Collage Fra venstre: Lederen av Mehdi-hæren i Irak, Muqtada al-Sadr; Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei; og libanesiske Hizbollahs leder Hassan Nasrallah. Bakgrunn: Demonstrant i Bagdad, Irak, 12. november 2019. Foto: Scanpix
annonse
annonse

Irans interesser i Irak og Libanon er under stort press i takt med at den generelle misnøyen mot dagens politiske status quo stadig vokser blant lokalbefolkningene.

Store protester har funnet sted i både Libanon og Irak over flere uker. Ifølge flere eksperter og observatører deler demonstrantene i de to landene mange av de samme bekymringene. Situasjonen er svært anspent og blir stadig mer alvorlig.

Ikke bare er demonstrantene misfornøyde med en generelt vanskelig økonomisk situasjon, som har blitt forverret av et sekterisk-organisert statsapparat, men også Irans stadig økende innflytelse i deres respektive hjemland – best representert gjennom den permanente og stadig mer synlige tilstedeværelsen av iransk-vennlige militser.

annonse

På tross av at den irakiske statsministeren, Adel Abdul Mahdi, har lovet reformer; og den libanesiske statsministeren, Said Hariri, har gått av for å roe gemyttene, fortsetter urolighetene for full styrke, tilsynelatende med ingen ende i sikte. Demonstrantene har tilsynelatende fått nok av dagens politiske status quo og fortsetter å ta til gatene i hopetall for å tvinge frem forandringer.

Hva ligger til grunn for utviklingen, og hva slags konsekvenser kan de komme til å få? Resett har undersøkt.

Omfattende vold

Irakiske demonstranter tar dekning fra tåregassgranater avfyrt av sikkerhetsstyrker under de pågående antiregjeringsdemonstrasjonene under al-Jumhuriya-broen i hovedstaden Bagdad 1. november 2019. (Foto av Ahmad al-Rubaye / AFP)
annonse

Demonstrasjonene i Irak og Libanon begynte henholdsvis 1. og 17. oktober, og har gradvis vokst i omfang, men med forskjellig intensitet på daglig basis. Siden folk begynte å ta til gatene, har omfattende maktmisbruk funnet sted i begge land. Volden er utspredt og flere personer har måttet bøte med livet så langt.

Mer enn 300 demonstranter har så langt blitt drept i Irak siden de nye rundene med protester startet i begynnelsen av oktober i Bagdad, og mange andre sørlige byer. Etter å innledningsvis ha gått relativt rolig for seg, ble demonstrasjonene etterhvert møtt med makt da de vokste i omfang. Myndighetene har brukt tåregass, gummikuler og ekte ammunisjon for å få bukt på situasjonen.

I likhet med Irak, har demonstrasjonene i Libanon vært desentraliserte og funnet sted i byer over hele landet. De har gått noe roligere for seg, men den politiske volden fra libanesiske sikkerhetsstyrker har allikevel vært omfattende. I underkant av ti personer har blitt drept, og flere hundre skal ha blitt skadet som følge av den omfattende volden som har funnet sted siden demonstrasjonene begynte.

Sekterisk og vanstyrt statsapparat

En irakisk medisinstudent holder et skilt som leser på arabisk: «Vi dro ut på gatene for å kurere nasjonen… Du er kreften i nasjonen,» under en protest ved Universitetet i Basra, 28. oktober 2019. (Foto av Hussein FALEH / AFP)

Ifølge The Economists Midtøsten-ekspert, Roger McShane, har demonstrantene fått nok av den sekteriske karakteren til statsapparatene i begge land, som i stor grad er basert på klientelisme, kommuntarisme og nepotisme. Embetspersoner og statsansatte blir tildelt jobber i offentlig sektor basert på kontakter, stammeidentitet og religiøs tro, og ikke på dyktighet eller profesjonelle ferdigheter – som leder til ineffektiv styring av offentlig sektor.

Statsapparatene i begge land er derfor i stor grad dominert av udugelige og korrupte politikerne som beriker seg selv og sine sekteriske allierte med offentlige midler – på bekostning av folket. Makroøkonomiske indikatorer – som lønnsnivå, økonomisk vekst og arbeidsledighet – har levert langt under potensial over en lengre periode. Som et resultat, er verken Irak eller Libanon i stand til å levere basiske sosiale tjenester til sine befolkninger, og fattigdom er svært utbredt.

annonse

Les også: USA, Tyrkia og kurdere i Syria: Realpolitikk på sitt mest elementære

En libanesisk kvinne holder opp et skilt som leser på arabisk «I Libanon, er korrupsjon grunnlaget for å herske,» under en demonstrasjon ved inngangen til Justisdepartementet i hovedstaden Beirut, 6. november 2019. (Foto av Anwar Amro / AFP)

McShane får støtte av Maha Yahya, Midtøsten-ekspert på tenketanken Carnegie. Hun sier at de politiske systemene ble utformet som en konsekvens av de blodige krigene i begge i land, med tanke på å oppnå politisk stabilitet over tid. Ved å dele statsapparatet – og godene som følger med – mellom de forskjellige folkegruppene i hvert land, var tanken å minimere risikoen for nye runder med sekterisk uro internt.

I dag, insisterer styresmaktene i begge land på at systemet må holdes intakt for å bevare den politiske stabiliteten. De hevder at den sekteriske dimensjonen til statsapparatene er en nødvendig onde, og peker på situasjonen i Syria og Libya som skrekkeksempler på hva som kan skje hvis man går vekk fra systemet.

