Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
annonse
annonse

Vår vestlige verden kan reddes. Men, til det trengs kløkt og vilje.

Vi trenger verken være «onde», uanstendige eller spesielt harde. For hardhet er jo uansett en mangelvare i dette landet, og i andre vestlige land, hvor så alt for mange føler seg gjennom politikken, og der «hjertelag» teller mer enn evnen til å bruke hodet.

Der de fleste nok ville synes det var mer enn greit å sende ut Mulla Krekar, så er det kun ett mindretall som har mage til å se på at norsktalende, og godt integrerte, barn sendes ut fordi foreldrene jukset på asylsøknaden for 15 år siden.

annonse

Realiteten er at utsendelse av velfungerende familier ikke har noen støtte i det norske folk. Selv om det så absolutt burde være likhet for loven, så er en hard linje på dette urealistisk. Nordmenn og andre vesteuropeere er bløte. Sånn er det bare, og uansett hvor mye enkelte roper «UT!» i kommentarfeltene så vil det ikke endre på dette.

Les også: Retur til Syria kan bli en hodepine for Solberg-regjeringen

Det er dessuten stor forskjell på innvandrere til vår del av verden. Og den største forskjellen ligger i om en ønsker å leve som «oss», eller ikke.

Svært mange ønsker slett ikke å verken leve som, eller bli som «oss». Det er attpåtil manges frykt at deres barn vil finne «vårt» levesett bedre enn deres foreldres, hvilket medfører utbredt sosial kontroll over de unge.

Og svært mange av disse «uintegrerbare» lever på forskjellige støtteordninger. Mønsteret går igjen i alle vesteuropeiske land. Svært mange, fra Midtøsten og Afrika lever i utenforskap, i egne områder, understøttet av Europas arbeidende innfødte.

Hva gjør så disse som lever i utenforskap hos oss? Vi vet at mange reiser hjem på ferie til landene de kommer fra. Og både Syria og Somalia er trygge nok nå, og mulig å vende hjem til.

annonse

Svaret er, selvsagt, penger. Det er ikke nordmenn og belgieres sjarm og rike kultur som gjør at mange har bosatt seg her. Det er ordnede samfunn, og tilbudet om økonomisk understøttelse.

Les også: Oslo må få en innvandringspause

Det er flere undersøkelser nå som viser at denne bruken av støtteordninger i våre land ikke er bærekraftig, og noe må gjøres. Og løsningen er ikke å kreve at folk jobber mer og lenger, slik både blå og røde partier påstår.

Løsningen er å tilby folk som ikke ønsker å være del av et «større vi», for å sitere Jonas, å fortsette å få utbetalinger i sine opprinnelsesland. Selvsagt justert for prisnivå i hjemlandet.

Tilby gjerne en praktisk utdanning og startkapital med på ferden i tillegg. Vær så raus at det blir ett ettertraktet tilbud. Uansett blir det billigere for de vestlige landene enn å ha en stadig økende andel av befolkningen i utenforskap og på trygd i våre høykostsamfunn.

annonse

Barna i disse familiene bør også tilbys støtte i ett gitt antall år, etter fylte 18, og bør få et valg å vende tilbake (eller bli her når familien drar) hvis de ønsker å leve ett vestlig liv i Europa med de friheter og det ansvaret det innebærer.

Retur til Europa for å leve i fornyet utenforskap kan ikke tillates.

Så stenger man grensene, og utøver virkelig kontroll med hvem som slipper inn.

En slik raus støtteordning som jeg beskriver, for repatriering, vil gjelde folk som allerede er her, men som, kulturelt, ikke kan eller vil passe inn.

Det vil ikke kunne gjelde for nye ankomne. Og nye ankomster må det være færrest mulig av hvis vår del av verden skal kunne bestå som god og levelig.

annonse

Jeg vil foreslå at midler til en slik storstilt repatriering tas fra U-hjelpsbudsjettet. Men, det kommer an på hvor uanstendig dette anses å være av «de gode» i samfunnet. Kanskje bør midlene tas over NAV. Uansett vil det bli en besparelse for samfunnet.

Og, å hjelpe folk hjem bør ikke kunne oppfattes som negativt, verken for innvandrere eller innfødte europeere.

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon