Illustrasjonsbilde: AP/Jorge Saenz
annonse

Har Vesten kollektivt gått fra vettet? Douglas Murray argumenterer troverdig for det i sin nye bok. 

Det går et spøkelse gjennom Vesten, identitetspolitikkens spøkelse. En uhellig allianse har gått sammen for å foré dette spøkelset: kirke og stat, akademia og media, Foucault og McGrath, franske radikalere og antirasistiske tankesmier. 

Det identitetspolitiske spøkelset har sitt opphav fra amerikanske college-campuser, men har i de siste årene spredd seg som en farsott i det bredere samfunnet, fra USA til Europa. Som da den kommunistiske bølgen kom skyllende over kontinentet i 1848, kan det være litt vanskelig å sette fingeren konkret på hva identitetspolitikken er og hvilken trussel den utgjør.

annonse

Les også: Lars Akerhaug forteller: – Hva er identitetspolitikk, og hvorfor angår det allmenheten?

Grovt fortalt sier identitetspolitikken at historien om alle hittil eksisterende samfunn, er historien om undertrykkelse av minoriteter i et offerhierarki, hvor alle foruten heteronormative hvite menn er ofre, men noen er mer ofre enn andre. 

Identitetspolitikkens apostler fant Marthin Luther King stående rett og har snudd ham opp ned: Døm ikke en personer for innholdet i deres karakter, men for deres hudfarge. Samfunnet er ikke bare kapitalistisk, men også patriarkalsk, rasistisk, sexistisk, homofobisk og transfobisk. 

All denne undertrykkelsen henger sammen i et «interseksjonelt» spindelvev som må nøstes opp. Tiden for sosial justis er kommet. Det eksisterende samfunnet må dekonstrueres, og et nytt må ta dets plass, hvor all urett er gjort opp. Men hvordan eksakt dette blir i praksis, forblir like uklart som Karl Marx’ visjoner for perfekt kommunisme i det han så for seg som historiens siste fase. 

Sluttfasen ble ikke helt slik Marx hadde sett for seg. Ei heller endte historien, slik Francis Fukuyama profeterte, med universal aksept for den vestlige ideen om liberalt demokrati og frie markeder. Istedet har vi kommet til et postmoderne punkt hvor alle de store felles narrativene om religion og politisk ideologi, har kollapset. I dette tomrommet har identitetspolitikken oppstått. Uten noe bredt samlende konsensus, er det i økende grad heller blitt særinteressene til smale identitetsgrupper – konstruert rundt markørene rase, kjønn og legning – som dominerer en stadig mer hysterisk samfunnsdebatt. 

Douglas Kear Murray . Foto av Charlotte Graham/REX

Motstandsbevegelsen

annonse
annonse

Douglas Murray har markert seg som en av de fremste kritikerne av den fremvoksende identitetspolitikken. Den 40-årige skribenten i det konservative britiske uketidsskriftet The Spectator er også for mange i Norge kjent som forfatter av boken «The Strange Death of Europe», om masseinnvandringens konsekvenser. Han tilhører også «The Intellectual Dark Web», en løst lempet sammen gruppe av fritenkere som strider imot «politisk korrekthet» og identitetspolitiske tenkemåter, som han tar et oppgjør med i sin siste bok: «The Madness of Crowds – Gender, Race and Identity». 

Murray er selv homofil, så han er naturligvis helt for like rettigheter for homofile, så vel som andre minoritetsgrupper. Likevel synes han at seksuell legning, i likhet med etnisitet eller kjønn, er et altfor ustabilt fundament å bygge en identitet på, og ingen vei til et harmonisk samfunn. Tvert imot synes han at kampen for LHBT-personers rettigheter, for å bringe ned Patriarkatet, for å gjøre opp for all historiens urett mot minoritetsgrupper, nå har gått over stokk og stein, og entret stadiet av – som bokens tittel indikerer – ren og skjær galskap. 

Murray trekker en parallell til legenden om Sankt Georg dragedreperen og hans selvtitulerte «retirement syndrome». Problemet til St. Georg var at han drepte den største dragen først. For å tilfredsstille sitt behov for stadig mer heder og ære, ender han opp med å jakte på stadig mindre drager helt til han til slutt står og vifter med sverdet i løse luften mot imaginære drager – slik feministbevegelsen, LHBT-lobbyen og selverklærte antirasister gjør i dag. 

Alle de store seirene er vunnet. Kvinner har forlengst fått stemmerett og etterhvert like rettigheter som menn på alle områder. Homofile kan i dag inngå ekteskap og har til og med lik rett til å adoptere barn. Minoriteter utsettes ikke lenger for noen juridisk diskriminering, snarere favorisering. Man skulle kanskje tro at disse seirene var grunn til å feire, og at samfunnet dermed kunne gå videre. Men istedet fortsetter «kampen» for stadig smalere, og mer perverterte, særinteresser. 

Der Martin Luther King ikke ville ha noen revolusjon, men seriøs argumentasjon som appellerte til det beste i sine motstandere for å gi svarte like rettigheter som hvite, hverken mer eller mindre, har deler av feminist- og homobevegelsene blitt parodier på seg selv, som forventer at resten av normalsamfunnet skal ikke bare akseptere, men også adoptere deres mest ekstreme minoritetspreferanser.

annonse

Les også: Statsviterlegende: – Identitetspolitikken er destruktiv, mer assimilasjon er løsningen

Pervertert likestillingskamp

Det er for eksempel ikke nok at Kristelig folkeparti-leder, og nåværende barne- og familieminister, Kjell Ingolf Ropstad, aksepterer retten til ekteskap for homofile. Neida, han skal også hundses til å troppe opp i Gay Pride-parade. Det er ikke bra nok for homolobbyen, og media, før den dypt kristne mannen nedverdiger seg selv til å danse patetisk oppover Karl Johan sammen med Jonas Gahr Støre, Raymond Johansen, og et kobbel av vulgært og regelrett obskønt antrukne homofile og transvestitter. Dette er noe som bare for få år siden ingen, og fortsatt de fleste normale folk ikke mener at hører hjemme i en familie- og kirkeministers portefølje, men som Ropstad i dag hetses som reaksjonær for å ikke stille opp på. 

Oslo Pride Parade 2019. Byrådsleder Raymond Johansen og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre i paraden. Paraden går fra Grønland til Pride Park i Spikersuppa i Oslo sentrum. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Spørsmålet som melder seg er: Når blir det bra nok? Hva skal til for Ropstad å tilfredsstille translobbyen? Blir de fornøyde om han stiller opp i paraden, eller skal de ha han krypende i lakk og lær, ledet i bånd av Olaug Bollestad? Man kan mistenke det siste.  

Dette er bare et, norsk, eksempel på Murrays sentrale poeng; nemlig hvor raskt de identitetspolitiske normene i samfunnet har endret seg. Boken er full av flere. Et av de morsomste omhandler Nicky Morgan, som var utdanningsminister og før det likestillingsminister for det konservative partiet(!) i Storbritannia. I 2015 erklærte hun at homofobiske synspunkter blant skoleelever er ubritisk og et alarmsignal for potensiell ekstremisme. Vel og bra. Men spol tilbake to år, til 2013, da den samme Morgan hadde stemt mot legalisering av homofile ekteskap. 

annonse

Likeledes har mange offentlig intellektuelle som bare for få år siden hadde rykte som progressive kvinnesaksforkjempere, plutselig blitt reaksjonære fascister, fordi de ikke synes det er helt ok at mannlige transepersoner skal få benytte dametoalettet, eller at mannlige seksualforbrytere skal få sitte i kvinnefengsel fordi de identifiserer seg som kvinne. Eller den tidligere tennisstjernen og mangeårig talskvinne for lesbiskes rettigheter, Martina Navratilova, som nylig ble bannlyst av LHBT-bevegelsen og beskyldt for transfobi, etter at hun ytret seg kritisk til at transmenn skal få lov til å delta i kvinneidrett, i kjølvannet av at Rachel McKinnon (født mann) med sin overlegne fysikk knuste de kvinnelige deltagerne og ble verdensmester i terrengsykling for kvinner. 

Enfoldig mangfold

Et av identitetspolitikkens paradokser, som det er mange av, er at den preker om mangfold, men ofte praktiserer enfold. For avvikere fra den rette sti, finnes det ingen plass i menigheten. For homolobbyen holder det ikke om en er homofil noe mer enn at en mørkhudet er mørhudet, så lenge de ikke også innehar de politiske sympatiene som er ment å følge med «all inclusive» i deres identitetspakke – gjerne designet av noen antirasistisk tankesmed eller professor i post-koloniale Afrikastudier. 