Befolkningene i begge land er derimot av en annen oppfatning og hører ikke på advarslene. De mener at systemet uansett har forårsaket så mye elendighet at de nå er villige til å risikere en uviss fremtid for å tvinge frem forandringer. Det ønsker et statsapparat blottet for sekteriske og kommunitaristiske interesser for å oppnå effektiv styring av offentlig sektor.

Iransk innblanding

Irans åndelige leder ayatolla Ali Khamenei. (Office of the Iranian Supreme Leader via AP)

Ved siden av den opplagte økonomiske dimensjonen, er det også en annen faktor som har ulmet på overflaten i flere år og som gir demonstrantene blod på tann. Det finnes et stadig voksende sinne over Irans økende innflytelsen i Libanon og Irak – best representert gjennom de mange Iran-støttede væpnede militser som opererer åpenlyst, med styresmaktenes velsignelse.

Les også: Houthiene – en dødelig effektiv krigsmaskin på khat

Medlemmer av Folkemilitsen (PMU) i Bagdad, 26. oktober 2019. (Foto av Ahmad al-Rubaye / AFP)

I Irak har Teheran gradvis bygd seg opp et nettverk av allierte arabiske sjiamilitser – kjent som Folkemilitsen (PMU) – siden den amerikanskledete invasjon av landet. I dag har PMU-militsene vokst seg enorme og er estimert til å ha rundt 130.000 medlemmer. De blir stadig mer synlig i det offentlige rom.

Det er ingen hemmelighet at mullaregimet i Iran har brukt PMU-militsen til å fremme sine interesser i Irak over en lengre periode. Som en sterk støttespiller av det nåværende irakiske sekteriske politiske regimet, har PMU-militsen ikke sluppet unna vreden til demonstrantene, som i stor grad ser på organisasjonen som en iransk agent.

Les også: Fengslet tyrkisk IS-terrorist i Syria: – Jeg vil dra til et sted med frihet, som Europa

PMU-militsene til tider slått brutalt ned på protestene, som har gjort gruppen enda mer upopulære blant lokalbefolkningen. Det hele toppet seg under den såkalte «Karbala-massakren» 29. oktober. Da ildsinte demonstranter satt det iranske konsulatet i den hellige sjiamuslimske byen Karbala i flammer, tok militsen affære for å beskytte iranerne. De drepte 18 irakiske demonstranter og skadet flere hundre med levende ammunisjon.

Krigere fra den libanesiske sjiamuslimske Hizbollah-bevegelsen deltar i en militærparade i den østlige byen Baalbeck, 12. november 2019. (Foto av AFP)

I Libanon har moren til alle sjiaarabiske militser – Hizbollah – hatt et stort fotavtrykk i libanesisk politikk og samfunn helt siden organisasjonen ble opprettet i 1984. Det er vanskelig å estimere med nøyaktighet hvor stor den er, men de vanligste estimatene er på 40.000 til 60.000 medlemmer.

I dag er gruppen dypt integrert i det libanesiske statsapparatet og har 13 parlamentsmedlemmer og to ministre i den libanesiske regjeringen. Gruppen er en viktig støttespiller til dagens libanesiske sekteriske politiske regime, og har sterke økonomiske interesser for å opprettholde dagens politiske status quo i landet.

Les også: Moskéer i Tyskland samler inn penger til Hizbollah, USA reagerer

På samme måte som i Irak, tok Hizbollah – en iransk-støttet milits – myndighetens parti i møtet med folkets krav om reformer. Etter å innledningsvis ha forholdt seg relativt stille til urolighetene, gikk gruppens leder, Hassan Nasrallah, ut med en støtteerklæring til den nåværende regjeringen. Hizbollah har derfor blitt sterkt kritisert av demonstrantene i det offentlige rom – selv i sine kjerneområder i Sør-Libanon – som tradisjonelt er svært farlig libanesisk sammenheng.

I Libanon har Hizbollah likevel vist mer tilbakeholdenhet ovenfor demonstrantene sammenlignet med PMU i Irak, men har allikevel utøvd vold mot demonstranter i Beirut og i Sør-Libanon – til lokalbefolknings store forargelse. Hizbollah har også truet med å ta til gatene hvis ikke sitasjonen roer seg, men enn så lenge har gruppen forholdt seg relativt rolig.

Har Irans innflytelse toppet seg?

Raghida Dergham på Halifax International Security Forum i 2012. Foto: Wikipedia.

Ifølge Raghida Dergham, en amerikansk-libanesisk journalist og styreleder for tenketanken Beirut Institute, skal folket nå ha fått nok. Et flertall av libaneserne og irakerne ønsker at Iran trekker seg ut av landene deres en gang for alle. I Irak synger demonstrantene «Iran kom deg ut!», mens libaneserne i stor grad skal ha mistet sin iboende frykt for Hizbollah.

Les også: Det blir nok ikke krig med Iran med det første

Dergham mener at verken Hizbollah eller PMU-militsene vil ikke forsvinne i morgen på grunn av oppstanden, men også disse gruppene er blitt sterkt svekket i begge landet. PMU-militsen kommer til å betale dyrt for å ha løsnet skudd mot irakiske sjiamuslimer og ta Irans parti under demonstrasjonene. Libanons revolusjonære krever på sin side at Hizbollah skal slutte å først erklære troskap til mullaene i Teheran og først og fremst bry seg om Libanons velvære.

Det råder liten tvil om at Iran har utvidet innflytelsen over hele Midtøsten – spesielt i Levanten – siden den amerikansk-ledete invasjonen av Irak for å styrke Saddam Hussein fant sted i 2003. Kan de siste hendelsene i regionen tilsi at Irans innflytelse i Levanten har toppet seg og kan være på vei til å gå i revers?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon