

Det er såvidt meg bekjent ingen norske intellektuelle eller politikere som har tatt til orde for en retur til en verden uten internasjonalt samarbeid. Skepsisen knytter seg heller ikke til samarbeid som sådan, men til overnasjonal styring uten forankring i nasjonale eller lokale folkevalgte organer. 

Høyres konservative credo blir her også partiets problem. For i utgangspunktet er det et sunt og riktig instinkt å forandre for å bevare. Men om selve institusjonene ikke lenger er bevaringsverdige, som mange av de overnasjonale paddehattene som har vokst frem på det europeiske kontinent, gir det ikke heller noen mening å ta vare på dem. Da bør de heller rives ned. Det innebærer ikke å hive alt internasjonalt samarbeid på båten. 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.