annonse
annonse

– Jeg har alltid vært mer opptatt av kulturelle spørsmål enn mange andre i mitt parti.

Resett møter Høyremann, forfatter, eks-politiker og folkemusiker Hallgrim Berg hjemme på stua i Ål, i huset  han bygget i åssiden, før noen andre slo seg ned der. Nå er det omgitt av små husklynger. Like ved ligger en skole og barnehage. 

Gjennom årene har Berg bygget seg opp en liten formue, men stua er som hos folk flest. Treverk. Ingen prangende møbler eller gigantiske kunstverk.  Det står ingen dyre biler i garasjen. I likhet med sambygding Olav Thon, som Berg også har biografert, lever han et nøkternt liv. For ham er det et ideal. 

annonse

Det er her på Ål han hører til. Det skinner gjennom når han snakker. Men det politiske livet startet på Bø statsrealskole. Da han var 14 år dro han over 200 kilometer fra hjemstedet, for å bo på internat.

– Der skjedde det mye, sier Berg og et smil drar seg over leppene.

Og der startet den politiske karierren i Unge Høyre. Deretter ble det Voss offentlige landsgymnas og en tur til USA, landet mange i slekta hadde et sterkt forhold til. 

I løpet av tenårene steg han i gradene i Unge Høyre. Da han kom til Oslo og Blindern Studenterhjem, ble Den Konservative Studenterforening (DKSF) et naturlig valg. 

Den ærværdige studentforeningen var et sted for unge menn som kom på møter med pen skjortekrage og nystrøkne sko. På slutten av 60-tallet kom det mange studenter til universitetene som var sønner og døtre av bonde- og arbeiderklassefamilier. Samtidig spredte det seg et opprør, mot autoritetstro og den klassisk borgerlige dannelse. 

annonse

– De var så skrekkelig fanatiske. Det var som de hadde sett lyset. 

Opprør mot opprørerne

DKSF gjorde opprør mot opprørerne. Der unge studenter lot seg fascinere av Sovjet og Kina, Stalin og Mao, holdt de borgerlige studentene fast ved det de, mer eller mindre velbegrunnet, anså som klassiske idealer. 

– Det var et spørsmål om personlig frihet, ytringsfrihet, og forsamlingsfrihet. 

Vi var mer klar over hva vi ikke ville ha, enn hva vi ville ha. Vi ville ikke ha sosialisme, ikke planøkonomi, tvang og dirigering.

annonse

Han husker et møte fra Studendersamfundet, der slaget mellom den radikale venstresiden og de borgerlige stod. 

Veteranen, Høyres intellektuelle nestor Lars Roar Langslet var hyret inn som møteleder, som skulle holde orden i en opphetet debatt. Marxist-leninistene hadde mobilisert sterkt. 

Det var roping og buing i salen. 

«Vi må holde oss til demokratiske prinsipper», appellerte Langslet til studentene. 

annonse

Det hjalp ikke så mye. Senere fagforeningsboss Bjørgulv Froyn reiste seg opp.

«Demokratiet skaper vi her og nå», brølte han.

Studentopprøret var en vind som en borgerlig studenterforening ikke kunne stoppe. Hallgrim Berg stilte til valg som formann for Studentersamfundet i 1969, men måtte gi tapt for den røde garden. Hans trøst var at han fikk nest flest stemmer.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Rotfast 

Men han måtte tilbake til bygda. Fra Sundreberget, 220 meter over Ål sentrum, ser man over hele bygda. Hallgrim Berg peker og forklarer. På Tingstugu som bestefaren fikk bygget opp igjen etter at Ål sentrum brant ned i 1931. 

Over på friidrettsbanen, der en lokal kjempe hadde kjøpt ny slegge fra farens jernvare- og sportsforretning. Han tok sånn sats at sleggen fløy over trærne og havna i Hallingdalselva.

Da han kom hjem i 1973 startet han som lektor med historie som hovedfag, samtidig som han tok over farens forretning.

– For å forstå politikk bør du ha erfart både å være lønnstaker og arbeidsgiver, sier Berg.

 Den politiske karierren rullet likevel videre og undervisning ble det stadig mindre tid til. 

I 1981 endte han på Stortinget, etter at Mona Røkke som var innvalgt fra Buskerud ble statsråd. 

Da han møtte på Løvebakken, møtte han veteranen Jo Benkow, fra Stabekk i Bærum. Han smilte og var glad for at det var kommet en forretningsmann i stortingskollegiet. Dem var det ikke mange av fra før. 