Dette fikk blant andre artisten Kanye West merke da han gikk ut offentlig med sin støtte til president Donald Trump. Forfatteren Ta-Nehisi Coates, en av de mest kompromissløse inkvisitorene mot strukturell rasisme og hvit overmakt i det amerikanske samfunent, beskyldte West for utilgivelig rasesvik på linje med Michael Jackson. Med dette politiske standpunktet var det som om West forlot sin afro-amerikanske identitet og ble en hvit mann i en svart avatar. Likeledes den liberalistiske, og homofile, teknologiinvestoren Peter Thiel, som holdt oppvarmingstalen for Donald Trump under republikanernes partikonvensjon i 2016. Der sa Thiel at han var stolt av å være republikaner, stolt av å være homofil og stolt av å støtte Trump. Med ett var han blitt persona non grata i homobevegelsen. For som en historieprofessor i LHBT-magasinet The Advocate skrev, handler det å være homofil om mer «than just having sex with someone of the same gender». I Storbritannia kunne Sir Ian McKellen, for de fleste mer kjent som Gandalv den grå fra Ringenes herre, forklare at «Brexit makes no sense if you are gay».

Eksempler som disse viser at identitetspolitikken ikke bare handler om sosialjustisen den utgir seg for å handle om, men også er blitt et politisert prosjekt. Og gitt identitetspolitikkens opphav fra akademia og fransk filosofi, er det ikke overraskende utelukkende et venstrepolitisk prosjekt. 

Det må ses i lys av venstresidens behov for å vinne over nye velgergrupper, etter som den tradisjonelle arbeiderklassen er blitt tynnere i rekkene. Post-marxisten Ernesto Laclau var en av de første tenkerne til å identifisere dette behovet og kontradiksjonene det medfører, når den tradisjonelle arbeiderklassen må byttes ut/spes på av en ny klasse av utnyttede folk, satt sammen av grupper som ikke har noe annet til felles enn å være ofre for kapitalistisk undertrykkelse. Det er slik det oppstår absurde opinionsallianser mellom grupper i utgangspunktet så diametralt motsatte som feminister og islamister. Men det kommer sand i maskineriet når personer som milliardæren Kanye West nekter å innfinne seg i offerrollen som har blitt tegnet opp for ham av venstresidens sjefsideologer. 

Les også: Universitetene underkastet seg identitetspolitikken – nå må de betale dyrt

Hvor farlig er identitetspolitikkens trussel?

En naturlig innvending til Murray er å sette spørsmålstegn ved hvor utbredt identitetspolitikkens innflytelse egentlig er. Er ikke dette bare et freak show som opptar palestinaskjerkledde feminister og sosialistiske sosiologer på humanistiske fakulteter, mens tannhjulene i det øvrige samfunnet fortsatt går sin gang under direksjon av patriarkatets stødige hånd?

De fleste folk man møter i samfunnet er utvilsomt mer edruelige enn identitetspolitikkens yppersteprester. Men den brede befolkningens sunne bondevett gir ingen immunitet mot identitetspolitikkens virus. Det var ikke slik at majoriteten av det russiske folk var bolsjeviker i 1917, kun en avantgarde av febrilske leninister. Identitetspolitikken er et lignende tilfelle av minoritetenes tyranni. 

I tillegg til akademia bidrar media til identitetspolitikken fremvekst. Massestrømsmediene, i Norge så vel som andre vestlige land, kjøper ikke nødvendigvis identitetspolitikkens budskap, men gir taus aksept for en samfunnsdebatt styrt på identitetspolitiske premisser. Hvordan skal man ellers forklare at så mye spalteplass og skjermtid vies til smale og obskure debatter om politikere skal gå i homoparade; om avkolonisering av akademia i Norge, ennå vi aldri har hatt noen kolonier siden vikingtiden; fraværet av kvinnelige filosofer i filosofipensum; og en psykopatisk overvåkning av kjønnsandeler i alle kriker og kroker man mener kvinner er underrepresenterte. 

En potensielt alvorlig konsekvens av identitetspolitikk er at rettsstaten synes å ha bitt på antirasist-lobbyens agn for å få politi og påtalemyndighet til å allokere mer ressurser på å gå etter vanlige folks bruk av «hatytringer», fremfor å prioritere bekjempelse av ekte kriminalitet som ofte er inspirasjonskilden til at «hatytringer» utveksles mellom folk både i dagligtale og på nett. 

På nett forsterkes dessuten identitetspolitikken av dominansen til noen få teknologigiganter i Silicon Valley – i første rekke Google, Facebook og Twitter – som alle abonnerer på den samme venstreideologien med sterkt imprimatur for feminisme og LHBT-aktivisme. Disse selskapene har sterk manipulasjonsmakt, som de ikke nøler med å bruke. Et eksempel Murray nevner; prøv og google bilder av «European art». Søkeresultatet man får kan jo ikke sies å være feil, men er neppe hva de fleste vil forvente basert på søkeordene, med en påfallende høy representasjon av kvinner og afrikanske konger – og man kan bare spørre seg om hvordan Leonid Bresjnev og Erich Honeckers famøse kyss havner blant toppresultatene, mens mange av de gamle mesterne glimrer med sitt fravær. 

Normalisering av galskap

Murrays analyse er mer kvalitativ enn kvantitativ, som kritikere sikkert vil bruke mot ham. Det er ingen tvil om at identitetspolitikk fortsatt er et relativt marginalt fenomen, hvis omfang det nok forblir for tidlig å spore i samfunnsbred statistikk. Det er dog hevet over enhver tvil at det identitetspolitiske fenomenet vokser raskt. 

Om man skal velge noen ledende indikatorer, finner man kanskje den mest skremmende veksten i utviklingen for barn som sendes til kjønnsskifteklinikker. I Storbritannia har økningen vært 700 prosent på fem år. Ukentlig kan man lese om barn helt ned til under tiårsalderen, ofte med rosahårede foreldre av samme kjønn, som starter behandling på såkalte Gender Identity Clinics. Klinikker som flere av Murrays kilder beskriver som et «samlebånd» som det er vanskelig å hoppe av før den ultimate sluttdestinasjonen: kirurgisk kjønnsskifte. Hvordan tallene ser ut i Norge vet ikke jeg, men det er ingen tvil om at de er økende. Det er også klare tegn til en «klyngeeffekt»; når én identifiserer som transe, påvirker det flere til å gjøre det samme.  

Illustrasjonsbilde. Foto av Anatoliy Cherkasov/SOPA Images/Shutterstock

Skremmende er det også hvordan offentlig helse- og skolevesen tilrettelegger og til og med oppmuntrer barn og unge til å starte reisen over til det andre kjønn uten at noen kritiske innvendinger blir reist, mens foreldrene holdes utenfor. For eksempel i Skottland er statens råd til skoler å ikke informere foreldrene dersom barna deres ønsker å foreta kjønnsskifte – tross de enorme etiske problemstillingene som er involvert, for personer som ikke er nådd myndighetsalder og som i de fleste tilfellene er dypt forvirret. Å skifte kjønn er en av de mest drastiske og irreversible beslutningene et menneske kan ta, men blir i dag behandlet og snakket om med en letthet som ikke står i stil til spørsmålets tyngde, fordi det høflige samfunn har fått det for seg at å være ubetinget pro-trans er å «være på lag med fremtiden».

Det ubehagelige med Murrays bok er hvordan han dissekerer debatter som vi, media og politikere, har våget å ikke ta, om kjønn, rase, kvinner, homofile og transer. Han banker hjem det ofte ignorerte faktum at vi befinner oss i et helt nytt landskap. I dag føler mange voksne seg gode og progressive om de oppmuntrer barn til å bli med i Gay Pride-parade eller til å adoptere en kjønnsidentitet som er motsatt fra den de ble «assignert» ved fødselen. Men vi aner ikke hva vi gjør, eller konsekvensene av det. For vi har aldri vært her før. 

Likeledes tas det i dag så for gitt blant bien pensants at kvinners inntog i arbeidslivet har vært et ubetinget gode for samfunnet, at man blir avfeid som misogynist bare av å reise spørsmålet. Men, hvor mye vet vi egentlig om hvor godt det har fungert? Det er tross alt et nokså nytt fenomen, de siste 40-50 årene, som har sammenfalt med en relativ stagnasjon i vestlige økonomier, i tillegg til familieinstitusjonens svekkelse. Er det tilfeldig eller ikke? Eller er det best å ikke diskutere? 

Økonomen Jan L. Andreassen fikk nylig mye kritikk da han foreslo at kvinner bør gis økonomiske incentiver for å flytte til landsbygda og føde flere barn. Et forslag som er lett å latterliggjøre, men som sikkert flere av de som latterliggjorde Andreassen innerst inne funderte på om kanskje ville ført til et bedre samfunn. 

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon