Illustrasjonsbilde. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
annonse

Jeg rives mer og mer mellom to ytterpunkter. Islamiseringen av vår kultur, og det menneskesynet jeg både er oppdratt med, og har utviklet over tid i voksen alder. 

Mitt grunnleggende menneskesyn innebærer respekt, toleranse og nestekjærlighet til alle mennesker uavhengig av religion, hudfarge, kultur og skikk.

Jeg er oppdratt med et kristent livssyn, og toleranse, forståelse, tillit til det gode, og nestekjærlighet har vært en stor del av min oppvekst. Gjennom min familie har jeg fra jeg var helt liten blitt godt kjent med mennesker fra alle verdenshjørner og med ulik kulturbakgrunn. Vårt hjem har alltid vært åpent for alle.  

annonse

Les også: Er det noe sammenheng mellom religion og kriminalitet

Gjennom mitt arbeid som kreftsykepleier og som alternativ behandler, er det kjærlighetskraften som gjennomsyrer hele mitt liv på alle måter. Kjærlighet og tillit er to av grunnpilarene jeg baserer all min væren på. Mitt yrke som sykepleier og terapeut, min rolle som forelder, tante, søster, datter, venn og medmenneske.  

Men min naive tro på det gode i mennesket begynner å vakle.
Ikke at verdiene i seg selv forsvinner, men frykten tar dessverre et stadig kraftigere tak i meg. 

Når jeg hører om terror, massevoldtekter, islamisering over en lav sko, og et forkvaklet kvinnesyn som resulterer i at jeg nå har begynt å gå med overfallsalarm er mer enn bare trist. Det er dypt urovekkende, og jeg bekymrer meg oppriktig over hvordan mine barn og barnebarns liv skal bli. 

Jeg har lenge forsvart innvandringspolitikken basert på mitt livssyn. Basert på at vi som medmennesker må og skal ivareta de svake. De som er rammet av nød, krig og sult. Dette vil jeg selvfølgelig alltid holde fast ved.

Men når mitt barn begynner i 1. klasse og hun er 1 av 5 etniske nordmenn i klassen, og diskusjonen på FAU møtene dreier seg om vi skal ha halalmat eller ikke på SFO blir jeg sjokkert.

annonse

Nesten ingen tør å ta til orde. Nesten ingen tør å si imot. Ikke jeg heller. Jeg holder taust øynene i bordet i frykt for å støte noen. I frykt for å si noe som kan virke rasistisk. For jeg vil, skal og kan ikke identifisere meg med en rasist!

Mitt grunnleggende livssyn hindrer meg på et dypt plan i å uttale at «jeg og mitt» er bedre enn «deg og ditt».

Samtidig opplever jeg jo sterkt at dette motsatt vei i høy grad uttales og dyrkes.
Kanskje ikke alltid åpenlyst, men i det stille innføres stadig flere «små og ubetydelige» ting som endrer vårt samfunn, og som tydelig uttaler at «du er bedre enn jeg».

Blant annet sang mine barn ikke en eneste julesang siste jul der Jesus eller et religiøst budskap ble nevnt. Alt handlet om nisser, grøt og gaver. Er det dette vi feirer jul for?
Vet norske barn overhodet hvorfor vi feirer jul lenger?  

Nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg har valgt å flytte fra mine barns fødested.
Vi bodde på et tilsynelatende godt sted. Nydelige hus, blomster i hagene, rolig skolevei, kort vei til byen, og med svært mange vinduer forseglet med lakener og tepper. 

annonse

Det er dessverre kommet så langt at jeg har måttet flytte fra mitt eget hjem for å bl.a. sikre at mine barn får den kvaliteten på undervisningen jeg ønsker at de skal få?  At de skal slippe å bli konfrontert med et «oss og dem»  i en alder av 6 år.
Og at min datter skal slippe å oppleve at hun blir utestengt fra fellesskapet fordi hun er «kristen». 

Når mitt barn sier at guttene i klassen som ikke er norske, er voldelige, undres jeg.
Når mitt barn kommer hjem og lurer på hvorfor jentene må ha tørkle over hodet, undres jeg. Når mitt barn kommer hjem og forteller at en storesøster til en venn er «forsvunnet» til Pakistan, undres jeg.. 

Og aller verst. Hvordan forklarer jeg dem om terroren som de tross mine forsøk på å skjule, ikke kan unngå å få med seg? Hvordan forklarer jeg hva religionen og ideologien Islam er, når jeg igjen og igjen blir konfrontert med dens skyggesider? Forkjempere for Islam uttaler at Islam er en kjærlig religion. Men hvor er kjærligheten? Hvor kommer den til syne? Hvor er eksemplene? Media fremstiller lettere smerte enn kjærlighet. Men er dette den eneste forklaringen? Hvor er Islams «Snåsamann»? Det finnes mange fantastiske muslimer. Uten tvil. Men ideologien Islam oppleves som en direkte trussel mot MEG, når jeg i mitt innerste ikke finner vei der jeg alltid tidligere har hvilt trygt i vissheten og troen på det gode i alle mennesker. Terroren i Nice (2016) viste oss at man ved å bli islamisert kan gå fra å være «vanlig» muslim til massemorder på bare to uker!!! Hvordan er dette overhodet mulig? Men når jeg studerer koranen og islam, ser jeg at det gir veldig god mening. Det er ikke bare mulig- det er ønskelig. 

Likevel velger jeg å opprettholde min tro. Likevel velger jeg å oppdra mine barn til å tro på det gode, å gi av seg selv og å vende det andre kinn til.
Men jeg er lei av floskler og falsk bortforklaring. Vi må tørre å kalle en spade for en spade. Vi må tørre å se opp fra bordet og si at NEI- mitt barn skal ikke spise halal og hun skal synge julesanger om det julen handler om! Og hvis hun om ti år velger å gå i byen med miniskjørt og bar mage, så skal hun kunne gjøre det med rak rygg og trygghet. Uten å være redd for å bli kaldt hore eller å bli antastet eller voldtatt. For det er hennes rett som kvinne. Som menneske. 

Når jeg føler frykt for å skrive dette innlegget blir jeg skrekkslagen.
Er min ytringsfrihet allerede så begrenset at jeg som kvinne ikke kan uttrykke meg fritt, av angst for konsekvensene?

Politikerne må våkne opp og tak tak i det som er det reelle problemet i samfunnet nå. Ikke kun se alt som «enkeltstående» triste episoder, men som den influensaen vesten har pådratt seg, ved å akseptere og godta at ideologien Islam har fått alt for stort innpass på alt for mange måter.  

Det er fullt mulig å bli integrert i et samfunn på en god måte, og samtidig bevare sin egen kultur. Jeg har selv levd hundre prosent integrert i flere andre kulturer uten å legge fra meg min kjærlighet til Norge og min egen kultur. Det handler ikke om evne til integrering, men om vilje!

I mellomtiden settes mine verdier på prøve. Jeg tar det som en utfordring og håper inderlig på at min frykt med tiden blir slått til skamme! 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.