Hallgrim Berg svarte entusiastisk at han aktet å holde i gang forretningen hjemme i bygda. Jo Benkow ga ham små sjanser til å lykkes med dette. 

– Tida strakk ikke til, forteller Berg. 

For det ble travle år. Midt i høyrebølgen som rullet over landet fikk Berg den fremskutte posisjonen som talsmann for partiets mediepolitik. 

Hjemme i helgene stod han i kassa i familieforretningen. Det gikk ikke i lengden, og han solgte seg ut få år senere.

Høyrevinden blåser

Tilbake på Stortinget stod han sammen med Høyres intellektuelle storhet, Lars Roar Langslet, som var selvsagt som kulturminister i Willoch-regjeringen fra 1981. Men i motsetning til da Østens røde sol reiste seg over forelesningssalene på Blindern, hadde de denne gangen samtiden med seg. Det var et stemningsskifte i befolkningen. 

– Det gikk en slags vind over Europa. Det dreide seg selvsagt om Sovjetunionen og det bygget seg opp en motvilje mot autoritære, totalitære og gjennomregulerte samfunn, sier Berg. 

Folk hadde fått fargefjernsyn, større kjøpekraft og ønsket seg mer valgfrihet. Tiden for NRK-monopol var over. 

– Så var det konkrete, synlige ting, som du kunne bygge ideologi over, som å bryte monopol og få et bedre tilbud, sier Berg.

– Hovedsaken med reformene i mediepolitikken var å åpne eteren for publikum og å utvikle uavhengige norske produksjonsmidler, som kunne gi valgfrihet og bedre programmer. Også Ap-bastionen NRK ble bedre ved å måtte skjerpe seg i konkurranse.

Høyres Hallgrim Berg var i mange år en profilert mediepolitiker. Her under en debatt om TV 2 i 1996. Foto: NTB Scanpix
Hallgrim Berg under en debatt om TV 2 på 90-tallet. Arkivfoto: NTB

80-tallets store fanesak for Berg ble å bryte opp NRK-monopolet. Det måtte gå inn i 90-tallet før de skulle lykkes. Men til tross for frislippet, klamper de store mediene fortsatt i takt. 

– De mener jo det samme. Det får meg til å lure på hvorfor vi skal drive med hundretalls millioner av pressestøtte, momsfritak. 


Innenfor og utenfor

Hallingdøler flest er ikke redde for å gå motstrøms. Ål på 1700-tallet var et lovløst sted, forteller Berg. Gikk man til bygda, måtte man passe på. Få steder i landet var det flere knivstikkinger og bygdebøkene er fulle av groteske og morbide historier som får Chicago på 20-tallet til å minne om en fredelig idyll. 

Ål var en utpost i det moderne Norge som først virkelig ble en del av det moderne samfunnet i 1909, da jernbanestasjonen kom. Foreldrene til Hallgrim Berg vokste opp i hus uten strøm eller innlagt vann. Folk levde harde og enkle liv. 

Berg klatret aldri fra Stortinget til noen statsrådstol, og selv om han fikk en prominent plass i Europarådets parlamentarikerforsamling, ble han heller aldri noen del av Høyres toppsjikt. Men noen outsider følte han seg aldri som i årene på Stortinget, som medie- og kulturpolitisk talsmann og saksordfører i NRK-spørsmål. 

– Jeg følte meg innafor. Jeg ble gitt den viktige jobben med kringkastingsspørsmål, med Langslet, og han og jeg var på veldig god talefot. Han var jo fra Nesbyen og jeg var fra Ål. Men han snakket bare hallingdialekt med meg når vi var i Taiwan eller i Stortingets badstue.

Misliker

I dag er det annerledes. Vi er hjemme igjen, i stua til Hallgrim og kona. Han står og koker kaffe. Selv i et tradisjonsbundet hjem, brygges den på den nye måten, med kaffekvern og dryppfilter. 

Ofte når Berg snakker blar han i bøker eller dokumenter, som om han er på jakt etter en historie eller et notat. Nå setter han øynene i Resetts journalist. 

– Det er ingen i partiet som har bedt meg om å holde et eneste innlegg eller delta på en konferanse, programarbeid, hverken på fylkesplan eller nasjonalt plan. Jeg vet ikke om jeg hadde sagt ja heller, så kanskje er jeg like glad for at jeg ikke har blitt spurt. Men jeg synes det er litt rart, at ikke noen har spurt på snart 20 år. 

– Hva tror du er grunnen til at du ikke blir spurt?

–Nå er Trond Helleland (Høyres parlamentariske leder red. anm.) min nevø, så kanskje de oppfatter at mine synspunkt kommer fram. 

– Eller kanskje er det at når jeg sier det er mye positivt med Partiet De Kristne eller sier at Jon Helgheim er dyktig i innvandringspolitikken. Det er sikkert noen som synes jeg er for konservativ på enkelte områder, men det jeg har drevet med i senere år er jo verdipolitikk. 

– Hvor mye verdikonservativisme mener du det er igjen i Høyre?

– Jeg er opptatt av de verdiene som ligger under vårt fantastiske system. Dette samfunnet har ikke blitt til på noe tilfeldig vis og det har ikke blitt institusjonalisert ovenfra og ned. Men verdikonservativismen hadde før noen klare talsmenn. Du merker ikke så mye til det og fra Erna er det aldri et ord om vår kultur, levemåte og våre tradisjonelle idealer. Det er lite sammenhengende om hva slags samfunn vi vil ha. 

I dag er det få i partiet som tør å stå for verdikonservative verdier, mener han. 

– Langslet snakket fint om at kjennetegnet for konservativismen, var gradualismen, et sakte skifte, ikke de store sprang i den ene eller andre retningen. Men med familien, nasjonen og historien som grunnelement

Hallgrim Berg misliker hvordan Høyre har blitt et parti som omfavner nye samlivsmåter og teknologi som skal hjelpe barnløse. 

– Det er nok mange i Høyre som savner at Høyre skal klare å stå for det tradisjonelle ekteskapet og nå er det altså 13 forskjellige måter få seg unger på ved siden av det normale. Mange har en følelse av at man lager programmet ut fra hva man tror velgerne mener, enten det dreier seg om kjønnsidentitet, miljø eller klimaspørsmål. 

Han frykter et samfunn der han opplever det er lite rom til å ta til motmæle mot raske endringer i samlivspolitikken. 

– De som ikke tilpasser seg APs likestillingspolitikk, de skal tas. Samtidig får trosfriheten og selvråderetten i religiøse forsamlinger og institusjoner dårlige kår. 

Frikar

Han får mye støtte på Facebook og sosiale medier både fra gamle Høyremedlemmer og velgere. 

– Du har jo den fordelen at du er frikar. Du skal ikke innpasse alle i et program så det er veldig lett å sitte alene og mene noe. 

– Er det en fare etter hvert som man blir eldre at man går i ring og bare bekrefter sine egne standpunkt, i stedet for å utfordre dem?

– Ja, det er sikkert en fare, men jeg har alltid passet på at jeg jeg får variert informasjon og bruker kanskje like mye tid på Klassekampen som andre aviser. Dagbladet og VG har jeg kuttet helt ut, men jeg holder på aviser som Klassekampen og Dagen, som har to helt forskjellige utsyn på verden. 

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Hjemme hos Hallgrim Berg ligger Klassekampen på kjøkkenbenken. Aftenposten og VG har han sluttet å lese. Foto: Lars Akerhaug

Ikke fremmed på bedehuset

I senere år har engasjementet for Israel vært en stor del av Hallgrim Bergs politiske liv. Frøene ble sådd tidlig, med et hyggelig kristen ektepar som drev en gutteklubb hvor det ble servert rød saft, snekret og lest oppbyggelige bibelord. 

Noen ivrig kirkegjenger ble aldri Hallgrim Berg, men engasjementet og godhugen for det jødiske folket festet seg.  

– Jeg ble med i Israels venner fra første dag på Stortinget og jeg har alltid sympatisert med Israel og ergret meg over alt NRK og andre medier skriver som rett og slett ikke er korrekt. 

Engasjementet har i senere år også ført til en rekke invitasjoner til kristne forsamlinger. En av hans bøker, Demokrati eller islamisme, ble også gitt ut på evangeliske Genesis forlag. 

Men han har alltid følt seg fremmed på misjonshus eller bedehus. Det forandret seg da han ble invitert til Seljord hos en pinseforsamling. 

– Jeg var full av fordommer og trodde det var hengehuer og triste greier. Men en så munter forsamling har jeg aldri snakket for. Det var latter, glede, spøk og spetakkel utover kvelden og jeg ble veldig overrasket. 

Han fnyser av de som stempler norske kristne som mørkemenn. 

– Det er skrekkelig mye fordommer mot kristne og jeg er forskrekket over hvor langt det har gått.

Lekmann om islam

Det startet 9. september, 1991. Hallgrim Berg ledet den konservative gruppen i Europarådet. Konferansen i Strasbourg-forsamlingen var invitert til å gi sitt bifall til en rapport om islam. 

Men Berg kom med et spark til parlamentarikerne. 

«Mine damer og herrer. Her er vi i ferd med å lure oss selv. Denne rapporten har ingenting å gjøre med hva den islamske kulturen står for» utbasunerte Berg og hevdet at rapporten fortiet «den avskyelige behandlingen som kvinner blir utsatt for i islamske samfunn». 

«Jeg vil ikke stemme for en rapport som unnskylder og kamuflerer den dramatiske situasjonen for muslimske kvinner, fremfor å stå opp moralsk for deres rettigheter», tordnet han og etterlyse at man skulle stille samme krav om respekt for menneskerettigheter og åndsfrihet til islam som andre religionr. Han gikk så langt som å hevde at rapporten fremmet islamsk interesser i Europa. 

Noe langvarig engasjement skulle likevel vente på seg. Det var det ikke tid til. Ål-politikeren hadde reagert instinktivt. Han kjente igjen noe i islam fra studietiden på Blindern. 

– Jeg hadde noen reflekser på islam som totalitær ideologi. Islamisme fantes jo ikke på retteprogrammet på PC-en. Men jeg så på det som en politisk ideologi. Det var gradvis at jeg begynt å forstå at det kunne bli en fare for vårt demokratiske system.

Det ble ikke mye tid til islamkritikk i årene på Stortinget, men Berg fortsatte å følge med. 

– Jeg deltok jo i det parlamentariske demokratiet. Og jo mer jeg leste om arabiske forhold, så gikk det opp for meg at politisk islam var skumle greier. Jeg begynte å lese om det muslimske brorskap. Da kommunismen brøt sammen og jeg så hvordan mange på universitetet hadde totalitære behov, etter at gamle idealer ramlet sammen, da ble jeg overbevist om at kommunismen hadde gått ned bak åsen, mens en ny sol steg opp, islamismen, som fylte forklaringsbehovet som verdens totalitært innstilte sjeler ville ha. 

– Mener du at islam erstattet marxismen?

– Da kommunismen gikk ned hadde de behov for noe nytt å tro på og da var det mange marxist-leninister som omfavnet den neste utfordreren til USA og Vesten. Islam begynte å fylle den rollen. Det passet også inn i den antikoloniale tankegangen, med Israel som den vesle Satan og USA som den store Satan. 

Men da han sluttet på Stortinget, ble det mer tid. 11. september fikk ham til å spisse øynene. I likhet med familien og mange fra Hallingdal hadde han vokst opp med et nært forhold til USA. Faren hans var profesjonell veidemann i ung alder og la seg opp med penger han brukte på Amerika-billett i 1928. Der drev han hardt gårsdarbeid i fire år, før han dro hjem med nye sparepenger, denne gangen til sportsbutikk i Ål. 

I 2007 ga han ut brannfakkelen Amerikabrevet – Europa i fare. 

Aftenposten kalte ham en «amatør». 

– Jeg ble anklaget for å overdrive og se muslimer bak hver bjørk. 

– Du fikk ingen støtte fra akademisk hold? 

– Dette var ikke et seksbindsverk eller endeløst med fotnoter eller drøftinger om , eller på den ene eller andre siden, det var skrevet mer rett fram for å kunne vekke folk. Det var alarmisme og jeg måtte ta i sånn at folk kunne skjønne det.  

Og folk responderte. Boken forsvant ut av bokhandlerne og opplaget endte på imponerende 20.000. Selv om han ikke fikk akademisk anerkjennelse, hadde Berg, en lekmann i islam, truffet en nerve. 

Hallgrim Berg leser fra folkesuksessen Amerikabrevet - som ble slaktet av akademikere og Akersgatemediene. Foto: Lars AkerhaugEn nerve som etter terrroangrepet 22. juli dukket opp i en annen form. Flere journalister ringte og spurte. Spørsmålet var det samme. 

«Angrer du?»

– Hvorfor skulle jeg angre på å ha skrevet en bok til støtte for vår egen kultur, kristendommen og vårt parlamentariske demokrati?

– Hva følte du da?

Et uttrykk jeg husker fra en lærer. I sume spørsmål er fåkunna botnlaus. Her må du bare fortsette å skrive. 

– Overdrev du bevisst?

– Jeg prøvde formulere meg så godt jeg kunne, med et aktivt, slående og levende språk som folk fatter. 

– Har islamdebatten blitt bedre eller verre?

– Den har blitt bedre på den måten at det er flere som kan noe om temaet, det er større utsyn over landegrensene. 

– Oppfatter du at det er mer legitimt å være islamkritiker nå enn før? 

– Det er mer legitimt nå. Det er voldsomt mye støtte, jeg treffer mye folk, jeg er ute og reiser mye og snakker med høyt og lavt, og du har fått noen nettaviser. som våger å skrive det som papirpressa ikke vil skrive om. Så det har blitt mer sammensatt debattklima. 

– Det er mange grunner til å være bekymret for innvandring, men trenger vi egentlig være bekymret for at Norge skal bli et islamsk land? 

– I land hvor det er ufred, så er det jo islamistene som er pågående og aggressive og som fører en erobringspolitikk. Jeg er enig med Samuel P. Huntington: «Det er alltid blod ved Islams grenser»

– I dag er muslimer 200.000-300.000 av en innvandrerbefolkning på én million. Selv om innvandrere kan komme i flertall om 70-80 år vil muslimene fortsatt være en minoritet og av disse vil fortsatt de mest radikale være i mindretall. Hvorfor skal vi være redde for islamisering?

– Det er ikke en likestilt vektkamp. Da Lenin hadde en eller to prosent i Russland i 1917, greide han likevel å ta styringen. Andre var likegyldige eller hadde ikke noe å stille opp med, sier Berg og viser til teorier om at friksjon og konflikt øker når den muslimske andelen av befolkningen vokser. 

– Er det en mekanisk historieforståelse?

– Tendensene er de samme i ulike land, den tunge trenden er at når man slipper islam løs, så er det en lov- og erobringsreligion som presser seg fram. 

– Mener du islam skal forbys?

–Nei, men vi må oppgradere kunnskapen om kulturarven, den norske og den europeiske. Og være langt flinkere til å forsvare de aktuelle verdiene i vår egen, demokratiske kultur. 

– Ligger det ikke en fare for at islamkritiske miljøer kan utvikle seg i totalitær retning? 

– Det kan godt hende. Jeg mener den beste impregneringen er å bli informert om forskjellige verdimiljø og forskjellige synsvinkler på mennesker og samfunnet. 

Ingen outsider

Selv om meningene hans er uglesett i det som spøkefullt omtales som den urbane metoo-eliten, føler Berg seg slett ikke som noen outsider. Hvert fall ikke i Ål. Sist han stilte til valg fikk han flest slengere og personstemmer noen har fått i Åls historie. Og i fjor fikk han Ål kommunes kulturpris for innsats på en hel rekke områder for bygdas kulturliv. 

Selv gamle ml-ere i det han spøkefullt kaller «Leninbrigaden» har han en god tone med. 

– Vi går i rakfiskselskap hos hverandre, smiler Berg. 

Noen scenenekt eller noplattforming har han heller ikke blitt utsatt for. 

– Her er jeg med på så mange ting og er en del av bygdelivet på alle plan. Jeg er medlem av mange slags lag og organisasjoner og bidrar på forskjellige vis, gjerne humoristisk. 

Vi kjører en tur opp på fjellet. Sønnen, et fremstående medlem av Høyesterett, har bygget ny og flott hytte ved tregrensen. 

– På fjellet er det kaldt. Her vil det nok være overveldende grad av nordmenn til alle tider. 

– Tror du Ål er islamisert om 70-80 år?

– Nei. Ikke her. Men jeg tror kanskje at Oslo er det.

– Og Norge?

– Det vil være landlige steder der du kan være i fred, sier Berg og trekker frem en setning fra sin egen bok, Amerikabrevet:

«Korleis er det då å leva i landet om 40 år? Islam har ungdom og vilje. Europa har alderdom og velferd. Kva som varar lengst av dette, er matematikk…. Og med likesæle for eigen kultur, og meir sjølvsensur, kan det berre gå ein veg for vårt system og vår livsform.»

 

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon