Oslo 20191105. Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) er ansvarlig for Nav. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
annonse
annonse

Journalist Hilde Øvrebekk skriver i Stavanger Aftenblad at politikk handler om prioriteringer og stiller spørsmål ved om vi har lagt oss til for dyre vaner i dette landet. Hun påstår at Nav er en av disse dyre vanene.

Jeg er ikke en objektiv forfatter av dette innlegget da jeg selv er trygdemottaker, og det vil vanskelig la seg forstå av andre at jeg er det ufrivillig. Min store sorg i livet er å ha blitt uføretrygdet, for jeg elsket alt ved det å være i arbeidslivet; utfordringene, travelheten, tilhørigheten!

Over lengre tid gjorde jeg som Øvrebekk foreslår, og arbeidet ved hver anledning hvor jeg hadde overskudd. Det ingen andre så, var hvor mye arbeidsdagene kostet. Jeg prioriterte jobb foran familieliv så langt det var mulig. Alle de årene jeg har vært i arbeid har ettermiddag, kvelder og helger vært preget av smerter og hvile istedenfor kvalitetstid med familien.

annonse

Arbeidsfriske vil tvilsomt forstå betydningen av det å være trygdemottaker. Det er en misforstått oppfatning at trygdemottakere ikke gidder å jobbe, men heller ønsker heve sin trygd og gå på kafè. Derav kommer jo også det negativt ladde ordet «naver». Det koster ganske mye både psykisk og økonomisk å havne utenfor arbeidslivet og å være prisgitt den norske stat.

Les også: Den nordiske velferdsstatens velsignelse – en myte?

Man befinner seg utenfor fellesskapet, uten arbeidsoppgaver og uten å kunne dele sin faglige kompetanse. Man har ingenting å stå opp for å rekke om morgenen. Ingen å drøse med og ingen å spise lunsj med. For det er faktisk ikke slik at «navere» nødvendigvis henger sammen i et stort, lykkelig fellesskap.

Økonomisk tror jeg heller ikke det er et ønske for allmennheten å bli trygdemottaker. Man får plutselig maks 66% av sin opprinnelige inntekt, opp til et visst beløp. Man får ingen feriepenger, ingen pensjon, og ingen mulighet for lønnsøkning, heller tvert imot. Man mister også mulighet for å planlegge sin økonomiske fremtid fordi regelverket stadig endres.

annonse

Mottakere av trygdeytelser vil alltid være en lite ansett gruppe som står for hogg i den offentlige debatt. For hvilke motargumenter kan vi komme med, og hvordan kan vi rettferdiggjøre det å få utbetaling fra den norske stat uten å løfte så mye som en finger?

Man burde bryte den skam og tabu det er å være uføretrygdet i Norge, fremfor å bygge opp under den slik Øvrebekk gjør. Det å bli uføretrygdet er mangedoblet straff da det rammer sosialt, arbeidsmessig og økonomisk.

Øvrebekk omtaler trygdebetalinger som en dyr vane som bør kuttes. Men denne dyre vanen går til syke og til de som ikke har mulighet for å påvirke eller endre sin livssituasjon. Det er selve livsgrunnlaget for mange av de svakest stilte i samfunnet vårt. Er det virkelig der vi skal kutte?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon