Foto: Berit Roald / NTB scanpix
annonse

Forleden dag på min jobb på legevakten så observerte jeg en kvinne i følge med en liten gutt, han kan ha vært åtte eller ni år. De to satt ved siden av hverandre i en sofa i venterommet, der de ventet på tid med legen.

En stor tv skjerm henger på veggen som gutten intenst stirret på. Akkurat i det øyeblikket jeg observerte paret sitte der så lyste det fra tv skjermen i store bokstaver; «GIRLS FIRST».

Budskapet viste seg å være en del av PLANs pågående kampanje om å stille jenter først. Går man inn på deres hjemmeside så kan man blant annet lese de catchy frasene «in a world designed for men, we put girls first». PLAN har – i mange år allerede – fokusert på jenter, oppfordret faddere til å fjernadoptere jenter og rettet oppmerksomheten mot jenters skolegang.

annonse

Les også: Umoralen i «likestillingslandet»

På overflaten lyder alt dette meget nobelt og uskyldig, ikke sant?

Men hva gjør det med den lille gutten som hele tiden blir pepret med budskapet «jenter først»? Hva gjør det med hans opplevelse av egenverdi?

PLANs kampanje er ingen engangsaktivisme, lignende kampanjer har pågått hele tiden i mange år og viser ingen tegn til å stoppe. Den lille gutten som ser på TV har altså i hele sitt liv sett dette budskapet om at jenter er viktigere enn ham. Det spiller ingen rolle at kampanjen gjelder jenter i den tredje verden, den lille gutten er ikke i stand til å skille de deres verden fra vår, ikke minst fordi han også i vårt eget land helt fra han entrer barnehagen nesten utelukkende møter på kvinnelige pedagoger og akademikere som fremmer «girl empowerment». Det vestlige samfunn er gynosentrisk, og også her i Norge lærer han at jenters velferd er viktigere enn hans.

Gynosentrisme er definert som «a dominant or exclusive focus on women in theory or practice». Kun folk med skylapper vil fornekte at dette er hva vi praktiserer i vesten i dag. Hele vår velferd er sentrert rundt kvinners velbefinnende. De fleste som uttaler seg i mediene er i dag kvinner. Kvinner dominerer på høyere læringsanstalter. Vårt land blir ledet av fire kvinner. Menns stemme blir stadig tausere.

Les også: Menn, dere må våkne opp! Misandriet lever og sparker dere i ansiktet

annonse
annonse

Når PLAN påstår at «the world is designed for men» så lyder det fengende, men det er også alt det er. Hadde de byttet om ett lite ord og innrømmet at «the world is designed BY men» – av menn – så hadde de hatt rett. Men verden i dag er designet av menn, for kvinner. Likevel elsker vi å høre om hvordan kvinner lider. Vi synes liksom ikke å gå lei av dette budskapet og både menn og kvinner stiller kvinner først, selv om vi er helt avhengige av menn for at vår velferd skal opprettholdes. Menn skaper mest verdier men tar minst ut i velferd.

Fordi vi elsker å stille kvinner først, så er det fritt fram for PLAN og andre «velferds»organisasjoner å kuppe vår bistandsvilje, år etter år. Årets utdeling av Nobels fredspris er nettopp overstått. Ifjor så vi en fredsprisvinner som vant for sitt arbeid med å behandle kvinner lemlestet av krig. Ikke bare har hans arbeid intet med direkte fredsdiplomati å gjøre, han diskriminerer åpenbart mot skadede menn (som det utvilsomt er flere av i krig), og dette ble hedret av fredspriskomiteen med en fredspris. I flere år har komiteen avviket fra de egentlige kriteriene for prisen.

Så vi i år endelig en verdig vinner? Jeg vil mene ja. Mannen som vant i år har definitivt oppfylt kriteriene for prisen bedre enn tidligere år. Men selv ikke iår slapp vi unna «kvinnekriteriet» og Abiy Ahmed fikk prisen blant annet for sitt arbeid med å «fremme kvinners stilling» – en vag formulering som vi hører hele tiden og nesten ikke stiller spørsmålstegn ved, for det lyder så riktig. Men hva er egentlig å «fremme kvinners stilling», og hvor ligger fredsaspektet i det? Kommer vi noengang til å oppleve et opphør av behovet for å «fremme kvinners stilling» eller må vi tålmodig bevitne at kvinner fremmes inn i himmelen og lenger, oftest på bekostning av menn?

Noe annet vi tydeligvis tålmodig må akseptere er at ingen lenger vinner fredsprisen hvis de ikke er kvinner eller ikke jobber for å «fremme kvinners stilling». Således er en påfallende høy andel av fredsprisvinnerne de siste årene kvinner, og hvis en mann vinner så er det fordi han arbeider for kvinners kår. Å arbeide for menns kår er åpenbart ikke en pris verdig, ikke engang å arbeide for befolkningen generelt – både for kvinner og menn – er beundringsverdig, fordi man da glemmer de dårligere kår som kvinner av en eller annen grunn til enhver tid lever under. Og Gud forby at en hvit mann skulle hedres for noe og vinne prisen i 2019, det tror jeg bare vi kan glemme.

Les også: Den vestlige mannen er snart like rettsløs som en slave

annonse

Så langt kan man argumentere at kvinner tross alt har det dårligere i den tredje verden, så pass må vi innrømme, eller hva? Tja. Delvis. Kanskje. For blir vi fortalt hele sannheten av vår røde presse som filtrerer alle nyheter gjennom et feministisk filter, innen vi får dem servert? La oss ta ett eksempel av mange, folkemordet i Rwanda omkring 1994. En forferdelig forbrytelse som med rette fikk mye oppmerksomhet, men var beretningen om «folkemord» egentlig helt riktig? Les den vedlagte artikkelen om kvinners kår i Rwanda i 2019. Der innrømmes det at etter «folkemordet» så bestod Rwandas befolkning av mellom 60 og 70% kvinner. Det var altså ikke «folk» som ble myrdet i Rwanda i 1994, det var hovedsaklig menn. Da foregikk det egentlig ikke et folkemord slik vi ble fortalt, men et «androcide» – eller mord på menn. Likevel klarer artikkelen å vri sympatien over på kvinner, fordi kvinner har hatt så harde kår etter «mannemordet» og har måttet gjøre en større andel av det tunge arbeidet selv.

Kan dere forestille dere hvordan det hadde blitt vinklet hvis majoriteten av de drepte i 94 var kvinner? Hadde de overlevende mennene i Rwanda fått noen som helst sympati for å ha overlevd? Nei. «Folkemordet» hadde da blitt omtalt med rette som et «femicide» (massemord på kvinner) og alt fokus hadde handlet om at flest kvinner var drept. Men i det gynosentriske nyhetsbildet så er det kvinner som lider mest også der hvor hovedsaklig menn er ofre, og der utelukkende menn er ofre så er det «folk» som lider. Slik får vi inntrykk av at menn noen ganger er ofre, men at kvinner alltid er ofre, når virkeligheten egentlig er motsatt; menn er alltid ofre mens kvinner noen ganger er ofre. Dette er bevisst retorikk fra vår presse, og slik åpner de vår givervilje når enda et kvinneprosjekt skal finansieres.

Hvilket bringer oss til årets TV- aksjon. I år skal de innsamlede midlene gå til…. trommevirvel…. surprise! Midlene skal gå til kvinner. Rettere bestemt en annen feministisk organisasjon, CARE. Og tittelen på aksjonen blir nesten litt komisk – «nå er det hennes tur» – som om det aldri er blitt fokusert på kvinner tidligere. Når det kommer til TV aksjonen så ble det etter år 2000 samlet inn midler til rene kvinneformål i 2005 og i 2009 (også i regi av CARE). Det lyder kanskje ikke bemerkelsesverdig, men ingen aksjoner har samlet inn midler til rene mannsformål. Det kan også nevnes at i samme periode har kun tre aksjoner samlet inn midler til bruk i innenriks (2004, 2013 og 2018). Hvor mye penger skal sendes ut av landet, og når er kvinnebehovet mettet slik at vi kanskje kan bruke en slant på gutters velbefinnende også? For vi lærer jo hele tiden «girls first» slik at menn pent må stille seg bakerst. Men en gang må det vel bli gutter og menns tur, eller? Mens vi venter så får vi bare ignorere at gutter i Norge ikke lenger får utdanning på linje med jenter, og at de utgjør nær 80% av selvmordstatistikken. Men hold dere fast gutter, for det blir snart deres tur, vi skal bare gi nok midler til jenter først.

Mye tyder på at guttene må vente forgjeves. Feminisme – både rettet mot innland og utland – er blitt storindustri som sysselsetter tusenvis av mennesker. Hjulene må holdes i gang for enhver pris. Vi kommer til å høre at verden er «designed for men» inntil det ikke lenger finnes en eneste mann i en stilling over gulvnivå og ikke en eneste gutt får utdannelse over grunnskolenivå. Vi kommer også fortsatt til å høre om «kapitalgap» selv når kvinner eier det meste. Til sist kommer vi til å høre om «direktørgap» selv når det sitter en kvinne på toppen av hvert eneste aksjeselskap i Norge. Det blir som Kjetil Rolness skrev om rasisme – «innbilt diskriminering skal bekjempes med reell diskriminering». Siden det aldri vil stoppe, så er det kanskje like greit å stille seg på bremsene med det samme?

Ta stilling før bøssebærerne banker på din dør søndag 20. oktober.

annonse
annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon