Illustrasjonsbilde. Foto: Pixabay.com
annonse
annonse

Tirsdag den 7. november ble det holdt boklansering for Marianne Hafnor Bøe sin bok Feminisme i islam.  

I forbindelse med lanseringen ble det invitert til debatt om temaet. En debatt som naturligvis handlet om mer enn bare feminisme i islam.  

I løpet av kvelden ble høyresiden nevnt et par ganger, i all hovedsak forbundet med «religionskritikk». Et begrep som ble uttalt med undertoner av mistillit og manglende legitimitet, og som i beste fall kunne oppfattes ironiserende. 

annonse

Les også: Forsker mener feminisme og islam er forenelig (+) 

Den som tier samtykker  

Det var spesielt to ting jeg bet meg fast ved i debatten som utspilte seg i kjølevannet av bokpresentasjonen: 

annonse

Muslimske kvinner hever ikke stemmen sin på grunn av kritikk fra høyresiden.
Et argument, eller i min oppfatning en unnskyldning, for å unngå å heve stemmen sin. Jeg kan ikke unngå å undres hva som er verst: Å høste kritikk fra meningsmotstandere eller å tie og dermed akseptere og leve opp til fordommene utenforstående har til islam? Å tie er også et valg, et valg som åpenbart ikke gjør meningsmangfoldet godt.    

Det er kjent at noen muslimske miljøer kan være kontrollerende og meget konservative, det kan vi blant annet finne uttrykk for i både Shurika Hansens og Lily Bandehys historier. Dersom du som muslim har brutt med og gått seirende ut av kritikk fra familie og dets tilhørende religiøse og kontrollerende miljø, altså endret de fundamentale spillereglene i din egen tradisjon, så har jeg liten forståelse for hvordan «høyresiden» oppfattes som så skremmende? 

Muslimske kvinner hever ikke stemmen sin fordi de ikke blir hørt i de sakene som betyr noe, media velger alltid hijab og clickbate.
Jeg undergraver ikke denne påstanden. Samtidig sitter jeg igjen med avsmak i munnen, for jeg tror oppriktig at mange saker, både i forhold til feminisme i islam så vel som andre betente temaer, ville blitt ønsket velkommen inn i varmen dersom det virkelig var et ønske om å nå ut.

Dette argumentet blir for enkelt. Mennesker gjør seg hørt hver eneste dag. Mange nordmenn savnet alternativer til massemedia her til lands, og veksten har vært formidabel. Se på Resett, eller Document for den saks skyld. Savnet etter muslimske alternative stemmer eksisterer, så at clickbate skal være fortiende blir rett og slett for tynt.  

Samtidig hevdet panelet at muslimer ikke er en homogen gruppe, det finnes individer og variasjoner, feminister, konservative og sekulære. Spesielt viktig er det Farhan Shah sa: Det er mennesket som er fortolkeren og den usikre brikken i religionsspørsmål, ikke teksten. Det er sant det han sier, utfordringen er dog at vi ikke får andre innspill i islam-debatten. 

Vi har et vakuum, og det er muslimene selv som er årsaken.  

Forkast fordommene og ta ansvar   

Muligheten til å heve stemmen sin og bli hørt, og da kanskje spesielt hørt av de som er interessert i debatten, som savner stemmer fra miljøene selv og som oppfordrer til ytringsfrihet, den finnes. 

annonse

Det skal ikke stå på tilbudet, men ingen ønsket å snakke med Resett. 

Faktisk var folk imøtekommende og hyggelige helt til jeg forklarte hvilken avis jeg jobber for. Det er meget trist. 

Muligheten til å fremme mangfoldet i islam er her, muligheten til å bli hørt er her. 

Dessverre har enkelte motstandere lykkes i å svartmale Resett og smittet store deler av befolkningen med berøringsangst. Den samme berøringsangsten massemediene har for islam. 

Å møte fordommer med fordommer leder ingen vei. 

Det er ingenting som hadde gledet meg mer enn om muslimske jenter og gutter, kvinner og menn, ytret sine meninger og sin mangfoldighet. At flere deltok i debatten rundt islams utvikling og samfunnskontekst. 

I Resett finnes det en mulighet, men den gripes ikke. 

Det er helt opplagt at miljøet må ta et oppgjør med egne fordommer, først og fremst, og ta ansvar for egen væren og sine stemmer. Forandringen må komme innenfra.  

Les også: Feminismen har gått over styr 

Mediaskylden 

Jeg skal si meg enig i deler av Fatema Al-Musawi’s argumentasjon. 

annonse

Massemedia bidrar til et ensidig bilde på mange måter. Massemedia drar frem islams mørkemenn og gir plass til en bestemt tolkning av islam. Både når det gjelder valg av vinklinger og av skribenter de benytter i avisene sine

Det er veldig synd, for islam er ikke ensidig. 

Samtidig kan ikke alt skyldes på hijab-debatten, som Al-Musawi drar frem som overskyggende for andre feministiske overskrifter. «Hijab-debatten bør legges død» sa hun, det er jeg grunnleggende uenig i. 

Det jeg oftest har registrert i hijab-debatten, er at når muslimske kvinner først hever stemmen, er at det i all hovedsak handler om retten til å gå med hodeplagget. Det er underlig hvordan det ikke er noe problem å bli hørt eller å heve stemmen sin når det snakkes om retten til å velge å bære religiøs bekledning som samtidig tvinges på kvinner i andre land. 

Stemmene mangler ikke når det gjelder å forsvare hijaben, eller islam, hverken religiøst eller kulturelt. 

All den tid hijaben brukes med tvang, kan ikke hijab-debatten legges død. 

Dette skjer samtidig som kritikken er stor mot de som velger annerledes, som for eksempel Ex-muslims of Norway behandles.

Det betyr likevel ikke at det ikke er plass til diskusjon om andre temaer, problemer eller utfordringer.

Kritikk får man stort sett uansett. Man kan faktisk ikke gjøre alle til lags. 

Det som er viktig å huske på er at kritikk i seg selv ikke er farlig, men du må akseptere å muligens bli krenket. All den tid man ikke tåler eller aksepterer muligheten for å høste kritikk eller å bli krenket, vil en debatt være veldig vanskelig.  

Menn søkes   

Det er ikke bare muslimske kvinners stemmer jeg savner, jeg savner de mannlige feministene. 

Dersom målet er likestilling og likeverd, kommer man ikke utenom den mannlige delen av befolkningen. Menn spiller en like viktig rolle som kvinnene selv. Den feminismen vi kjenner i dag, den likestillingen og det likeverd vi har i Norge i dag, hadde ikke vært mulig uten våre menn. 

Jeg nekter å tro at det ikke finnes menn i den mangfoldige gruppen vi kaller islam, som ikke tror eller ønsker at kvinners posisjon i familien og verden forøvrig, skal styrkes. 

Andre muligheter

Invitasjonen til å skrive til Resett består. Invitasjonen til å intervjues består. Men dersom berøringsangsten fremdeles kveler en hver form for meningsuttrykk hos oss, finnes det andre alternativer. 

Norske feminister stiller seg nok i kø for å bidra til å fremme saken om kvinners rettigheter i islam, til tross for at norske feminister, med sin bakgrunn, ikke har sjans til å ta tak i muslimske kvinners problemer på egenhånd. Ber muslimske kvinner derimot om hjelp, er jeg sikker på at de får det. 

En annen mulighet er å delta i 8.mars-toget. I Norge har vi faktisk en egen dag dedikert til feminismen – i alle dens former, om man liker den eller ikke. 8.mars er organisert, det organiseres debatter og dagen dekkes i media. Hvorfor tar ikke muslimske kvinner del i denne mediestormen? Det er en gylden mulighet til å fremme de saker som ellers blir dysset ned.  

Det finnes ingen unnskyldning for å tie. Derimot, dersom årsaken til tausheten er angst for konsekvenser av egen religion, ser jeg det som en bekreftelse på at islam har et grunnleggende problem. Et problem som strekker seg langt utover utenforståendes kampevner, den kampen må gjøres opp internt, men støtte skal de få eksternt. 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon