Illustrasjonsfoto: Terje Pedersen / NTB scanpix
annonse

Hvorfor skriver ikke mediene om bakgrunnen til de som utfører å bli tatt for voldshandlinger sånn som vi opplever nå i Oslo?
Blant de som har tatt opp det spørsmålet er Frps stortingsrepresentanter Carl I. Hagen og Christian Tybring-Gjedde.

Det er jo et stort spørsmål som det kan gis mange ulike svar på. Jeg har jobbet som journalist i Aftenposten før jeg i 2013 begynte å jobbe i mindre nisjemedier og har gjort mine erfaringer.

Det kan være andre som har andre opplevelser.. Selv er jeg vokst opp med en familie trygt plassert på sosialistisk fløy og var i 20-årene aktiv blant annet i Rød Valgallianse.
Da jeg begynte å jobbe i VG i 2008 oppdaget jeg ganske kjapt at en del av de holdningene som hadde med meg derfra, også fantes i rikt monn i redaksjonslokalene.

annonse

Jeg tror ikke, eller jeg egentlig ganske sikker på, at dette ikke er villet utvikling. Jeg tror heller ikke det er sånn at norske avisredaktører bevisst søker unngå mangfold blant sine ansatte. Jeg tror det er så enkelt som at man rekrutteres fra de samme samme gruppene og de samme sjiktene.

Det var nok ikke tilfeldig at min far var pressefotograf og at jeg endte opp som journalist. Det er nok heller ikke tilfeldig at de som søker seg til journalisthøgskolen typisk har bakgrunn fra middelklassefamilier, med bestemte holdninger og normer som er vanlige i deres egne sjikt, men som kanskje skiller seg fra andre og viktige grupper i befolkningen.

Les også: Klimacaset: Slik diskrediterer NRK folk og synspunkter de ikke liker (+)

Så var det jo sånn før at man hadde en partipresse. Det er også helt klart at partipressen gjorde journalistikken mindre fri og mindre uavhengig. På den andre siden så innebar det også at leserne kunne vite noe om hva utgangspunktet var, og man kunne forstå hvorfor Arbeiderbladet som Arbeiderpartiet avis valgte en annen vinkling enn Aftenposten, som var en Høyreavis. Og selv om det kanskje fort var tette bånd mellom aviser og politikere som da Aftenpostens redaksjonssekretær deltok i gruppemøter på Stortinget, så har det jo blitt slik da at selv om ulike regjeringer har pumpet inn millioner på millioner med pressestøtte, har det ikke nødvendigvis påvirket mediemangfold i de store norske avisene.

Taktfast

Vi ser at særlig de store mediene tramper i takt, og det er ganske typisk for dekningen av det som skjer i Oslo nå, hvor vi ser at ulike medier vegrer seg for å stille spørsmål om hvem det er som står bak den blinde volden som skaper uro og frykt

annonse
annonse

Som sagt så opplevde jeg da jeg kom inn i VGs redaksjonslokaler at mange av de holdningene jeg opplevde som gjengse og vanlige og den radikale venstresiden levde godt i redaksjonslokalene. Ikke på den måten at de fleste der hadde noen spesiell politisk bakgrunn, eller at man gikk rundt og var bevisste på at man skulle redigere avisen etter ideologiske prinsipper. Men likevel var det en tenkemåte som var underforstått.
Et eksempel på det er fra et morgenmøte i VG Nett i 2009. Da var det en bølge med overfallsvoldtekter i hovedstaden, hvor det var da hovedsakelig unge kvinner som ble utsatt for overgrep på vei hjem fra byen.

Les også: Dobbeltmoralsk angrep fra norske mediefolk mot Haddy (+)

Jeg husker veldig godt dette møtet. Selv var jeg nokså ny og fersk i gamet, så jeg sa ikke så mye. Men jeg husker diskusjonen mellom en av avisens profilerte journalister og nyhetslederen.

Journalisten foreslo å kartlegge hvem var det egentlig som stod bak disse voldtektene. Hva slags bakgrunn og hvor kom de fra. Da utbrøt nyhetslederen, i dag en profilert medieleder, at «det kan vi jo ikke skrive om».

De svake

annonse

Da tenkte jeg at det er jo de samme holdningene som jeg kjente så godt fra den radikale venstresiden, men som jeg forsøkte å frigjøre meg litt fra. Vi ble opplært til å tenke at innvandrere og personer med minoritetsbakgrunn alltid er ofre for de svake grupper som trenger en bestemt form for beskyttelse, kanskje også mot kritisk omtale i seg.

Selv om det selvfølgelig ikke er slik at fordi en afghanere eller en somalier som hadde begått en stygg overfallsvoldtekt er representativ for alle med samme bakgrunn.

Men det er nok slik at pressen har en en ryggmargsrefleks om å stå opp for den lille mann og forsvare ofrene. Vi har også blitt lært opp til å tenke at innvandrere er en svak og utsatt gruppe.

Slik kan det selvsagt være i mange saker, og jeg er helt sikker på at man vil finne mange tragiske historier og skjebner blant de som stod bak den blinde volden i helgen, uansett om de har innvandrerbakgrunn eller ikke.

Samtidig opplever mennesker som bor på Oslo øst at slektninger ringer og spør. «Jeg leste om en voldsepisode der du bor, går det bra?»

annonse

Folk som har flyttet ut av sentrum for å skape et bra hjem for barna og familen, opplever at nabolag er utrygge. Ikke alle har råd til å flytte til Frogner, Nordre Aker eller andre områder av byen som ikke i samme grad rammes av denne uroen.

Det burde være pressens oppgave å stå opp for den lille mann, ikke bare når han er fra Pakistan eller Somalia, men også når han er etnisk norsk. Det er kan faktisk være grunn til å gå så langt som å spørre om det er en form for omvendt rasisme når pressen behandler nordmenns ønske om eksempel å få vite hvem som står bak den blinde volden som noe suspekt eller utillatelig.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon