Collage. Fra venstre: USAs president Donald Trump, PKKs leder Abduallah Ocalan, og Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Foto: Scanpix.

USAs tilbaketrekning fra Syria og Tyrkias invasjon av de kurdiske områdene i Nordøst-Syria kan kun forstås ved hjelp av realpolitisk analyse – som er amoralsk og kalkulerende. 

annonse

Etter flere år med tyrkisk misnøye over det amerikanske militære nærværet i de kurdisk-dominerte områdene øst for elven Eufrat i Nord-Syria, er det nå klart at president Trump trekker ut USAs gjenværende soldater ut av regionen. Amerikanerne forlater dermed sin mest trofaste allierte under kampen mot terrorgruppen Islamsk stat (IS) i Syria og Irak – den kurdiske militsen «Folkets beskyttelsesstyrker» (YPG) – til sin egen skjebne.

Da Trumps beslutning ble offentliggjort, annonserte president Erdogan umiddelbart at den tyrkiske hæren planlegger en større militæroperasjon i de kurdiske områdene som USA nå forlater. Tyrkerne frykter intensjonene til YPG som de facto kontrollerer regionen, og sier at de ønsker å opprette en «buffersone» langs grensen til Tyrkia inne i syrisk territorium, for å beskytte seg mot gruppen – direkte og indirekte.

Tyrkias invasjon av de kurdisk-kontrollerte områdene kommer til å så enda mer usikkerhet i en region som allerede fortæres innenfra av politisk ustabilitet, etnisk- og sekterisk vold og terrorisme. Situasjonen er ekstremt kompleks, og det er umulig å vite med sikkerhet hva den til slutt vil bringe, men mye indikerer at vi ennå ikke har sett det verste. IS kan finne ny grobunn for vekst, og regionale aktører gå i tottene på hverandre i en ny storkrig.

Les også: Den sterkestes rett – tilbake til normalen

Tyrkia kan for eksempel utvide sine militæroperasjoner inne i Syria, og kurderne kan øke sine militæraktiviteter inne i Tyrkia, som vil tilspisse frontene ytterligere. Det er også enn så lenge usikkert hvordan Russland og Assad-regjeringen kommer til å forholde seg til Tyrkia handlinger. Alle disse faktorene kommer til å påvirke hvordan konflikten utvikler seg videre, og om hvorvidt IS kan gjenoppstå i kaoset som eventuelt kommer til å rå.

På tross av all usikkerheten, virker én ting allikevel åpenbart. Både Trumps og Erdogans avgjørelser kan best forklares – og gir mest mening – i henhold til realpolitisk teori og analyse. Dette er en verden hvor moralske imperativer må vike for staters kjerneinteresser, og folkerettslige prinsipper drukner i møtet med rå makt.

Den siste tids hendelser i Syria fungerer derfor som nok et eksempel på at USAs dominerende idealistiske utenrikspolitiske paradigme etter Den kalde krigen – kjent som «liberalt hegemoni» – nå ligger på dødsleiet. Realismens nådeløse retur i internasjonale relasjoner fortsetter med uhemmet styrke.

Med tyrkiske øyne

Fra et tyrkisk perspektiv, gir Erdogans beslutning om å gå inn i de kurdisk-kontrollerte områdene i Nord-Syria perfekt mening. Politisk realisme handler om å ta den avgjørelsen som best tjener enkelstaters interesser i en kaotisk verden kjennetegnet av ikke-perfekte politiske valg.

Det er allment akseptert at syrisk-kurdiske YPG har tette bånd til Tyrkias historiske erkefiende – Det (tyrkisk-)kurdiske arbeiderpartiet (PKK) – som den tyrkiske staten har kriget med i flere tiår. Nå som IS i stor grad har blitt beseiret i Syria, frykter tyrkiske myndigheter at kampherdete syriske kurdere i YPG skal vende blikket mot Tyrkia, og bistå sine tyrkisk-kurdiske brødre i PKK – i gruppens væpnede opprør mot den tyrkiske staten.

Les også: Syria-krigen går inn i en ny fase med Tyrkias angrep på Afrin

Et styrket PKK internt i Tyrkia vil øke intensiteten av angrep mot den tyrkiske staten, som igjen vil føre til økte etniske spenninger mellom den tyrkiske majoritetsbefolkningen og den kurdiske minoritetsbefolkningen. Et slikt utfall er utvilsomt et skrekkscenario for den tyrkiske staten, som er helt avhengig av å opprettholde et relativt godt forhold til sin kurdiske minoritet for å bevare den politiske stabiliteten i store deler av Tyrkia. Folkegruppen utgjør rundt 20 prosent av landets befolkning, og er majoritetsbefolkningen i store deler av Sørøst-Tyrkia.

Det er derfor i Tyrkias kjerneinteresser å forhindre at syriske kurdere i YPG og tyrkiske kurdere i PKK jobber tettere sammen og retter en felles front mot den tyrkiske staten. Et slik utfall kan i ytterste konsekvens på sikt true stabiliteten og den territoriale integriteten til Tyrkia, og må derfor unngås for enhver pris fra et tyrkisk perspektiv. For å oppnå dette målet, trenger tyrkiske sikkerhetsstyrker større kontroll over grensen mellom Syria og Tyrkia – noe som den foreslåtte buffersonen inne i syrisk territorium stor grad oppnår.

Siden kjerneinteressene til Tyrkia er truet, er det ikke umulig at Erdogan ville ha igangsatt en slik militæroperasjon uansett, selv om amerikanerne hypotetisk hadde bestemt seg for å opprettholde sitt militære nærvær i regionen. Fra Ankaras perspektiv, er det viktigere å opprettholde Tyrkias stabilitet og territoriale integritet, samt regionale innflytelse, enn å ha et godt forhold til USA.

USAs perspektiv

Områdene øst for Eufrat i Nord-Syria kom langsomt under kurdisk kontroll etter det nå myteomspunnede slaget om Kobane i 2014. Ved hjelp av amerikansk luftstøtte, drev YPG terrorgruppen Islamsk stat gradvis tilbake fra sine posisjoner i området. YPG viste seg til å være en formidabel kampstyrke som raskt ble USAs viktigste allierte på bakken i krigen mot IS, gjennom den nå over 8-år lange Syria-krigen.

Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at avgjørelsen om å forlate YPG til sin egen skjebne i møtet med tyrkisk militærmakt har skapt stor misnøye blant den liberale amerikanske utenrikspolitiske eliten – inkludert politikere, militæreksperter og akademikere. Flere prominente offentlige personer – blant annet Trumps allierte innad i Det republikanske partiet – ser på beslutningen som uforståelig.

Les også: Fremover vil relasjoner mellom verdens stater defineres av politisk realisme – uavhengig av hva norske politikere ønsker

I denne sammenhengen, er det nærmest umulig å argumentere med at Trumps beslutning kan rettferdiggjøres fra et moralsk standpunkt. Kurderne i YPG har spilt store mengder blod i kampen mot IS-jihadistene over en årrekke, og fortjener å bli belønnet for sine heroiske handlinger – i form av økt selvråderett. Men uheldigvis for dem, er ikke bare disse kurdiske aspirasjonene langt fra USAs kjerneinteresser, men også Tyrkias geopolitiske mareritt.

Trumps avgjørelse om å la sine kurdiske allierte i stikken kan virke kynisk, men fra et realpolitisk perspektiv gir den allikevel mening. En utenrikspolitikk basert på realisme er i seg selv er amoralsk og kalkulerende. USA innser at Tyrkia har legitime sikkerhetsbehov i de kurdiske områdene i Nordøst-Syria og må akseptere at landet handler i henhold til sine kjerneinteresser, eller ta sjansen på en åpen konflikt med Erdogan.

Å risikere å miste de strategiske fordelene som forholdet til Tyrkia gir USA ved å ubetinget støtte YPG, tjener ikke amerikanernes interesser. Sannheten er at militsen i prinsippet ikke lenger har noe tilby USA, nå som IS ikke lenger kontrollerer territorium i Syria. Å stå med det moralske flagget til topps og utfordre skjebnen ved å forsøke å forhindre at Tyrkia – som har NATOs nest største hær – går inn i de kurdiske områdene i Syria, ved å bruke amerikanske soldater som levende skjolder er intet annet en geopolitisk galskap, selv om det kanskje er riktig fra et rent moralsk perspektiv.

En ny æra

Etter 20 år med feilede militære intervensjoner som har kostet USA billioner av dollar og sannsynligvis gjort vondt verre, er amerikanernes appetitt for å injisere seg militært i Midtøstens mange konflikter tilnærmet null. Brent barn skyr ilden: Regionen er som et hus som brenner i sakte film, og de som forsøker å slukke brannen gjør den ikke bare mer intens, men har også store problemer med å komme seg ut i tide før de selv fortæres av flammene.

For USA gir det ikke lenger strategisk mening å bruke store mengder ressurser på humanitære intervensjoner og nasjonsbyggingsprosjekter i det større Midtøsten. Med dype, komplekse og tilsynelatende endeløse konflikter som strekker seg over flere sikkerhetspolitiske dimensjoner, og som underbygges av overlappende og konstant skiftende alliansestrukturer, ønsker USA å ekstrahere seg selv fra den større geopolitiske konflikten som river regionen fra hverandre.

Les også: Slutten av en epoke: Det amerikanske forsvarets relative nedgang markerer turbulente tider i vente

Med mer energiselvstendighet på hjemmebane er ikke Midtøsten like viktig fra et geostrategisk perspektiv for USA som tidligere. Faktum er at den såkalte «Krigen mot terror» i det større Midtøsten er tapt, og at Washington vil ha sine soldater ut av hengemyra før det er for sent. Med billioner av brukte dollar og nærmest ingenting å vise til etter 20 år med krig, har amerikanerne gitt opp – og det med god grunn.

«Krigen mot terror» tærer voldsomt på ressursene til USA i en tid hvor alt handler om stormaktkampen mot Kina. I det realpolitiske spillet med Beijing om å dominere verden, har ikke Washington lenger kapasitet til å være verdens politimann, og må konsentrere seg om det som er i landets kjerneinteresser. Øverst på den strategiske rangordenen er å demme opp for Kinas aspirasjoner om å bli Øst-Asias ubestridte hegemon.

Fullbyrdelsen av Trumps tilbaketrekning fra kurdiske-kontrollerte områder i Syria, samt den nylig varslede tilbaketrekningen fra Afghanistan, bekrefter at USAs endeløse kriger i det større Midtøsten nå går mot slutten en gang for alle. Mange tror at et slikt tankesett vil ende med Trump, men de tar grundig feil. Realismen nok en gang har befestet seg i maktens ganger i Washington, og kommer til å forbli det dominerende utenrikspolitiske paradigmet for USA i all overskuelig fremtid.

Les også: – Nordmenn, forbered dere!

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.